Veteranene forteller
Fredrikstaddistriktet

30 kroner måneden og sirup på skiva

20- og 30-årene var harde år, i Onsøy som på landsbygda ellers. Gårder gikk under hammeren for en spottpris, melka gikk for syv øre literen. Olav Tvete, nitti år, stilte lønnskrav.

Hans, far min, spilte toraders trekkspill. Han fikk ja og gifta seg med mor mi, Klara Marie, 18. november 1905. Vi kom i flokk og følge: Jens, Astrid og jeg sjøl, Kristin, Ivar og Karl. Vi flytta til Branndalen da jeg var knøttliten.

På Branndalen var det hestevandring. Jeg satt på stokken når merra vandra rundt og rundt og lurte på om hun ikke snart ble lei.

Mor var i fjøset og melka. Jeg så hun gråt. Tante Anna, søstera hennes var død av tuberkulose. Det var mye tæring. Ivar, bror min, var akkurat kommet til verden. – Ikke gråt, mor, sa jeg, du har jo en deilig unge liggende i kammerset.

Det var under første verdenskrig. Mor hjalp folka på nabogården med å binde kornneka. Astrid, Kristin og jeg var hjemme. – Nå holder dere dere i huset og passer på Ivar, sa mor. Likevel vandra Kristin og jeg dit de drev med skuronna. De satt akkurat i åkeren og spiste. De hadde hvetekake, jeg tror aldri jeg har sett så hvitt brød noen gang. Du kan tenke deg hvor svart brødet var hjemme.

Under krigen gikk folk fra forsyningsnemnda rundt på gårdene og skrev opp korn og poteter og slikt. Nils Kjenne kom inn i stua og bretta ut boka og tok fram blyanten. Den var så gul og blank at jeg tok blyanten til forsyningsnemnda. – Du får nok gi meg blyanten min tilbake, sa Nils. Da han skulle gå ga’n meg den gule blyanten.

Fra Branndalen flytta vi til Kongeveien i Råde. Det var på den tida spanskesyken herja. En dag jeg sto nede ved veien, kom det ruslende en hest med en høyvogn etter seg. På høyvogna var det ei kiste. Jeg kjente han som lå i kista. Han hadde vært sjømann og gitt meg ei bok. Jeg har boka i hylla ennå. Det er ei lærebok i engelsk.

Vi hadde ei merr som het Svarta. Svarta gikk og beita med venstre forbenet tjora til ei kyrpæle. Svarta hadde en folunge vi kalte Bukken. Den fløy og skjena rundt merra. Så kom toget, det pusta og peste i røk og damp. Folungen ble skremt. Den hadde vel aldri sett toget før. Den fløy langs jernbanelinja og satte ut i Skinnerflo og svømte mot Solli. Svarta røska opp pælen og kjettingen etter seg, svømte etter folungen, bet den antagelig i nakken og berga’n til tørt land.

De hadde lagt om veien. Den gamle Kongsveien gikk rett forbi stuevinduene våre. Taterne reka langs Kongsveien for det var kortere opp til gardene. De solgte synåler og visper og såpe og stjal der de kom til. Et par taterkjerringer gikk gjerne i følge. Den ene var Blekksofia, tjukk og diger. Den andre var ei tynn og lita skinnveng. Blekksofia satt på en sten ved veien og røkte skrå i ei diger krokpipe. De hadde med seg et par hunder. Kom vi forbi, kjefta de: – Pass dere, ellers slepper vi bikkjene på dere!

Vi unger syntes det var moro å sove i høyet i laen på sommeren. Når vi ble eldre, var det enda morsommere hvis det var tjenestejenter på gården.

Jens, bror min, var 13 og jeg kunne være en seks, syv år. Det var en vegg av hønsenetting som skilte underlåven fra sjølve laen. Vi hadde akkurat laga oss til i høyet da vi hørte det pusta og skrapa i nettingen som om noen prøvde å lage et høl. Det var de to taterkjerringene. Jeg ble livredd og Jens likeså, og vi fløy ‘tor laen så fort bena bar oss.

Fra Kongeveien flytta vi til Skåra. Der leide vi hus en tre års tid, mens far drev og snekra rundt i distriktet. I 1922 kjøpte vi Tvete. Jeg tror far ga 36 000 kroner i 1922. Tvete var en større gård på hundre mål og med ti kuer på båsen.

Bøndene hadde maten, men penger var det smått med. Klarte de ikke lånene, kom lensmann og holdt tvangsauksjon. Det hendte også her i Onsøy. En gård gikk under hammeren for 30 000. På en gård døde hesten. Det ble holdt innsamling, og hver ga ei krone.

Som jeg sa, vi hadde ti kuer på båsen. De melka ikke mer enn et par velfødde kyr i dag. Vi fikk syv-åtte øre literen for melka. Kvinnfolka melka morra og kveld. Melkespanna satte vi i kjelleren hvis det var kaldt nok, eller i ei ile. Enkelte satte spanna i diket med lokket på gløtt. Det hendte at en eller annen frosk ble frista av fløten på toppen.

Vi hadde melkelag. Kjøringa gikk på omgang mellom oss og Ole Olavsen Tvete og Herman Tvete og Simen Tvete og Johan Tvete og Tore Tvete og Erik Tvete og Georg Tvete og Hans Antonsen Tvete. Jeg har kjørt mange melkespann til Monsen på meieriet i Fredrikstad.

Tore Tvete var bygdeslakter. Han gikk rundt med klubbe og pigg og en sekk med kniver. Guttungene sto og venta på griseblæra til å sparke fotball med. Georg Tvete hadde fått slakta en gris. Fleskeprisen på torget var seksti øre kiloen. Han kom hjem med halvparten. Av og til fikk jeg være med på torget. Vi satte inn hesten i stallen til Karlsen like ved Rasmussvingen. Hos Karlsen handla vi i tre generasjoner. I stallen tok gubbene seg drammer. Verst var det hos Thomas Hansen. Der var det rene køen. Politi Fuglevik og Misvær kom forbi. De måtte være veldig gærne før de tok dem.

Nede på torget sto det ei tjukk dame med noen røde frukter jeg aldri hadde sett. – Hva er det? spurte jeg. -Det er tomater, svarte mor. Jeg maste til jeg fikk en. Jeg tok en, fytterakkern, jeg trodde den var søt. Resten av tomaten havna i elva.

I skuronna og slåttonna var det med en masse folk, kvinnfolk som tok seg en ekstra jobb og alle ungene på gardene bortetter. Vi dyrka mest hvete: Gullregn og Seier og litt rug og bygg. Fem gårder hadde treskemaskin i følge. Foruten oss var det Tore, Erik, Georg og Hans Antonsen Tvete.

Treskeverket rusla og gikk med en elektrisk motor som dro veldig sakte. Hans Kjenne gikk fra gård til gård og tok unna halmen og lempa opp i laen. Han kan ha tjent en krone dagen. Jeg syntes han var en gammal gubbe. Han kan ha vært en seksti år. Den aller første tida, før vi fikk mølla på Trara, kjørte vi til Skrellen, ei mølle som lå et stykke opp i Veumveien.

På den tiden var det brennevinsforbud. Tyskerbåtene lå utafor Færder og trudde Gressvik var hovedstaden i Norge. I viker og sund snuste tollerbåten, og i Onsøy kjørte politi Dahle og Nils Håkensen rundt i den gule bilen for å knipe smuglere og syndere når de kom med lasta fra Slevik og Lervik og Vikane.

Astrid og jeg sto en kveld på låvebrua. Vi hutra litt og syntes det var uhyggelig for bortafor sto parkert en bil med politi, det var ikke den gule, men en fra Fredrikstad. Vi så billøkter som nærma seg. Først kom en T-Ford og bak den en annen bil. Politiet kjørte fram og sperra veien. Bak rattet i T-Forden satt ei seksten år gammel jente. Broren, som kjørte den andre bilen, var enda yngre. Begge bilene var lasta med spritkanner. Politimannen sa at de fikk bli med til Fredrikstad. Så sier jenta, jeg kan høre orda tydelig den dag i dag: – Nå var vi heldige som tok de dårligste bilene far hadde.

De som smugla, kunne tjene store penger, men folk sa at de rant fort bort.

I -27, da jeg skulle gå for presten, brøt det ut munn- og klovsyke på et par gårder. Området ble sperra, og politifolka gikk vakt med Krag-Jørgensengeværer og skjøt på katter og hunder og alt som rørte seg. Jeg ville ikke bli skutt, så jeg gikk bare seks ganger for presten, men ble konfirmert likevel. Vi sto i lang rekke under overhøringa, og Falkenberg spurte. De som kunne, svarte. Det var ikke så mange. Jeg fikk blådress og lakksko og var voksen.

En sommer var jeg tjenestegutt på nabogården. Bonden pleide å ta inn digre svensker som jobba fra seks om morran til ti om kvelden for 25 kroner måneden og kosten. Jeg var en liten spetass, men ville ha 30 kroner og sirup på brødet. Slik ble det. Bonden klaga: – Det er ikke bare det at jeg må kjøpe sirup for seksti øre uka, men nå spiser’n minst ei brødskive mer.

Jeg hadde vært borte og sett på de dansa og sloss på Bøndenes Hus som ble kalt Fellesslakteriet, før jeg interesserte meg for jenter. Det sto i bladet om Den sorte dame på Elingaard. Etter at vi hadde sett på slåssinga og dansen, sykla Harald Kjenne og jeg til Elingaard. Da vi kom til den store eka og så alleen i måneskinnet, ble vi så redde at vi tråkka av gårde så kjedet holdt på å hoppe av.

På Fellesslakteriet spilte Tranterane. To het Johansen og Kafferøveren slo tromme.

Noen hadde laga seg små kniver av barberblad i en trebit. De skar kragen av frakken til Olav Ytterstad, fetteren min. På kommunelokalet på Kolberg var det basar med lykkehjul og tombola og mer slåssing.

Nils Los og Henry var naboer og slåss hver gang de møttes. Fra den ene kanten kom hvalfangerane med tjukke lommebøker, og fra den andre skred de tolv apostler, stenhoggere fra Kjølberg. Kvinnfolka hylte og prøvde å dra med seg kjærestene. En kar holdt på å bite fingeren av Anton Torp som var vaktmann.

Alle unggutta som gikk uten noe å gjøre og levde på foreldra, drømte om å dra til sjøs. En dag fikk jeg brev. Jeg hadde fått hyre som kølalemper på Saragossa av Tønsberg. Jeg var 17 år. Hjemme holdt de på med skuronna da jeg dro. Jeg hadde tårer i øya.

Trykt i Fredriksstad Blad 2002
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling