Er’u fra Nabbetorp, har’u ente blindtarm

Den hadde dr Thorvaldsen tatt. Til gjengjeld hadde Nabbetorpfolk kjøpmann Gulliksen, lekeplassen, Klarakaféen, Losje St. Hans og brannen i Såpefabrikken. Med Kri Tangen langs barndommens gater.

Vi hadde flyttet til Ebbesensgate 13, to hus fra bestemor. Jeg står i vinduet, det er 11. april. Jeg ser grå fly i lufta over byen. Så detter noen svarte tingester ned fra flyene. Det smeller. – Det er bomber, sier far. Sammen med masse andre drar vi utover Torsnesveien, mot skogen, mot Ulfeng.

– Hvorfor detter det ikke bomber i skogen, spør jeg far. – Du skjønner, bomber er dyre, de vil ikke kaste dem bort på busker og trær.

Stua vi havner i, er full av folk. En ung pike synger Du min venn, J’attendrai. For å trøste seg selv eller for å berolige andre – jeg vet ikke.

Mitt barndomsrike var Nabbetorp, både før og etter bombene falt. Nabbetorpveien, fremdeles ikke stenlagt, var barndommens aveny. – Pass deg, gå i grøftekanten, advarte alltid bestemor. Trafikken var beskjeden, en buss en sjelden time, bilen til Gulliksen når den var ute og lufta seg til den ble satt inn i garasjen med klosser under understellet. Vognmann Koster med hest, aldri kalt annet enn Hesten, kom til heder og verdighet.

Familietradisjonen forteller at jeg som helt liten ble satt opp på hesteryggen. Ifølge gammel overtro ville gutten bli stor og sterk.

Første stopp på ferden er Nabbetorp fergested. – Tørk av deg snørra, så skal du få væra med til byen, sa foreldrene på Nabbetorp. Ferjekællen var onkel, med Hans til hjelp. Under krigen overtok ei roeke transporten. Mitt aller første minne er fra andre siden elva. Mor inn døra til en butikk på Nygaardsgaten: – Jeg er straks tilbake. Jeg: – Hva betyr straks, mor?

Oppe i gata lå kiosken til Graarud beleilig til på fredagskveldene for gutta fra Nabbetorp verksted. De befant seg sosialt midtveis på treet. Et godt hakk over lå de som jobba på DeNoFa. På bånn var kara på verket. De tjente bra når de sto i arbeid, men når tælan sto i jorda var det å suge på labben. Til dem hørte vi.

Jeg har regna etter. Med smått og med stort var det fjorten gesjefter av ene eller andre slaget på Nabbetorp. Først på høyre side lå E. K. Olsens kolonial. Under krigen gikk det mye på kreppapir. Gult, rødt, rosa, grønt til små pikeskjørt på fødselsdagsfest. Når kaka var spist og festen slutt, hadde skjørtet revna. Olsen selv hørte til Effata, det samme gjorde Rolf, sønnen. Rolf hadde kunstneriske anlegg. På veggen i Effata hadde han signert Jesus i Getsemane hage. Kanskje henger bildet der ennå.

En dag skjedde et under: Olsen hadde kommet over mel og sukker utenom systemet. Wienerbrød- og bollekøen var enorm. Helt oppe fra Torp kom folk for å kjøpe bakervarene. På hjørnet av Nabbetorpveien lå Klarakafeen. Klara var ei mager, tufsete, kuldskjær dame. Var det ei liste på gang, ei krone eller to til folk som skulle gifte seg eller i jorda, lå det alltid et eksemplar på disken hos Klara: – Du skal vel væra med på lista? Tvers over gata drev sønnen Garman: Mahunitobakk på rasjoneringskortet, Besegg barberglader, Parba barbersåpe og mannfolkgodlukt på flaske.

Nedenfor trappa på kafeen samla de arbeidsledige seg. Fram og tilbake, preking og latter, spesielt når far til ho jeg er gift med dukka opp som fast muntrasjonsråd med humor av det litt spesielle slaget.

Neste stopp blir Olga Moens kolonial. Mitt første barndomshjem var i uthuset med ett rom og kjøkken i bakgården. Husdyrholdet begrenset seg stort sett til rotter. Olga var snill som dagen var lang, det samme var dattera Ingeborg. Anna bak disken var spesielt glad i meg. Borte i et hjørne stod en åpen Fyffes-eske med treull i. – Nå putter jeg deg i esken og sender deg til Amerika. Jeg ble livredd.

Vann henta vi i springen ute i gata, sølevassbøtta gikk i sluket under krana. Vaskedagen var slitsom både for mor og sønn. – Kri, hent et par bøtter vann til meg! Nede på Trippebrygga, mellom såpefabrikken og tremelfabrikken, lå kjerringene på knea og skylla vasketøy. Bestemor Gunda hadde en marerittdrøm: Hun dypper den nyeste og beste fillerya. Taket glipper, og rya seiler sin egen sjø nedover elva.

Justine hadde rulle. Fast takst 25 øre. Hun solgte knekk i smørpapir for fem øre. Det søte klisset frista ikke, vi hadde ikker råd heller.

En sommerdag varma mor strykejernet på primusen. Nede i skapet lå et elektrisk med ledning. – Åffer bruker du ikke det da, mor? Mor: – Strøm koster penger, Kri.

På motsatt hjørne av Fjelstadgata lå Ødmanns fiskebutikk, senere også manufaktur. En dag var det granbusker utenfor porten og granbar strødd på fortauet. Vi lekte ute i gata da de bar ut en hvit kiste med blomster oppå. Jeg tenkte: Inni der ligger et dødt menneske.

Ovafor Ødmann lå baker Foss. Det kunne være en 10-12 på Nabbetorp som hadde telefon. Far hadde begynt i sjauen. Med en femøring i handa gikk jeg over gata. – Ere jobb til pappa, nr 37, i morra? Svaret kunne være Hamburgerskuret eller Øra eller ingen båt.

Kjøpmann Gulliksen i det store trehuset var Noblessen på Nabbetorp. Kall det gjerne landhandel, men det meste fra fiskekroker og terpentin til sirup og salt pølse. Gulliksen sjøl var en fordragelig type som hadde godord til kjerringer og unger. En gang oppgitt til en guttunge utafor disken: – Du spør mer enn de ti vise kan svare. Rapt fra guttejævelen: – Hvem var de ti vise?

Bak Gulliksen mot elva var lekeplassen. Rundt plassen sto det brune benker. På en av benkene satt jeg første gang jeg klarte å knytte skolissene. Domplahuske, sandkasse, skranke som unger uavlatelig datt ned av. Trafokiosken der jenter kasta ball mot døra: 34-35-36… Kommunale busker mot gjerder og uthusvegger der flokken delte seg og lekte brennball og frøkenball og grønne skjørt og hinka paradis og kappa land. Sangleker i stemmeskiftet. Nede i gata ved skomaker Heie, der rusla han Reidar for seg sjøl. Så kom ho Randi, spørte om å få kysse’n, og resten kan du tenke deg sjøl. Rare kjensler i magen når du tok jentene i hånden og kjente et lite trykk.

Ofte dro flokken til løkkene på andre siden Enggata. Først gjennom en bondegård som for lengst er borte, deretter mor og far og barn på medbrakt ullteppe, blomster i ei blikkboks og servering fra sprukne tallerkener vi hadde plukka opp på søpledynga i Gropa. Eller en dukkert i dammen, omkransa av bred dunkjevle.

Var en heldig, klarte en å fange småfisk med henda. Ellers var båthavna badestedet, selv om vi hørte støtt og stadig: – Pass deg for ælva! Gå aldri alene. I båthavna var en ørliten sandstrand og mulighet for mesterstykket: Å svømme fra forstøtningsmuren på Tomta til den lille øya ute i elva.

Tilbake til dammane, så venta vi som gærne på at isen skulle legge seg og bli tjukk nok så vi kunne gå på skøyter. Spesielt var nordre dammen populær der vi gikk på skøytetur mellom holmer og skjær.

Så plutselig: – Kri, du skal gå ærend for mora di.

I huset til lærer Gretland, på hjørnet av Arne Moltebergs vei lå Samvirkelaget og meieriet. Bestemor fra Selbak sa alltid Kooperativen. Etter at vi hadde flytta til Ebbesensgate handla vi alltid der for det var sosialt. Mor samla lappene sammen med strikk rundt og leverte dem ved juletider og fikk noen kroner tilbake rett etter nyttår. I meieriet sto to damer bak disken, den ene var søstera til Angell Simensen. Jeg ville helst handle med henne, hun skrev så pent i melkeboka.

Tvers over gata lå Nabbetorpskolen. Men først tok jeg søndagsskolen, for det gjorde alle. Det veksla: I dag er det han snille, han likte jeg å høre på. En annen dag var det han som snakka om døden og djevelen. Søndagsskolebladet kosta fem øre. En gang hadde det en svart rand rundt: Dronning Maud var død. Det var før krigen, jeg kan ha vært en fem år.

En av medelevene fra søndagsskolen var hjemme. Han titta på bildene på veggen: – Det er den og det er den. Han pekte på Lenin på kommoden: – Og det der er Jesus.

På Nabbetorpskolen herska overlærer Pettersen. Etter hvert frikvarter stilte vi opp, klasse for klasse, og Pettersen blåste i pipelen og dirigerte innmarsjen.

En dag flytta tyskerne inn i skolen. De fløy rundt hushjørnene og lekte krig og skjøt med trepropper og en var helt inne i gangen til bestemor. Vi skjønte det var fienden, men det ble en slags fredelig sameksistens. Heinz og Fritz ville gjerne skyve oss på sparkstøttingen og vise fram bilder av kone og barn i das fjerne Vaterland.

I et skur ved siden av vaktmesterboligen var brannstasjonen. Det var moro når alarmen gikk: Øvelse! og det frivillige brannkorpset med kærslige hjelmer på hue rulla ut slanger og kopla til hydranter og pøste i vei. En gang brant det på ornt’li. Såpefabrikken sto i lys lue. Det var enormt, flammene sto høyt til værs, og vi kjente varmen i ansiktet der vi sto i skråningen. Jeg har vært redd for brann siden.

Shoppingrunden er ennå ikke slutt. Ragnvald Børjen henta to bakker fisk på bagasjebæreren på sykkelen over i byen og solgte den i butikken, to trapper ned og sagmøle på golvet.

On the very top var Louis Danielsens kolonial på Selbak. En liten kolonialbutikk med innehaveren på en stol bak disken formedelst dårlige ben. Men opp kom han seg og hyggelig var’n: – Lenge siden jeg så deg sist, Kristoffer. Hva skal det væra i dag?

Deretter gikk det nedoverbakke: Bøckmanns bakeri med brød og kaker bakt av svart mel og krisekrem på.

Til sist: Losje St. Hans eller losjin, det rødbrune huset ved veis ende. Det var der det foregikk: To sangkor, avholdslaget, barnelosjen, Arbeiderpartiet, AUF, Kommunistpartiet og NKU. De fire siste måtte holde seg hjemme under krigen.

I mange år var jeg sekretær i barnelosjen 446 Hjemmets støtte, for jeg skrev så pent. Det var et voldsomt styr, med passord og indre og ytre vakt og øverste og visetemplar og regalier og skattmester og jeg vet ikke hva. Den voksne lederen hadde en feil på ene hånda. Kom du for sent, måtte du fram til lederen og be om unnskyldning med hånda på hjertet. Randi, som ble kona mi, drev i langsommelige tider med å trene på å vri fingrene til. Hun trodde det var et hemmelig tegn.

På losjin var en scene. En dag spilte noen voksne amatører Storken kommer. Jeg var i 104, ti år gammel og yngst ble jeg teatersjef for en flokk nabbetorpunger. Først måtte vi få tak i replikkene: Hva sa hun? Hørte du? Hva sa de? Deretter oppførte vi stykket sjøl i et uthus med garderobe på do.

Etter hvert kom vi over noen trykte tekster. Husker jeg riktig, var det Per, Pål og Espen Askeladd. Vi fikk til og med trykt program hos Storm på Selbak. Det kosta penger. Odd Ragnar Kristiansen og jeg starta fabrikk av kreppapirduker hjemme i stua hos Signora, mora til Odd Ragnar. Han var best til å selge, jeg til å produsere. – Ska’ det væra en lyserød løper i dag, fru Olsen? Odd Ragnar hadde treninga, han hadde en gang gått rundt og solgt lodd på tre ælker som far min hadde skutt.

Vi maste på Sverre og Kaspara på losjin om å få prøve på scenen. Svar: – I dag er det opptatt, dere får komme i morra. En voksen dame hjalp oss med å lage en peis av papp. Teppet gikk opp. Jeg måtte bokstavelig sparke Randi ut på scenen. – Ut!! Det må ha vært en slags suksess, for vi turnerte på Selbak og opptrådte i brylluper, i private hjem, og fikk stor fagnad.

Trærne rundt lekeparken hadde fått et grønnskjær. Ryktet begynte å gå: Krigen er slutt. I huset ved siden av Olga Moen hadde noen satt radioen i vinduet og hengt ut et svært, norsk flagg. Vi ruste rundt for å få med oss alt. Opp på lastebillemmen: – Vi har vunni, seier’n er vår! En tur gikk til Svinesund. Hjemme i gata spørte noen småunger: – Åssen var’e i utlandet?

Trykt i Fredriksstad Blad 2003
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling