– Mor og far har reist en tur i byen

Halvor Sørum, framstående fagforeningsmann og kommunist. Formann i Malernes Forening, etter krigen nestformann i Norsk Bygningsarbeiderforbund. Under krigen motstandskjemper i illegalitet. En dag fant Gestapo fram til Halvor. Datteren Aslaug, forteller:

Bestemor, Karen Sørum, ble født i Prøysenstua på Ringsaker ca 40 år før Alf Prøysen. Hun var aktiv i politikken og begynte tidlig å agitere for Arbeiderpartiet, som var det mest radikale alternativet den gangen. Hun prøvde å overtale faren sin til å skifte fra Venstre til Arbeiderpartiet, men han likte ikke detta nye partiet, og sa: – Nei, je stemme på’n Konow så lenge det er varmt blo’ i meg.

Hun kjempet for likestilling, velferd og kvinnesak. I 1919 sto hun oppført som varamann på Arbeiderpartiets valgliste, og det ble dermed den første kvinnelige politiker i Ringsaker.

På landsmøtet i 1923 stemte hun med dem som brøt ut av Arbeiderpartiet og dannet NKP. På det samme landsmøtet var Anna Jensen, bestemoren til han som ble mannen min og hun stemte på samme måte. Bestemor satt som representant for NKP i herredsstyret i flere perioder.

Far, Halvor Sørum, var også representant til det samme møtet og stemte med det som ble NKP. Det var lite arbeid å få i Ringsaker, så han reiste til Oslo, hvor han fikk arbeid som maler. Han fikk etter hvert tillitsverv i Malerforbundet.

Bestemor giftet seg med Lars Sørum, som drev et småbruk og de hadde én sønn, far. Vi, søsteren min og jeg, bodde i lang tid hos bestemor og bestefar. Jeg husker godt bestemor. Hun måtte ta oss med, da hun skulle på møter på Solvang ved Veldre stasjon. Hun trakk oss annenhver gang i en liten vogn med to hjul og en lang stang. Det var nok slitsomt, for det var langt, nesten tre kilometer hver vei. En gang vi var med til Tingvang ved Ringsaker kirke, fikk vi sitte på med hest og kjerre.

Hun var en politisk aktiv småbrukerkone med barnebarn hun passet for sønnen sin, som var alene med oss.

Klær fra Kampen til Spania

Da bestemor døde i 1935 flyttet vi, far, Karin og jeg sammen med fars kjæreste, som ble vår mor, til Hertug Skulesgate på Kampen. Det var mange kommunister i gården der vi bodde og noen av barna deres var jeg sammen med i pionerene og senere i NKU.

Når partiet hadde arrangementer var vi med. Vi stilte opp foran lokalene til Arbeideren i Møllergata 24 for å gå i 1. maitoget. Av større politiske møter husker jeg iallfall ett oppe på ballsletta på Ekeberg.

Mor var ikke like politisk aktiv som far. Hun var ikke partimedlem, men hadde en veldig sterk rettferdighetssans. Hun var med i Østre Husmorlag. Dagny Sjølander var formann og mor var kasserer da krigen kom.

Under spaniakrigen ble det både samlet inn og sydd klær til spanske barn. Husmødrene sveivde på symaskinene og lagde skjørt og bluser og kåper. Det de hadde lagd, ble vist fram i Folkets Hus, og jeg og andre gutter og jenter vandret frem og tilbake på scenen som rene mannekenger før plaggene ble pakket og sendt til Spania.

Det var ofte partikamerater og venner av far på besøk hjemme hos oss i Hertug Skulesgate. Jeg husker Ola Hofmo med briller og pipe, likeledes Sverre Lindgaard og Ivar Ertresvåg. Alle var hyggelige og veldig snille mot Karin og meg.

– Vi går ikke i kjelleren

9. april 1940 gikk flyalarmen. Vi våknet av den, og far kom inn til oss og sa alvorlig at nå var det krig. På en måte var vi nok forberedt på det.

Det hadde jo vært luftvernøvelser tidligere og vi hadde lært å blende vinduene. Da var jeg nesten ti år. Vi gikk i kjelleren da, men senere sa mor: – Vi går ikke i kjelleren. Treffer en bombe huset, er vi likevel ferdige alle sammen. Vi satt på huk under vinduene og så glimtene av luftvern på himmelen over Ekebergåsen.

Noen dager seinere satt noen jenter av oss foran Sigurdsgate 20. En mann kom forbi: – Hei, tyskere, nå er vi okkupert av tyskerne, så nå er vi tyskere alle sammen. Men vi jentene protesterte bestemt at det var vi ikke!

Bortover Jens Bjelkesgate marsjerte tyske soldater og sang: – Wir fahren gegen Engeland…

Vi lekte i Botsparken og flyalarmen gikk. Det var lagd tilfluktsrom på plenene i parken. De var av tre med jord oppå og inn dit ville vi iallfall ikke, så vi løp for livet opp Eriksgate og hjem, andpustne og med hjertebank.

At far drev med noe som var forbudt, skjønte nok både Karin og jeg. Vi hadde på følelsen at det var ting vi ikke burde spørre om eller snakke om.

Hvor lang tid det tok før far gikk i dekning, tør jeg ikke si. Hvor han holdt til hadde vi ikke peiling på. Vi fikk razzia hjemme. De romsterte i bokhylla, tok med seg de bøkene de fant som lukta av sosialisme og kommunisme.

Dessuten forsvant en nydelig kunstbok med H. C. Andersens eventyr. Det var rent tjuveri.

Karin og jeg ble veldig lei oss, men vi turde ikke si noe.

Drømmen ble sann

Etter skolestreiken og brenselsferien fant mor og far ut at det var best å flytte hjemmefra.

Først dro vi til Såner, til landstedet til dr Halvorsen. Da hadde Halvorsen havnet på Grini. Vi gikk på folkeskolen i nærheten. Klasseforstanderen var o.k., han skjønte situasjonen, for vi ble ikke registrert som elever. Jeg fikk en venninne i klassen som jeg bad med hjem. Mor ble ergerlig. – Du skjønner, vi må ikke ha forbindelse med noen mens vi bor her. Jeg ble skuffet, men Karin og jeg hadde jo hverandre.

Seinere flyttet vi opp til Roa. Der traff vi far igjen. Han utga seg som forpakter på en liten gård, som var eid av en oslomann. Vi hadde gris, noen høns og kaniner – og en meget sulten katt.

Det var et motstandsmiljø på Roa. Ivar Ertresvåg, Lars Åsvestad og Gunnar Mørkhagen bodde ikke langt fra oss. Sverre Lindgaard og Brendeland var innom og Arvid G. Hansen bodde en kort stund hos oss. De hadde illegale møter, skjønte vi, men hva de drev med visste Karin og jeg ingenting om. En dag husker jeg Arne Gauslaa kom innom.

Han hadde ryggsekk og sykkel og skulle hjem for å treffe Audhild, kona si. Han kom til Vikersund der han falt i kamp. Jeg husker mor sa: – Nå har de drept den pene, unge mannen.

En dag kom Sverre Lindgaard på uventet besøk. Far var ikke hjemme, det var sent på kvelden og vi hørte noen som banket på døra, men siden vi ikke visste hvem det var lukket vi ikke opp. Da prøvde han å bryte seg inn. Vi var livende redde og ga oss ikke til kjenne, men «gjesten» ga seg ikke. Til slutt sa mor at dette går ikke an og gikk ned. Stor var gleden da vi så hvem det var og glad var Sverre, da han så det var oss. Det var en av de siste gangene jeg så Sverre. Han ble skutt så sent som i januar 1945.

Mor drømte en natt like etterpå, antagelig med denne opplevelsen i minnet at det banket hardt på døra. Hun visste om at far hadde papirer som ikke måtte komme i tyskernes hender. Hun fikk skjult dem mellom senga og veggen.

Kvelden 9. januar 1943 hadde far og Ertresvåg vært på møte med motstandsfolk på en gård i nærheten.

– Skal vi gå inn til meg og ta et slag kort, sier far. – Jeg er for trøtt, jeg går hjem, svarte Ivar. Seint samme kveld dundret det på døra:

– Åpne! Utafor sto både tysk og norsk politi. De tok med seg far ned til hovedhuset, mens mor, Karin og jeg ble igjen. De var nok usikre på hvem vi var, for stedet var røpet av en kamerat under harde forhør. Mor tenkte at far nok hadde hatt noe med seg fra møtet og går bort til fars jakke som henger bak døra, drar fram noen papirer og stapper dem ned mellom senga og veggen – akkurat som i drømmen.

– Er du slik en farlig kar, du Halvor

Etter en stund kommer en politimann tilbake. Bort til ovnen for å se om noe nylig er brent. Så lyste han med lommelykt under sengene, men han fant ikke noe. Han ga beskjed om at vi skulle kle på oss og følge med, vi også. – Noen må være her og passe dyra, svarte mor.

– De får iallfall følge med, kommanderte gestapisten mor. – Ta dere en tur på do mens dere er påkledt, jenter, sier mor. Jeg var sistemann ut og måtte dra i døra for å få den ordentlig igjen. Mannen sto og passa på meg, han trodde vel at jeg ville finne på ett eller annet. Mor og Karin gikk i forveien og mor fikk forklart Karin om papirene og at vi måtte varsle Lars Åsvestad.

Huset var omringet og de hadde stilt opp maskingevær på veien. Da de skulle dra fra stedet kom en ung gutt ruslende forbi. – Hvor har du ble han spurt. – På møte, svarte den troskyldige gutten. Da ville de ta med seg ham også inntil han fikk stammet fram at han hadde vært i en religiøs forsamling.

Da de plasserte mor i bilen, ser hun at far har fått på håndjern. – Er du slik en farlig kar, du Halvor, sier mor.

Om natta var Karin og jeg alene i huset. Neste dag kom kona på den gården, som Åsvestad bodde, med et melkespann. Ryktene gikk om at det var hørt skudd fra Østenga, der vi bodde og smellene folk hadde hørt, var når tyskerne hadde skutt opp låsene til tre hytter på eiendommen. – Mor og far har reist en tur i byen, svarte vi da hun spurte, for mor hadde sagt til Karin at vi bare skulle snakke med Lars Åsvestad.

Senere samme dagen tok jeg melkespannet, liksom for å levere det tilbake, og dro rett til Åsvestad. Han ble nervøs da jeg fortalte hva som hadde hendt. – Det er vel ingen som har fulgt etter deg? Sa han og tittet ut av vinduene, gjemt bak gardinene.

Jeg forsikret ham om at jeg ikke hadde sett noen. Han lurte på om vi visste om noen papirer og jeg fortalte at Karin hadde brent dem, som mor hadde sagt hun skulle. Han ble tydelig lettet og mannen på gården, som var motstandsmann, fulgte meg hjem for å se om det var noen rester igjen i ovnen, men papirene var brent og borte. Senere kom Lars Åsvestad og Gunnar Mørkhagen seg over til Sverige.

Etter krigen kom Lars hjem i norsk politisoldatuniform og jeg var veldig stolt over at jeg kjente ham, da han besøkte oss i uniformen.

Fra Grini til Neuengamme til Sachsenhausen

Da mor og far ble transportert fra Møllergata 19 til Victoria terrasse satt de i samme «svartemaja» som bestemoren og tanten til han jeg ble gift med. – Å, så sliten jeg er, klaga en av eskorten. – Hvorfor tar De på Dem slikt arbeid, da, kom det fra tanta til Ivar, Ingeborg Jensen. Mor ble heit og tenkte at nå får hun seg en ørefik. Det hadde far fått like før, da han ikke var rask nok til å ta av seg lua for «herrefolket».

Men eskorten var vel for sliten for han sa: – Jeg kunne ha svart Dem, og det ble med det.

Far hadde fått smuglet ut beskjed om at vi jentene var alene igjen på Østenga og Dagfinn Schau og Aksel Engelsgård kom oppover og hentet oss til Oslo.

Første natta bodde vi hos Engelsgård, senere flyttet vi hjem til Hertug Skulesgate hvor ei ung jente, Edel Haagensen skulle passe oss. Vi hadde det godt med henne, men hun var fra Finnmark og ville reise hjem etter noen måneder. Så var vi i Såner, hvor en nabo av dr Halvorsen skulle se etter oss. I sommerferien var vi på Roa sammen med fru Mørkhagen og til slutt kom vi til Edith Andersen i Langgata på Rodeløkka, som hadde mannen sin, Asbjørn i Tyskland. Det ble et omflakkende liv for oss og mange forskjellige skoler.

Gleden var stor da mor slapp ut fra Grini i mars 1944, og vi flyttet hjem sammen med henne. Hun slapp ut da far ble sendt til Tyskland, fordi hun satt som gissel.

Etter hvert begynte hun å fortelle. Hun hadde sittet lenge på innesperring sammen med, blant andre Audhild, kona til Arne Gauslaa.

Kona til Brendeland hadde fått hard medfart. En gang hun kom tilbake fra forhør, hadde de trukket ut alle neglene hennes. Hun tok til slutt en giftpille.

Fra Grini ble far først sendt til Neuengamme i tre måneder, før han kom til Sachsenhausen. Da var han så tynn og dessuten snauklipt at han ikke ble gjenkjent av de andre kameratene som var der, før han sa hvem han var.

S er langt bak i alfabetet

Etter hvert begynte det å komme brev fra far. Det var slike faste formuleringer «Mir geht es gut…» Både de brevene han sendte og de vi skrev måtte være på tysk. Ingen av oss kunne tysk så sønnen til Paul Engstad, som senere ble en kjent arbeiderpartipolitiker, hjalp oss med å oversette.

Jeg begynte på realskoleklassen til fortsettelsesskolen for piker i Osterhaus gate. Der hadde vi tysk. Jeg var stolt da jeg for første gang klarte å lese et brev fra far.

Far var vel ikke av de som hadde det hardest i leiren. Men en gang han var sistemann ut av blokka, fikk han en omgang juling så han besvimte. Han hadde dysenteri og rosen og kom på revier (sykestue). Han hadde lyst til å gi opp mange ganger, men tanken på oss der hjemme holdt ham oppe og når slike folk, som de fra Telavåg, kunne stå ut, kunne vel han, sa han.

Det satt mange kommunister i Sachsenhausen. Carsten Aasebø var en av dem, en gang gikk han forbi en haug med lik som skulle til krematoriet. Han la merke til ei hand som rørte seg. Aasebø bestakk han som drev med liktransporten, med en eske sardiner så han dro mannen ut av haugen. Carsten Aasebø døde sjøl i Bergen Belsen like før freden kom, men mannen fra likhaugen overlevde ved hjelp av nordmenn, som ga ham mat og så etter ham.

I mai 1945 var krigen slutt. Vi ventet og ventet. Far var overført til Sverige, men S er langt bak i alfabetet og hjemsendelsen foregikk i puljer og i alfabetisk orden. På skolen spurte frøken etter faren min. Jeg begynner å gråte. – Han kommer nok snart, trøstet hun og det gjorde han.

En morgen i slutten av mai satt mor hjemme i stua og strikket. Plutselig følge hun hat hun ble varm i kinna. Så hørte hun skritt i trappa og far ringte på. Vi hørte stemmen til far og stormet ut i entreen. Han titta på Karin og meg. – Jeg reiste fra to jentunger og er kommet tilbake til to frøkener, sa han. Far virket ikke særlig utmagret, for han hadde fått vattersott. Mor dekket bordet med det beste hun hadde, og vi spurte og spurte og ville at han skulle fortelle, men far var så trøtt at han sovnet ved bordet.

Far og mange av kameratene hadde overlevd, men alt for mange var borte for alltid.

Høsten 1945 gikk jeg inn i Østkantlaget av Norges Kommunistiske Ungdomsforbund. Det var så mange som strømmet til laget at vi snart måtte dele oss i Kampen-, Vålerenga- og Ekeberglaget.

Møtene hadde vi den første tiden i Kafé Valhall, i Holtangården på Grønland, ikke langt fra NKUs hovedkontor i Brugata 3c.

Senere hadde vi møter i en kafe i bakken i Nannestadgata, som går opp mot Kampen kirke. Huset er forlengst revet. Varig tilholdssted fikk vi i lokalene i annen etasje i Jarlengården, Østkantens Folkets hus. Vi holdt studiesirkler og arrangerte lagsmøter. En gang hadde vi egen seksjon i 1. maitoget, med ungdom i drakter fra hele verden. Jeg var Petrusjka med balalaika, husker jeg.

Formann i laget den første tiden var Ole Stenseth og nestformann Rolf Flamme Paulsen. Sjøl ble jeg etter hvert kasserer og litteraturkommisjonær.

En dag kom et par unge gutter inn mens vi hadde styremøte, og hvordan det endte kan Ivar, mannen min fortelle.

Trykt i avisa Friheten 2002
faksimile orig. layout v. hansnb