Wilhelms bak kulissene

Atter en gang på scenen, nå i «Plankebyen» som lærer av den gamle skole. Trekk ved rollen hentet fra en av Per Wilhelms egne lærere ved Den gule anstalt. Karrieren for teaterbyens Grand Old Man startet for alvor med Studiescenen.

Første gang på scenen var jeg tolv, tretten år. Prinsessen som ikke ville sy, hadde stått i Barnebladet Magne. Jeg hadde en eneste replikk. Jeg var livredd før teppet gikk opp. Det er jeg den dag i dag. Hadde jeg glemt replikken, hadde jeg intet å redde meg i land med.

På Den gule anstalt så jeg kanskje lærerne fra en litt annen vinkel enn klassekameratene. De spilte roller. En lærer spredte uhygge: det var alltid dødsens stille i hans timer. En lapp fant veien fra en elev til en annen. Læreren slår til: – Gi meg lappen. Eleven: – På en betingelse: at De ikke leser hva som står på den. Læreren høyrød i ansiktet: – Til rektor. Irettesettelsen hos rektor Nerdrum foregikk visstnok i gemyttlige former. Han hadde heller ikke noe til overs for tyrannen. Når jeg for tiden gjør en lærerrolle fra 1880-årene, tenker jeg tilbake på episoden.

Under krigen var teater streng verboten. Randi Bang og andre gode krefter satte illegalt opp Bomben springer! av Birger Madsen på Fjellhøy. Jeg hadde fått en liten bijobb på politikammeret. En dag sier politimesteren, selvsagt nazist: – Det har kommet meg for øre at det spilles ulovlig teater her i byen. Kan De etterforske saken, hr. Wilhelms. Jeg etterforsket en måned og avla rapport: – Herr politimester. Det er umulig å finne ut av det.

Freden brøt løs. Kulturelt fulgte en død tid. Folk var opptatt av å dra til Strömstad for å kjøpe ananas på burk, bygge på huset og skru på førkrigsbilen.

At det omsider løsnet, skyldes etter min mening byoperetten Det hendte i den gamle by. Urpremiere i 1932, ny oppsetting avbrutt av krigen, så for tredje gang over scenen i forbindelse med broåpningen i 1957. Knallsuksess, trass i fossende, øsende regnvær som sprengte baldakinen og dusjet publikum som tullet seg inn i ulltepper eller hva som var for hånden og applauderte som rasende. Alle byens visergutter plystret: – I natt, i natt, i natt min venn… Selv spilte jeg Fiebelschau og Kirre Jansson Drengen. Suksessen ga oss ideen. En fast scene, et teater i Fredrikstad.

Studiescenen ble stiftet på Phoenix. For første og siste gang i mitt liv foreslo jeg meg selv og ble valgt til teaterleder. Hva slags organisasjonsform skulle vi velge? Kirre ville ha aksjeselskap. Jeg repliserte: – Konkursen er sikret. I stedet ble det en teaterforening med en symbolsk kontingent på ti kroner året. Kommunen falt for det idealistiske aspektet. Først vanket tusen, deretter et par tusen kroner. Dessuten kunne kommunen sole seg i glansen fra scenen. Egenhendig overrakte jeg Fredrikstads byflagg til ordføreren i Kotka. Det kommer vi tilbake til.

Min linje var for det første: Jeg er valgt, jeg er ansvarlig for repertoarvalg og finansiering. Er dere ikke enige, får dere kaste meg. For det andre: Det holder ikke med bare «har du lyst, har du lov». Det måtte finnes et fundament av talent å bygge på. For det tredje: Vi er et begrenset ensemble, vi må ikke strekke oss lenger enn skinnfellen rekker når vi valgte repertoar. «Revisoren» av Gogol var utelukket. For det fjerde: Vi er amatører, vi ønsker å utvikle oss til noe mer.

Så ble det. Vi hadde en fast, fin, stabil kjerne: Vivi Haug, Birgit og Eyolf Scholze, Turid Dybhavn, Marit Alsaker, Stein Bjørck, Ketil Brenna Lund…

Men – vi var langt fra noen klan, en sluttet krets, en losje. Nye talenter dukket opp og ble tatt imot. Jeg har instruert Henrik Melsom som var tyve år yngre. Kri Tangen fulgte i kjølvannet.

Vår mangeårige og myndige instruktør var Dagmar Myhrvold. En gang var Eva Strøm Åstorp fra Oslo stand in. Hun var vant til å bestille fra Silkehuset og herreskredder Hedén. Stykket skulle foregå i de kondisjonerte cirkler. Jeg skrek stopp, da kostymebudsjettet rundet kroner fem tusen. Jeg går den dag i dag i kamelhårsfrakken som ble innkjøpt for 35 år siden.

Prøvene foregikk i byens allehånde svetteduftende gymnastikksaler. Vi startet gjerne klokken syv, etter arbeidsdag og middag. Klokken ti kom vaktmesteren, vred om lysbryteren og satte nøkkelen i døren – akkurat når vi hadde blitt varme i tøyet og fått dreis på replikkene.

Kulisser skulle snekres. Kommunen hadde et snekkerverksted på Guldbergsiden. En av snekkerne hadde sans for det vi drev med. Vi saget og høvlet og spikret med en vaktmann på post i tilfelle kommunale overordnede skulle synes i terrenget.

Vår første teatermaler var veteranen Ole W. Eliassen. Han kom med toget fra Sarpsborg og stilte med matpakke, pensler og maling i det dystre, mørke og fuktige kjellerlokalet under Vestsiden kirke. Her tryllet han frem et smykke, dekorasjonene til Prinsessen på erten, regissert av Sissi Apenes og spilt av Henrik Melsom og Ellen Grieg.

Birger Madsen litt surt i Demokraten: – Prinsessen på erten, hva skal det være godt for i en tid med både seilerprinser og prinsesser.

Senere trådte den unge Rolf Grieg til og signerte abstrakte dekorasjoner til Kom inn! av Helge Krog. Eyolf Scholze omskapte den pauvre scenen i Biblioteket med enkelt raffinement: To høye vindusrammer, en kamin, et par flate møbler.

Et tre i en komedie er noe annet enn et tre i en familietragedie. Intet ondt om en amatørscene tvers over fjorden, men de hadde ikke utviklet seg på 25 år. Vi var invitert til en forestilling. En overmøblert stue, sofaer, etasjerer, stoler, jeg vet ikke hva. Bare to av stolene ble brukt til å sitte på under fremføringen.

Som sagt: Bibliotekets aula var vår første skueplass. Sceneteppet hang og slang i en ståltråd. Null og niks av garderobe, lager for kulisser, sminkebord og så videre.

En dyd av nødvendighet var ett eneste scenebilde og så få skift som mulig. Vår første lysmester minnet om Trond Viggo Torgersen som Vaktmesteren. Han kunne finne på å skifte en lyspære midt under forestillingen.

Etter han fulgte godheten og hjelpsomheten selv med Erling Bjørck. Han klarte de mest uforståelige elektriske krummelurer. Han være evig tilgitt at han en gang satte lyset på en skuespiller som skulle være taus, mens han som hadde replikken satt i mørket. Publikum merket ingenting. Kanskje Erling hadde rett.

Å glemme replikker hører til faget. Verre var det da vi hoppet over to sider i et kriminalstykke med en infernalsk intrige. Kirre Jansson tvinnet kaldblodig intrigen sammen. Jeg hadde aldri klart det.

Å komme over til Speilet var rene himmelriket. Skikkelige garderobeforhold, armslag, sidescene, sminkespeil der vår faste sminkøse fru Hay gikk løs på oss med pudder og sminkestift. Sist, men Gudhjelpemeg ikke minst: Kåre på kino’n. Han var Jack of all trades, og løste ethvert praktisk problem, som for eksempel de sammenfoldbare husene i Barna i Hakkebakkeskogen. Skulle vi på turné, spurte Kåre: – Kan jeg få være med? Vi i kor: – Takk og pris og takk igjen!

Rollevalg i et stort ensemble er vanskelig, i et lite enda verre. Repertoaret bestemte. Stykket handler om et ekteskap som holdt på å gå i stå. Avgjørelsen var min. Kone uten illusjoner: Vivi Haug. Fristersken: den farlige, mørkøyde, maneater Birgit Scholze.

Ingen av skuespillerne våre har klort øynene ut på hverandre. Med enkelte ektemenn gikk det ikke fullt så glatt.

Studiescenen skulle ha festforestilling. Valget til primadonna sto mellom to skuespillerinner. Den ene proppfull av talent og rutine, den andre nyankommet til byen med masse sceneteft og store ambisjoner. Dagmar Myhrvold slo i bordet: – Vi bruker begge.

På den lukkede forestilling, i Phoenix, spilte nummer én, på den åpne på Speilet nummer to. Som naturlig er: Avisene var på den åpne. Strålende kritikk av the Leading Lady. I foajeen med scenebildene: Seks av vårt bysbarn, fire av det innflyttede talentet. Om kvelden ringer telefonen. Det er ektemannen til nummer én. – Er det Wilhelms? Jeg skal kvele deg!

Etter en forestilling, jeg hadde vel som sistemann feid scenen, står jeg i Nygaardsgaten sammen med mammaen til Vivi Haug. Vinternatt, ikke et menneske å se. En bil saktner farten, stopper. Ektemann bak rattet. Jeg til fru Haug: – Dette blir mord. Du er vitne. Fra det nedrullede bilvinduet: – Nei, men Per, er det deg? Skal jeg kjøre deg over?

Noen klaget: – Det er så mye død i Studiescenen. Den fremmede av Priestley foregår på en sjusket bar i Londontåka. Ved bardisken noen mannfolk i satt alder. Klager og syter: – Jeg er så dårlig, jeg har det så fælt. Tenk, å slippe vekk fra elendigheten! Inn en ung mann: – Hei på dere! Livet er herlig! Gubbene geiper.

Et par minutter, så går døren opp. Der står en tynn skikkelse, kledd i sort med hvitt skjerf, Døden, spilt av Louis Fürwald. Han ser på listen sin: – Nå har jeg elleve, jeg mangler bare en. Karene farer tilbake, til siden: – Ikke meg, ikke meg, ikke ta meg. – Da får det bli meg, sier gutten og følger Døden i et hav av hvitt lys.

Willy Kastborg overtalte meg til å spille Jeppe. Jeg vred og vegret meg, men Willy stod på sitt. Vivi Haug var Nille. Du kan regne med at jeg fikk av Mester Erik så jeg kjente det. Med Jeppe dro vi på turné: Moss, Mysen, Trøndelag teater, Åland, Finland og Danmark.

Vivi er redd for heiser og ferger. Under overfarten til Mariehamn nektet hun å gå ned og satt hele natten med ryggen til skipsskorstenen.

Vi spilte Jeppe Niilonpoika på Kotka stadsteater. Stappfull sal, fem hunder plasser, finner, finlandssvensker, etterkommere av norske sagbruksarbeiderne som dro i østerled. Alle ville de vite hvorfor Jeppe drikker.

Neste stopp Helsinki. Hufvudstadsbladet: – Vi hade föreställt oss att det låg damm på den norska teatern. Vi har upplevt att det blåser friska vindar i periferin.

I Danmark var stedet et bedehus med hull i veggen som scene. Vi plasserte publikum på scenen og spilte på bedehusgulvet. På Herning folkehøjskole fikk vi sjokk: En kjempesal, uten teppe, uten sidescene, uten alt. Vi drillet skift og fryktet det verste. En sal fylt av langhåret ungdom med naglebeslåtte, blanke lærjakker. Her var alt å vente: piping, tomater, råtne egg. Da stykket var spilt, kunne du høre en knappenål falle. Så applaus, stående applaus i minutt etter minutt. Det er til dags dato min største teateropplevelse.

Jeppe på Bierget har en epilog. Det har også denne historien. Jeg ville sette opp lille Eyolf. Jeg hadde funnet guttungen. Nå er han voksen og bor nedi gata her. Jeg hadde Kotty Stenby i tankene. Så kom opprøret: – Vi vil ha demokrati. Vi vil ha et ord med i laget. – Vel, har dere et alternativ? Intet svar. Klubba smalt og teppet gikk ned for Studiescenen.

Trykt i Fredriksstad Blad 2002
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling