En familie mot urettferdighet

Gunbjørg Sandberg. Aktivt partimedlem fra Vikersundtrakten. Far og brødre med i det kommunistiske motstandsarbeidet. Under krigen arbeidet Gunbjørg i Asker. Ofte hjemme på småbruket opplevde hun sjøl og fikk høre av sine nærmeste hva som hendte. – Vi må aldri gi opp håpet om en bedre verden, sier NKP-veteranen.

– Her på Grønsund er jeg født og her vokste jeg opp og her har jeg bodd i 79 år. Jeg vil fortsette å leve på trass. Jeg vil se hvordan det går.

Bestemor kom fra Dalsland på sine ben og ble gift her i bygda. De fikk ei datter. Hun ble mor mi. Bestefar var skomaker. Han var en dyktig håndverker som dro rundt og holdt kurser og sydde sko for folk. Omkring århundreskiftet begynte skofabrikkene å komme. – Nå er det ikke lett å være skomaker, sa bestefar. Bestefar var med å stifte den første arbeiderforeningen på Vikersund.

Foreldrene til far var fra Krødsherad, fra ei bittelita stue i Fladlia. De flytta hit, og far traff mor, og de gifta seg og stifta familie. Etterhvert ble vi sju – tre gutter og fire jenter.

Far min var det de kalte skolelys. Han slutta på skolen da han var tolv år. Læreren sa at han kunne ikke lære ham noe mer. Han gikk ett år på fortsettelsesskole og sytten år gammel begynte han på landbruksskolen.

Hvordan mor og han fikk penger til å kjøpe jordvegen her, fra den ene til den andre bekken, begriper jeg ikke. Far ble med i politikken fra han var nitten år. I 1927 dro han med en delegasjon fra Arbeiderpartiet til Sovjet. Han kom tilbake som kommunist. Jeg kan huske: Han pekte på døra. – Det heter dvera på russisk. Vi ungene fikk ei ugle av tre med en snor til å trekke i.

Han fortalte: – Vi labba inn i ei kjerke med hatten på. Så sa tolken: – Vær så vennlig å ta av dere på hodet. Vi bør vise respekt for disse menneskene for de tror de har rett.

På den tiden dro Lyktemanden rundt og holdt revyer i bygdene. Fra scena i Arbeideren i Vikersund sang han: – Gudbrand har lært noen fremmede ord siden han var i Russland i fjor.

– Vi vil ha mat

Det ble inngrodd i oss fra vi var små å være motstander av all urettferdighet. Vi holdt Arbeideren og far pleide å lese høyt fra avisa. Det gikk ikke bare på politikk. Søstra mi fortalte at en gang i fjøset satt mor og mjølka og de to søstrene mine var i kalvebingen og far satt på en tom tolv kilos smørkasse og leste fra Peer Gynt.

Sjøl lærte jeg tidlig å lese. En dag satt jeg på do og leste Skog- og Landarbeideren. På forsida sto det med blå bokstaver: «Boikott tvangsauksjonene!» Far var med og starta Skog og land her oppe i begynnelsen av 30-tallet. Det var lockout i papirfabrikken på Geithus. Far sykla dit og fikk med seg en flokk av arbeidsfolka som gikk ledige og hadde sykkel, og de tråkka av sted og jaga pengefolka som hadde møtt fram for å by på dyra og jordvegen.

Han prøvde så godt han kunne å hjelpe folk som var i knipe. Det var et lite småbruk her borte, der bodde det fire søsken, to ugifte jenter og to ungkarer. En gang sto jeg og delte ut partilista utafor valglokalet i den gamle skolen her borte. En av karene fra småbruket kom bort: – Vi kan takke far din for at han hjalp oss å få en gjeldsordning så vi ikke behøvde å gå fra hjemmet vårt.

Det var flere ganger streik i skogene rundt her. Skogeierne, Mustad og de andre storkara, henta streikebrytere fra Ådalen og Hønefoss. De som arbeida i skogen ville ha slutt på streikebryteriet. De forhandla med skogeierne i ei stue innpå skogen.

Utafor hadde det samla seg en svær flokk. Det varte og det rakk, og de ble utålmodige. En tok og heiv en rot eller en sten ned i pipa. Det var farlig voldsbruk, og skogeierne sendte bud på politiet. Om det var lensmenn eller statspolitiet, er jeg ikke sikker på. Det ble rettssak i Hønefoss. Far og flere til var tiltalt. De kom inn i rettslokalet. Far sa: – Vi vil ha mat. Vi kunne ikke eta før vi kom hit. Den matsmulan vi hadde, gikk til kjerring og unger. Etter det kom det inn det ene smørbrødfatet etter det andre fra en kafé i nærheten.

Det var Viggo Hansteen som forsvarte far og de andre. Far beundra Hansteen noe enormt. – Dette er en klassedomstol, sa far. Han fikk bot eller subsidiært fengsel. Ikke betalte’n boten og ikke kan jeg huske at han satt inne heller. Både mor og far var med i partiet så lenge de levde.

Kjente kommunister på uttrekkssofaen

Vi hadde ofte besøk hjemme av kjentfolk i partiet: Ottar Lie og kona, bror hans Ivar, Just Lippe og Strand Johansen. Lindegaard husker jeg spesielt godt, han var alltid så vennlig og snill mot oss ungene.

Det vesle huset vårt hadde kjøkken, stue og kammers. Bestemor bodde i stua, og vi redde opp til partifolka hjørnimellom i en sofabenk til å trekke ut. Første mai gikk hele familien i flokk og følge den halve mila ned til Vikersund. En første mai var det spesielt varmt, og den pene, unge mannen som bar fana spurte om jeg ikke kunne holde hatten hans. Kanskje jeg også var fanevakt og bar dusken også, det husker jeg ikke så nøye.

Fana var av rød silke med en gullfarga bikube på. Vi grov den ned under krigen. Etter krigen ble det slagsmål mellom Arbeiderpartiet og oss om hvem som skulle ha fana, og hvem som skulle ha forsamlingslokalet på Vikersund. Vi fikk fana og Arbeiderpartiet tok forsamlingslokalet. Nå tror jeg Frelsesarmeen holder til der.

Under Finlandskrigen kalte Haakon Lie oss kommunazister. Far skulle lede et møte på Vikersund. En kjent høyremann, jernvarehandler Aksel Strand, hadde samla en flokk med guttunger. Da mor og far kom til møtet, fikk mor en saftig snøball i nakken før far fikk jaga guttungene. Far ble vist ut av venteværelset til en tannlege på Vikersund. I 1945, etter krigen, smiska tannlegen for far så det var kvalmt.

En del venta visst at nå kom Sovjet til å gå løs på Norge. Jeg lå i hagen og prikla da de svarte flya kom over Tyrifjorden. De hadde hakekors på roret. Motstandsarbeidet kom tidlig i gang i Buskerud. Kommunistene gikk i spissen. Finn Pettersen var krumtappen når det gjaldt trykkingen av Friheten i Drammen. I Vikersund sto Einar Larsen sentralt i distribusjonen av de illegale avisene. De kom i grå papirpakker med jernbanen. Rasjonen vår fant vi under en stein. Hvem som hadde lagt den der, veit jeg ikke. Inne i huset turte vi ikke ha dem, vi leste dem utadørs og ga dem videre. Til slutt hang de ikke sammen, fillete og utleste.

Én kom seg unna

Far skaffa tilholdssted for en del ledende partikamerater. Det var på Brekke – en snau kilometer herfra. Han regna det som et sikkert sted. Det var flere hus der den gangen og det bodde en gammel ungkar der som leide bort på sommertid til folk fra Oslokanten. Det vanka mange slags rare typer der og i et av husa holdt det til en som drev småindustri og laga tresaker og lignende.

Her mente far at folka våre kunne være trygge. I oktober 1942 slo tyskerne til. Det ble sagt at noen hørte gjennom et åpent vindu at de skrev på maskin, og det var ikke en vanlig lyd på bondelandet i den tida. Dermed begynte praten å gå. Andre mener at det var en angiver med i spillet, og det er vel det mest sannsynlige.

Det kom til kamp. Arne Gauslaa og Hermann Senju falt. Ottar Lie og kona Inga ble tatt. Inga ble sendt til Ravensbrück. Ottar ble skutt på Trandum. Fremdeles kan du se merker i dør og vegg etter skuddvekslinga i annen etasje.

Én klarte seg. Det var Ove Hansen som senere tok navnet Varreng. En av gutta fløy ut til venstre, og den andre til høyre. Tyskerne skjøt på han til venstre og Ove kom seg bort til en bekk som rant der den gangen og krabba oppover i lia og inn i skauen og ned mot Vikersund. De første han gikk til, torte ikke ha’n, men ga’n i all fall tørre sokker. Leif Thon, handelsbetjent på Samvirkelaget, var en av våre folk. Han skaffa han dekningsplass, fikk han på toget og inn til Oslo. Ove ble aldri tatt.

De hørte skuddvekslinga hjemme. Søstra mi la seg sjuk og de sendte bud på doktor Bentzen som hadde vært på Brekke. De ville vite hva som hadde skjedd. Doktor Bentzen kunne ikke si om Gauslaa hadde skutt seg sjøl eller falt for en tysk kule. Det gikk veldig inn på far. Han klarte ikke å sove på flere netter. Han gikk fram og tilbake på golvet.

Over mitt lik, sa Einar

To lensmannsbetjenter kom oppover for å arrestere far. Han hadde dratt til Vikersund. Vanligvis pleide han å dra med hesten, men denne gangen hadde han tatt bussen. På veien møtte de politibilen som kjørte oppover.

– Vi skal ha tak i Gudbrand, sa betjenten. Mor var snartenkt: – Han Gudbrand har dratt oppover, han skulle spørre om noe tømmerkjøring, sa mor. Etter på løp hun opp på skolen der de hadde telefon. Hun tenkte at far var hos dyrlegen på Vikersund. Jo, der var’n. – De er ute etter deg, Gudbrand, sa mor. Dyrlegen hadde far på det innerste kontoret sitt resten av dagen. Så tok far, som var en gammel skautraver, og Erland Hovde bena fatt. Far kom seg omsider til Oslo der han lå i dekning hos Einar Fuhre. – Du redda livet mitt, sa far etter krigen. – Skulle de tatt deg, var det over mitt lik, sa Einar. Så dro far på ei flyktningrute til Sverige. Der traff han Ivar Digernes og bror min, som før krigen hadde fått jobb i et gartneri i Hässelby.

Andreas, bror min, var teknisk utdanna. Han drev med sikringsarbeid på Heggebostadtunnelen. Nå kom han hjem for å hjelpe mor. Både han og bror min Eiliv ble med i motstandsbevegelsen. Eiliv hadde hørt til vaktmannskapet til Furubotn, men gikk senere over til Osvaldgruppa, folka til Asbjørn Sunde. Bror min sa mest at han synes Furubotn var for arrogant og at han satte folk med utdannelse, leger og lærere og slikt høyere enn vanlige arbeidere. Det var en god del aksjoner her i distriktet. Jernbanelinja ble sprengt flere steder, knott-fabrikker gikk i lufta, sagbruk likeså.

Osvaldgruppa rana Modum Sparebank. Milorg fikk penger fra Sverige, kommunistene måtte ta dem der de var å finne. Osvaldfolk brøt seg inn i forsyningsnemnda og beslagla rasjoneringskort. De ble blant annet benytta på Samvirkelaget der vi som sagt hadde våre. I mai -45 presenterte far min banksjefen og kona hans for Asbjørn Sunde. Kona sa: Hadde jeg bare fått på meg morgenkåpen hadde jeg varslet politiet. Sunde: – Da hadde folka mine vært døde.

– Det er jo levebrødet ditt

Når det smalt rundt omkring, reagerte folk forskjellig. Mange var redde for hva tyskerne kunne finne på. SS holdt under krigen til på Vikersund bad. Noen var gærne fordi de mista arbeidsplassene sine. Bedriftseierne hadde ikke assurert, det var ikke så vanlig den tida. Men mange smilte da Geithus-brua gikk i lufta. Rett før hadde det vært innbrudd i Bakkesmia. Det var ikke vanskelig å skjønne hvor det sprengstoffet kom fra, sa folk.

Jeg mista Andreas, bror min, under krigen. Folka til Sunde hadde hatt et møte på andre siden fjorden, de hadde blant anna skaffa mat fra Drolsum landhandleri. Andreas og jeg hadde flere ganger svømt over Tyrifjorden. Nå la Andreas i vei i en kajakk. Tyrifjorden kan være lei når det blåser opp. Andreas kom aldri over. Kajakken fant de nede ved Vikersund og Andreas drev i land etter tre ukers tid nede ved stranda her.

En gang var mor på setra med kuene. Det hadde kommet et slipp på Brenneråsen. Kuene fant slippet først. Under krigen var de plaga av mangelsjukdommer. Patronene lå strødd utover, og de sleika dem og fikk i seg kobberet. Fire stykker kreperte der oppe, de lå i lyngen med bena i været. Mor rusla ned i bygda med ei kvige som klarte seg. De måtte hente dyrlegen i all hemmelighet for at han skulle sende inn prøver. Handelsbetjent Svensrud sa til mor: – Det er forferdelig, hvordan skal du klare deg, det er jo levebrødet ditt.

Ammunisjonen og våpna var beregna på Milorg. Slippet tok folka våre seg av.

– Ailiw Granom! Ailiw Granom!

Sommeren -44 satte tyskerne igang storrazzia. Nede på veien kjørte biler og motorsykler fram og tilbake i ett sett. Jeg var hjemme da de kom til oss sånn ved firetiden på natta. De omringa huset og sparka inn døra. Søstra mi sto i vinduet. Hun så en tysker hoppe over spireahekken med maskinpistolen klar. De hoia og skrek: – Ailiw Granom, Ailiw Granom! Bror min fikk de ikke, han var langt til skogs.

Det var et par gårder her oppe som ble bygd under krigen. De ble kalt Tobruk, etter slagstedet i Afrika. Der lå det en flokk i dekning. De gjorde razzia på en gård i nærheten. De tok sønnen på gården ut i bryggerhuset og gjøv løs på’n. De slo ut flere tenner på gutten. Kona på gården trodde de skulle slå han ihjel. Så fulgte han dem opp til Tobruk. Der fikk de tak i mange. Lenger oppe, på Kleivhytta, lå ledelsen. De ble varsla og kom seg unna. Etter det torte de ikke å ligge i hyttene lenger. De laga seg til en leir et sted som het Asmaladalen. De kunne høre tyskerne lete og hoie rundt om.

Mor mi var kjempesterk. En gang hadde det kommet en gjeng fra Oslo. Knudsen, fornavnet har jeg glemt, var en av dem. Det lå ei lita fiskerhytte ved stranda her nede. Der nede hadde Oslofolka tatt inn. Mor står i vinduet hjemme og ser en tysk motorsykkelkolonne svinge av og nedover mot hytta. Jeg kunne hjertet hennes banke under blusen. – Å, herregud, sier mor, har de angivere i leiren?

Det var et gjerde der nede, så kuene ikke skulle komme ned til vannet. Der stoppa kolonnen. Så kjørte den tilbake. Inger, søstra mi fløy ned, og der lå karene og sov med maskinpistolene hengende på veggen over hodene. De kom seg av gårde i en fart, men fikk ikke med seg alle våpna. Inger gjemte et par maskinpistoler i det høye bregneriset som vokser der nede. Vi fant en rusten maskinpistol da vi pløyde mange år senere.

– Skammelig, sa Gunnar

Jeg tenker ofte på det. At så mange mistet livet, det gjorde større inntrykk etterpå enn da det hendte. Det var så mange. Arne Gustavsen, en flottande kar, som ofte var oppover her. Da de tok Erland Hovde, skjønte vi hvordan det ville gå. Han satt beinhardt i det. De skjøt Erland på Akershus i februar 1943.

Da krigen var slutt, var det feiring på Vikersund. Milorg stilte i vindjakker og selbustrømper. Kommunistene var glemt. Gunnar Tandberg på nabogården hadde vært med hos oss. – Det er skammelig, sa Gunnar.

Trykt i avisa Friheten 2002
faksimile orig. layout v. hansnb