Fra Kongsten til Birdland

Larsen, Wilhelmsen, Mauritzen ble LaWiMa: Whispering ble sommerdans på treplankene på Kongsten, taffelmusikk for førsteklasseturistene på Amerikabåten. På Birdland satte Parker tenorsaxen til leppene. Arne Mauritzen satt close up og lytta.

Jeg er født på Lur. Lur var kvartalet rundt Autogata på Sellebakk. I sommerferiene var jeg hos bestefar og bestemor på Lillestrøm. Enten lå vi på måsan og plukka molter, eller så hang vi rundt hangar’n på Kjeller. Vi maste på hangarfolka: – Få værra med opp en tur’a. Om det var en Fokker eller Moth som tok meg til værs, skal være usagt.

På Lur var det litt av hvert av musikk. På sommeren satt unggutter, ja, voksne med, på verandaene og spelte. En på harmonikk, en prøvde seg på fele, en annen på trekkspill og fjerdemann på mandolin. Det er mange år siden jeg hørte de myke mandolintonene.

I sangtimen på Kjølbergskolen sang Tjukken så falsk at læreren slo i stykker fiolinbuen i hue på’n. Det hjalp ikke, han bælja videre: – Alle fugler små de er…

Andre toner lød på danseplassen på Torp. Asbjørn Myra spilte trekkspill og de fleste dansa og noen sloss. Var du fra Torp, fikk du juling, uansett.

Noen satte kursen for dansen på Evje på Hauge i tjuvlånt eke. Var jeg heldig, lå eka på plass når jeg skulle tilbake igjen.

Første instrumentet mitt var ei fele. – Slit’n med helsa, Arne, sa onkel på Rjukan. Jeg var åtte år og tok timer hos Otto Sandersen, onkel til Johannes Sandersen som var fattigfut på Sellebakk. Første prestasjonen kan ha vært Kongesangen og Ja, vi elsker.

Fra fela gikk jeg over til bass. Bass trengs alltid. Er det to som spiller, bør den ene være bass. Første bassen kjøpte jeg av en kamerat. Mesteparten av tiden brukte jeg til å lime’n.

Nummer to var kvalitetsvare. Den kjøpte jeg av sønnen til han som stifta Filharmonien og het Berg. Læreren min var H. P. Kristiansen som bodde på Torp.

Gitar lærte jeg meg å spille sjøl. Jeg gjorde militærtjeneste på Oscarsborg og satt med gitar og gitarstol på vollene og lot tonene klinge utover Drøbaksundet.

Rett etter krigen lå swingen i lufta. Jeg gikk til Haube eller Felix Mathiesen og kjøpte stenkaker som surra 78 ganger rundt i minuttet med Count Basie, Stan Kenton, Roy Eldridge.

På kvelden lå jeg med øret klistra til Sølvsuperen og fanga inn Radio Lux, American Forces Network og Hot Club de Paris.

Sammen med kamerater dro jeg med toget, ikke til Chattanooga, men til Oslo og jazzkonserter på Eldorado, Sentrum kino og Nordstrandhallen.

På Collo spilte Louis Armstrong Tiger Rag mens han vifta med det digre lommetørkleet. Gene Krupa hoppa ned fra scenen og brukte trommestikkene på benkeradene.

Det var flere rundt i terrenget som ville være med og spille hot og swing. Rolfsens kvartett var begynnelsen. Rolfsen fra Torp på tenor og klarinett, Roar Wilhelmsen på gitar, Ragnar Haraldsen på trekkspill og meg sjøl på bass. Øvingslokalet var et bryggerhus til tolv kroner måneden.

Engasjementene var på Fjellheim, Fagen, Håndverkeren. Repertoaret en blanding av jazz og danselåter. Lady be good, Smoke gets in your eyes, Whispering. Vi tulla med publikum: Once in a while ble til Onsøy hvilehjem. I got you under my skin: Han har dritt i maskin.

Etter Rolfsens trio fulgte LaWiMa. Litt eldre folk husker kanskje orkesteret fra jazz- og dansekveldene på Kongsten på 50-tallet.

– LaWiMa står for lasete, vimsete, masete, sa slike som trodde de var morsomme. La var Per Larsen på trekkspill, Wi Roar Wilhelmsen på gitar og Ma i all beskjedenhet meg sjøl på bass. Krevde dansegølvet tango, bytta jeg ut bassen med fiolin.

Kongsten i de åra kom vel nærmest opp til Folkets park i broderlandet. Pølsebu og tivoli, Lerfalds karusell som snurra rundt og Øivind-du-er-min-glede-Dahl som ropte ut herlighetene i varebasaren.

Bjerke Magnussen sto for opplegget. I unge dager brukbar på saksofon, nå kultur- og gledesspreder, her og der og overalt på trehjulsmopeden. Da Bjerke Magnussen ga seg og kommunen skulle overta, var det stort sett over og ut med takt og tone under murene på Kongsten fort.

I førsten var det bare et skjyle: tre vegger og et tak over der vi sto og spilte, senere ble det bygd en ordentlig scene vis-a-vis.

Til å begynne med gikk vi rett på lufta. Etter hvert fikk vi et forsterkeranlegg. Det var enkle greier, men jeg tror at vi var først ute med elektrisk musikk her i distriktet.

I sommerhalvåret spilte vi vanligvis onsdager og lørdager. Vi veksla mellom dansekvelder og jazzkonserter. Ungdommen kom og dansa åkkesom. På den tida dansa ungdommen til jazz. Det var før den forbanna blues’en og rock’n rollen med fire akkorder gjennom visa.

På jazzkveldene utvida vi. Ragnar Stensvik stilte med trompeten sin, og Grimstad satt ved trommesettet, mens Larsen spilte blokkakkorder i swingtempo. Vokalister var Ruth, kona til Ragnar, og ei jente fra Nabbetorp som jeg ikke klarer å komme på navnet på.

Gutta stilte i pendressen, jentene med blonder på kraven og blomster på kjolen. Etter hvert forandra det seg. En og annen olabukse dukka opp, et og annet strutteskjørt med bredt, elastisk belte rundt livet.

Vi hadde en egen kjenningsmelodi som vi åpna med. Så kunne dansen begynne. Stort sett gikk det pent for seg. Men kom Odd, sterk og sinna, ble det bråk uansett.

Robert var en av de faste. Han var litt tilbakestående, men glad i musikk og LaWiMa. Mona Lisa var yndlingsmelodien til Robert. Han hadde en liten lekesaksofon, entra skjylet, blåste liksom kor og sang: – Mona Lisa, Mona Lisa, hou ai låv ju. Som avslutning på nummeret hev han klea og stupte i Kongstenbassenget. Kvelden var redda.

Gjesteartister tok ofte vegen om Kongsten. Jens Jensen, ukjent hvis du ikke satte Book’n imellom, sang om Bygdø allé. Harry Brandelius spilte om Livet på Finnskogarna og Nora Brockstedt gikk i lave sko. Han Kurt og han Foss og han Reidar og han Bø som mannen fra Torp sa, sang om Maggie og jeg og eselet Umbriago. En kveld var Foss indisponert, det vil si møkka full, og Wilhelmsen og jeg som hadde øvd inn en masse sangnumre med over- og understemme, stilte som stand in. Vi får håpe at folk merka forskjellen.

Mer jazzete folk som Frank Cook, Rowland Greenberg og Mikael Flagstad har blåst øra av publikum under fortet.

Når fullmånen balanserte på spiret på kjerka i Gamlebyen, var det tid til å ta kvelden. Først med Give me five minutes more. Etter at de fem minuttene hadde gått, fulgte Alf Iversen, også kalt Auf Wiedersehen, og takk for i aften og velkommen tilbake neste lørdag.

En jazz- og dansemusiker fikk ta jobbene der de bød seg. På Phoenix, Handelstanden og Håndverkeren, på private fester og på bade- og høyfjellshoteller. På Sanderstølen, populært kalt Synderstølen var vi musikere og skitrenere. Skitreneren fra Østfold med ti kroner timen, slå den! Største problemet var Wilhelmsen som hadde så lett for å komme på fliren når danskene boltra seg i løypa.

Hotellpianisten var alkoholiker. Han spilte for kost og losji og drikke. Var drinken forsinka, la han albuen på flygellokket og spilte Sibelius sørgemarsj med en finger.

Jeg var flere ganger med Oslofjord. Tid til å øve ble det aldri når vi la fra kai. Vi fikk stukki til oss noen fillete, møkkete noter: – Værsågod, passasjerene venter. Sett igang.

Oslofjord var en jævla dårlig sjøbåt. I orkan utafor New York rev flygelet seg løs og dundra mot skottet og ble til pinneved. Minuttene før hadde det sitti et selskap med amerikanere ved bordet ved siden av. Hadde de ikke reist seg og gått, hadde de blitt til 10 cent US Post. At kapellmesteren til tider datt av pianokrakken hadde andre årsaker.

Vi var komplett jazzgærne. Vi hadde på forhånd studert avisene for å finne ut hvor det foregikk. Så snart Oslofjord klappa til kai ved Hudsonelva, pilte vi opp i byen, til klubbene i Greenwich Village, til Metronome, til Birdland.

På Birdland, ei relativt stor sjappe noen trinn ned fra gata, spilte Charlie Parker. Han var størst. Jeg kan ikke begripe det den dag i dag. Han spilte ikke kor, det bare rant ut av saksofonen, den ene improvisasjonen nydeligere enn den andre. Den eneste jeg kan sammenligne han med, er Robert Normann når han lekte seg på gitaren.

På en av turene over dammen var pianisten Einar Pastor’n Iversen pianist. Han kjente gutta. Han inviterte til jam i salongen på Oslofjord. Roy Eldridge kom, Stan Getz, de store gutta kom og jamma – det eneste de forlangte var børst. Passasjerene var vekk, offiserene var i køya. Det var full fres natta igjennom til sola brøt gjennom røktåka over Manhattan, og rødøyde og surøyde jazzgiganter rusla oppover mot Columbus Circle.

Trykt i Fredriksstad Blad 2002
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling