– Her ble jeg skutt

No pasarán ble slagordet til de internasjonale brigader som kjempet i den spanske borgerkrig. De kom fra mange land, også fra Norge. En gruppe fra de danske Spaniafrivilliges forening, i samarbeid med Sdr. Felding høyskole har over 70 år senere gått i deres fotefar.

I mars 1939 var borgerkrigen var slutt. Franco hadde seiret. I utkanten av Barcelona ligger Montjuic, en fjellskrent på en hundre meter. I løpet av noen dager ble 20 000 mennesker stilt opp på kanten og skutt. Likene falt ned i en stor massegrav. I dag er stedet blitt et minnesmerke over fascismens ofre. En stor grønn plen rammet inn av firkantede granittsøyler med navnene på de som er identifisert.

Katalonias president, Luis Companys henrettet av fascistene, hviler her. Det samme gjør mange av de frivillige som ga livene sine. Under en sten står navnet Hans Beimler, tysk antifascist og løytnant i Thälmann-bataljonen. Han falt tidlig, allerede under de første kampene om Madrid da fronten gikk gjennom utkanten av byen.

For tre uker siden ble det lagt ned blomster på gravstedet: Fra De danske Spaniafrivilliges forening og fra Norges Kommunistiske Parti. Mange spaniere, unge og gamle, hadde funnet veien til minnehøytideligheten.

Ikke alle steder har fått minnesmerker. Utenfor Madrid, ved Jarama ligger eller lå kirkegården over interbrigadister: tyskere, italienere, franskmenn, amerikanere, skandinaver som falt under kampen ved Jaramafloden. Under borgerkrigen var det reist en trossig knyttet neve av granitt på kirkegården. Minnesmerket ble sprengt, gravstedet skjendet. På enkelte av bitene kan en lese noen bokstaver.

En gruppe på 35 i regi av Søndre Feldings Højskole på Jylland og Den danske Spaniafrivilliges forening er på studietur til noen av slagstedene der de internasjonale brigader sloss under borgerkrigen. Eldste deltager er 93 år. Villy Fuglsang kjempet i Thälmann-bataljonen i 11. brigade. Forfremmet til løytnant og politisk kommissær for sitt kompani. Kommissæren skulle forklare de frivillige hva kampen gjaldt. Under besettelsen av Danmark fulgte motstandsarbeid og konsentrasjonsleir. Etter krigen satt Villy «Fuglen» 18 år som medlem av Folketinget for Danmarks Kommunistiske Parti.

Villy blir reisens røde tråd. En forblåst manke av hvitt hår, blå øyne, klar som glass i hjernen, litt stiv i bena, og alltid verdt å lytte til.

– Etter marsjen over Pyreneene så jeg rør som stakk opp av noen jordhauger. Det kom røk av rørene. Det gikk opp for meg at det var hus og hjem for spanske landarbeidere. Størstedelen av jorda i Spania var eid av en liten gruppe stenrike godseiere. Den katolske kirke lærte at Gud hadde bestemt det slik.

Da jeg gikk på Leninskolen i Moskva, hørte vi om folkefrontseieren i Spania i januar -37. En sentrum-venstreregjering satte i verk en jordreform, samtidig som de gikk i gang med å redusere kirkens makt, spesielt over skolen. Offiserskorpset med spretten Franco i spissen gikk igang med å planlegge statskupp. 18. juli gikk kodeordet: Himmelen over Spania er blå. På forhånd hadde de sikret seg støtte fra Hitler og Mussolini. England og Frankrike lukket øynene for det som skjedde.

Det gikk ikke så lett som kuppmakerne hadde trodd. Folket grep til våpen mot generalene. Sovjetunionen sendte begrenset hjelp til den lovlige spanske regjeringen. Frivillige begynte å strømme til Spania for å kjempe mot fascismen. Sammen med en danske og to nordmenn brøt vi opp med kurs for Spania og de internasjonale brigader. Fra Danmark kom det ca 300, omtrent det samme fra Sverige. Fra Norge kom 250. En av dem het Einar Juul Pettersen.

Slettelandet ved Jarama: Rødbrun jord, støvgrønne oliventrær. Francos profesjonelle soldater støtte fram for å avskjære veien mellom Valencia og Madrid. Appellen lød: No pasarán – De skal ikke slippe forbi. Ennå finnes sammenraste skyttergraver og maskingeværreder. Over elva Jarama strekker seg en gammel jernkonstruksjon. Broen det var det første målet for Francos tropper. «Wir halten die Argendabrücke» heter det i en av brigadens sanger.

Veiviseren vår peker på en gresskledt kolle: – Suicide Hill. Den lå i de engelske bataljonenes sektor. Gang på gang prøvde fascistene å ta høyden. Gang på gang slo unge arbeidergutter angrepet tilbake. En av de engelske skrev noen linjer, et dikt:

Death stalked the olive trees
Picking his men
His leaden finger beckoned
Again and again.

Lenger syd måtte amerikanernes Abraham Lincolnbataljon ta støyten. USA hadde ikke verneplikt. Guttene fra Maine og Chicago og Midvesten ble sendt ut til fronten etter en nødtørftig opplæring i å lade og sikte. Over halvparten av bataljonen lå igjen på slagmarken. Fronten holdt.

I alt var det fem brigader. Nordmennene ble sammen med svensker og dansker organisert i Thälmann-bataljonen i 11. brigade. Brigadens hovedkvarter lå i Albacete.

I dag en vakker, funkispreget by med et moderne universitet. Senteret for brigadens historie er knyttet til universitetet. Vi blir møtt av studenter og lærere som applauderer Villy Fuglsang når han leder gruppen inn i det største auditoriet. På podiet rektor, representanter for fagforeninger og studentens organisasjoner og partier på venstresiden.

Villy på hedersplass, ser ut over salen, smiler, tar ordet: – Hvorfor dro vi hit? For å bekjempe fascismen, for å forsvare demokratiet. Stanset vi dem ikke her, sto Danmark og Norge for tur.

Villy hever stemmen, blir fastere i blikket: – Det er den samme kampen som foregår i dag, når de undertrykte i Amerika, i Asia, over hele verden reiser seg mot undertrykkerne. Auditoriet reiser seg, de applauderer. Til sist overrekkes brevene fra Juul Pettersen fra Borge som falt ved Ebro.

Rektor var svært glad for å få brevene og imponert ikke minst over den perfekte spanske oversettelsen.

En etter en omfavner rektor og de andre representantene Villy. Han får blomster i republikkens farger: rødt, gult og fiolett. Blomstene legger han ned ved støtten over brigadistene som var reist utenfor universitetet.

Quillo er en liten landsby i Aragon. Dit kommer sjelden en turistbuss. Kvinnene titter ut av vinduene, barna følger etter flokken. Det går en lang, lang stentrapp opp til kirken. Villy traver i midten. En åpen plass foran kirken, i utkanten furutrær i den sandete jorden. Villy peker: – Derfra kom Franco-troppene. Han tar noen skritt. Omtrent her ble jeg skutt. Jeg så en mann hadde meg på kornet, jeg legger an, men han skjøt først. Jeg kjente et stikk i brystet. Jeg tenkte: Nå dør jeg. Så ille var det ikke. Kulen hadde rammet lungen og fylt lungesekken med blod. Kameratene fikk meg bakover og til fronthospitalet. Legene var flinke. Jeg overlevde. Som rekonvalesent fikk jeg et salve conducto – et pass – så jeg kunne bevege meg rundt i området.

Langs veien til Valencia stanset en liten, svart bil. Bak rattet satt en kraftig kar. Jeg syntes han var lett å forstå, han snakket tydeligere engelsk enn danskamerikanerne vi hadde i bataljonen. Han sa han het Ernest Hemingway, han var journalist og forfatter. Han hadde nettopp kommet tilbake fra USA der han hadde vært på foredragsturne og vist en film han hadde laget sammen med en hollender som het Joris Ivens.

Han virket beskjeden og var nesten rørt når han snakket om sympatien for den spanske republikk i USA. Han hadde vist filmen i Hollywood. De store stjernene: Charlie Chaplin, Douglas Fairbanks hadde villig gitt sine bidrag til det spanske folkets kamp. Vi stanset ved et vertshus. Hemingway kjente verten. Han slaktet en geit. Til geitesteken drakk vi først rødvin, så konjakk. Hemingway prøvde konjakken ved å helle litt på bordet og tenne på med en fyrstikk.

Ved Bruneteoffensiven gikk det hardt til. Vi prøvde å grave oss ned. Solen stekte over sletten. Lerjorden var hard som sten. Jeg lå bak en Maxim-mitraljøse. Vi var tre mann. Nordmannen ble truffet mellom øynene. Den andre dansken fikk hele ryggraden flerret av granatsplinter. Vi ble trukket tilbake og lå i hvilestilling. En høy, pen nordmann dukket opp. Det var Nordahl Grieg. Han holdt ikke taler, han gikk rundt og pratet med hver og en av oss, spurte hvordan vi hadde det, om kontakten hjemover, om vanlige, hverdagslige ting.

Lise Lindbæk var ved staben. Hun var mørk, livlig og sjarmerende. Hun skrev artikler for Arbeiderbladet og skrev Thälmann-bataljonens historie. At hun var eneste kvinne blant en gjeng røffe mannfolk, tenkte vi ikke over i det hele tatt. Hun hadde en jobb å gjøre og vi hadde vår.

Ebroelven flyter grå og doven mellom marker med sitron- og appelsintrær. I 1938 hadde Franco lykkes å dele republikkens område i to. I juli satte hæren med brigadene i spissen inn en siste, fortvilet offensiv for å gjenerobre noe av det de hadde tapt. Soldatene ble fraktet over Ebro med flatbunnede båter. Sjøvante folk slet med årene. Ved Flix dro 11. brigade med skandinavene over. I dag er det bygget en demning over elva. Vi kan gå tørrskodd over til den andre siden.

Til å begynne med rykket republikkens hær fremover mot det taktiske målet som var Gandesa. Så kom de tyske og italienske flyene. I hundrevis drysset de klasebomber ned over soldatene. Deretter tok det tyske 88-millimetersskytset fart. Avdelinger går i oppløsning, folk faller, folk forsvinner, som Juul Pettersen fra Borge. Hvor han faller og hvor han ligger begravet, vet ingen.

I Corbera ved Ebro arbeider en prosjektgruppe med sin del av brigadens historie. Vi går sammen med folk fra gruppa opp en stenete vei opp en høyde. Vår spanske venn peker på de fredelige grønne sletter nedenfor, med fjellene i bakgrunnen: – Her sto de siste kampene. Vi prøver å finne ut hvor folk fra de forskjellige avdelingene er begravet. – Send oss Juuls brev og dagbok så skal vi se hva vi kan gjøre.

Villy står tankefull sammen med oss. På reisen har diskusjonen gått: – Hvorfor seiret Franco, hvorfor ble Nazi-Tyskland og Mussolinis Italia slått? Er drømmen om det klasseløse samfunnet død for alltid?

En trivelig dansk dame som har reist med oss undres: – Etter det som har skjedd, sammenbruddet i Sovjet, omveltningene i Øst-Europa, hvordan kan du fremdeles være kommunist? Villy ser på henne med vennlige, blå øyne: – hva sku’ man ellers være?

Trykt i Fredriksstad Blad 2002
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling