Med Colt og kodebok
Motstandsbevegelsen i Fredrikstad var mer enn slepebåtaksjonen. På Nabbetorp og Kråkerøy ga AUF og NKP ut illegale aviser. Flere etteretningsgrupper opererte i distriktet. ENY, ledet av Erik Hannestad, er mindre kjent. Sigurd Røang gjorde sin plikt såvel i hjembyen som på Finnmarksvidda.
I 1922 sto det en annonse i Fredriksstad Blad: På en gård i Glemmen fikk en ku tvillinger, en gris 17 unger og fruen en sønn. Sønnen var meg og gården lå under Glemmen pleiehjem. Mor og far var bestyrerinne og bestyrer. Gårdsbruket var på 300 mål, med 30 kuer, seks hester, 50-60 griser og en firehundretalls høner. Jeg vokste opp som en annen bondegutt.
Hjemmet var siste stasjon på jorda for de fattigste i samfunnet. Mange var svært senile. Mangen en gang måtte jeg sele på og dra til byen med hest og vogn for å hente hjem en og annen som hadde rotet seg bort i gatene.
Enkelte skilte seg ut. Hartvig «Harta» var dverg og hadde vært klovn på cirkus. Fleremannsrommet på pleiehjemmet ble den siste manesjen.
Så å si hver uke var det noen som døde. Mange hadde ikke pårørende. Som guttunge hjalp jeg til med å bære ut. Begravelseshøytideligheten foregikk på hjemmet. Jeg gledet meg alltid til S’ene og annet bakverk.
Etter folkeskolen på Leie, begynte jeg på Den gule anstalt med den gamle gjengen: Goplen, Klem, Jansen. Mens jeg gikk på gymnaset, kom krigen. Enkelte elever havnet i hirden. Min tidligere kamerat, Per Plünnecke, gjorde det. Vi barka sammen i skoletrappen. Jeg var heldig med en knyttneve. Per ramlet kant i kant nedover. Rektor Nerdrum: – Snart har vi Hirden her. Ingenting skjedde. Per tenkte vel: – Enten får jeg ta livet av Sigurd eller la det være.
Jeg tok artium i -42 og begynte som kontorassistent på Kiærebruket. I 1944 kom jeg med i en gruppe som drev med etterretning. Tidligere hadde den hatt kodenavn FLORA, nå het den ENY. Gruppa var styrt fra Stockholm av Torbjørn Endrerud ved M12 som holdt til på Jungfrugatan 6 i Stockholm. Hovedmann her i distriktet var Einar Hannestad. Andre som var med var Sigvart Simensen, Erik Veel, Terje Bråten, Knut Strand og brødrene Tolfsen fra Nabbetorp. Det kan ha vært flere med som jeg ikke kjente til.
Erik Hannestad spionerte på tyske anlegg i distriktet. Han kontaktet ingeniøren som hadde vært med på anleggene, observerte, tegnet kart, fotograferte på mikrofilm og fikk materiellet sendt over til Sverige.
Videre hadde vi forbindelse over grensen ved hjelp av walkie-talkie. Fra hytta til Erik Veels foreldre i Ullerøy var det klar bane i luftlinje over til andre siden. Kontakter i havnevesenet fortalte når tyske båter skulle gå. Hva slags last de hadde: Waffen SS eller Wehrmachtsoldater, hvor mange tanks, hva slags kanoner, alt som hørte til faget. Fra radiotelefonisten fra andre siden gikk det vi hadde sendt opp videre til den norske ambassade i Stockholm og derfra til War Office i London. Iallfall én gang fløt det inn lik og døde hester til Hvalerøyene etter at vi hadde rapportert en skipsavgang.
Brødrene Tolfsen drev med flyktningetransport og hadde med seg tilbake våpen og ammunisjon. Jeg lagret våpen og ammunisjon på låven hjemme. Låven sto på søyler av granittblokker. Det var lett å komme under, sage ut en luke i låvegulvet og grave ut en hule under tonnevis av høy. Dit fraktet jeg pistoler og stenguns og ammunisjon og radiosendere.
Jeg skjønte: Jo frekkere jo bedre, og hentet sakene midt på dagen når materiellet kom i pappesker med snekka til Tolfsen. Jeg møtte frem ved Kirkebrygga eller Blomstertorvet, lastet eskene opp i vogna til pleiehjemmet, smattet på hesten og kjørte krigsmateriellet hjem.
Kundene dukket opp. De kjente ikke meg og jeg ikke dem. Jeg hadde dekknavn Nils. Bestillingen kunne være et par stenguns og et titalls Mills håndgranater. Hva de skulle brukes til, ante jeg ikke.
Vi fikk beskjed fra M12: Skaff en hirduniform! De planla å infiltrere hirden. Rolf Hansen, snekker hos Søland og Ivar Larsen, gardsgutt, og jeg sjøl banket på døra til en hirdmann på Lisleby. Jeg hadde sixpencelue og tørkle for underansiktet som gangster i en amerikansk film. Jeg viftet med en diger Colt. Kona gikk helt fra vettet. Mannen lå i senga og skrek: – Uniformen har jeg sydd om til drakt til dattera mi! Dattera var av de som gikk ut med tyskerne. Noen uniform fikk vi ikke, men Rolf Larsen fikk røsket med seg radioapparatet.
I februar 1945 stanset motoren på snekka til Tolfsen på vei til Strömstad med flyktninger. Den tyske vaktbåten som pleide å ligge i Trolldalen, var på pletten. Tolfsen fikk sonderbehandlung hos Gestapo i Ferjestedsveien. Han må ha nevnt Erik Hannestad.
Natta den 25. februar banket et par i blanke lærfrakker på døra i Wergelandsveien 2. Erik prøvde å flykte gjennom en takluke, men en salve fra en Schmeisser satte en stopper for forsøket. Han kom på det tyske krigslasarettet på Fremskridt og deretter på Grini. Han overlevde krigen, men kula ble sittende i brystbenet til han døde, altfor tidlig.
Hans Nossen hadde peiling på hva vi drev med. Han fløy opp på pleiehjemmet og banket på ruta til rommet mitt: – De har tatt Erik. Du må stikke! Jeg ut vindusveien, barbent, i pysjamasen, med jakke og bukse i ene handa og en Colt 11.25 i den andre. Borte ved Rosenlund fikk jeg på meg klærne.
Først varslet jeg Sigvart Simensen. Vi tittet inn gjennom vinduet til kællen som kjørte ferga ved Selbak. Han var langt fra stø på bena og neppe sjødyktig. Om natta var Sigvart og jeg hos Aurang, organisten i Glemmen kirke. Jeg ringte og fikk varslet de andre. Aurang var nervøs: – De lytter sikkert på linja. Neste dag fraktet en kar fra Selbak, jeg tror han het Jensen, oss over til Sverige på dagtid. Ute på Heia skrev jeg en anvisning til ham på 200 kroner på dopapir, adressert til far. Far ante ingenting om hva vi drev med.
I Strömstad skulle vi avluses. En eldre gumma skrubbet meg foran og bak. Hun kommanderte: – Framsidan upp! Så godt det lot seg gjøre holdt jeg hendene foran mine edlere deler. En var fremdeles blyg i de dager.
Fire stykker, alle fra Fredrikstad og derfor antatt å være pålitelige og ha gode huer, ble plukket ut til chiffertjeneste. Foruten meg var det Erik Veel, Terje Braaten og Håkon Kristensen. Det var Kristensen som i mange år etter krigen drev Galleri Håken i Oslo. Aktuar Trier ved ambassaden var læreren vår. Vi surret på små kodemaskiner og gjorde ord til tilfeldige bokstavsammensetninger. I neste omgang gikk det motsatt vei. Det var ambassadechiffer og fryktelig hysj-hysj og hemmelig.
På fritiden havnet vi på Nalen. Jitterbugen liknet lite på det jeg hadde lært på Helene Thiis’ danseskole. Amerikanere som tygget chewing gum, var blant publikum. Hva de gjorde der? De bare smilte og la fingeren på munnen.
Vi traff dem igjen på flygfältet i Kalix som piloter på Bernt Balchens Dakotaer. Balchen ruslet rundt, en tettvokst, undersetsig kar med rødskjær i kinnene. Sovjetrusserne hadde rykket inn i Nord-Finnmark. Nå skulle norske politisoldater sendes opp luftveien. Jeg spurte en pilot om flyene var bevæpnet. – No, but I think the Russians have some fighter planes up there.
Dakotaen tok av. Turen over til Høybuktmoen tok ikke lange stunden. Kirkenes var jevnet med jorden. Ikke et hus sto igjen etter at general Redulics soldater hadde trukket seg tilbake. Alt var sprengt, brent, ødelagt. Det krydde av russiske soldater. Mange var kvinner. Soldat i skjørt hadde jeg bare sett før i Frelsesarmeen i Fredrikstad.
Med skøyte dro vi inn Porsangerfjorden. Sjøsterk har jeg aldri vært. Det kom begge veier. Erik Veel hjalp meg å dra opp buksa der jeg krøket meg sammen på en kasse på dekk.
Hovedkvarteret lå ved Skoganvarre. Løytnanten i sambandskompaniet het Thor Heyerdahl. Termometeret viste minus 30. Olja frøs på de svenske maskinpistolene. I stedet fikk vi russiske. De var mer slarkete med 65 skudd i magasinet.
Stabsbygningen var ei lita brakke med tre rom: Ekspedisjon, sjefens kontor og radio- og chifferrommet. Natt og dag tikket telegrammene inn: prikker og streker fra den norske ambassade i Moskva, fra ambassaden i Stockholm, fra regjeringen i London. Jeg bladde i kodeboka og dechiffrerte. Russerne hadde 60 000 mann i Kirkenesområdet. Ville de stoppe der eller fortsette sydover?
Sjefen var oberst Arne Dahl. Typisk yrkesoffiser, streng, men renhårig. Ikke noe slinger i valsen der. Meldinger kom på fransk. Jeg hadde ikke noen fransk-norsk ordbok på Finnmarksvidda. Oberst Dahl inn på radiorommet: – Hva i all verden er dette, Røang? Her står fotballplass. En sparker ikke fotball på Finnmarksvidda. Jeg klødde meg i hodet: – Herr oberst, det er mulig det skal være lagerplass.
Maten fikk vi i fallskjerm fra lufta. Cornbeef om morran, cornbeef til middag, cornbeef som kveldsmat. Den dag i dag tåler jeg ikke lukta. Jeg røker ikke. Med samene handlet jeg tobakk mot tørket rensdyrkjøtt og laks.
Krigen så vi lite til. En gang besøkte en tysk jager oss med noen mitraljøsesalver. Største faren var minene. De lå strødd alle vegne. Beskjeden var: Freser det under benet ditt – bli stående. Da går bare benet. Flytter du deg, skvetter mina opp og går i lufta. Da er du dau.
Inne i Karasjok skulle et befal demontere en tankmine, en Tellermine. – Den tåler å bli tråkka på, sa mineekspertene. Han så gjorde. Mina eksploderte. 22 ble drept, en masse lå rundt alvorlig såret. Vi fikk inn meldingen og sendte telegram over til Sverige. Doktor Semb og en sykesøster hoppet ut i fallskjerm og gjorde som best de kunne i blodbadet.
Vi lyttet på radioen: Hitler tok livet sitt. Hamsun skrev minnetalen. Kort etter var det slutt. Vi ble liggende oppe på vidda til ut på sommeren. Hurtigruteskipet sørover var fylt til ripa. Kameraten min og jeg sov i soveposer i en livbåt. Vi syntes det så så puslete ut med den ene vinkelen på armen. Vi forfremmet oss sjøl til korporaler, mens ruteskipet hev seg i sjøene.
Trykt i Fredriksstad Blad 2002
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling