Bak lås og slå

Sverre Skaug låste i mange år opp og igjen celledørene i Gamlebyen. Pærten og Sørra og Håkon Lur ble gamle kjenninger. De fleste ville ut. Noen ville inn. – De siste åra hardnet det til, sier den pensjonerte fengselsinspektøren.

Kona mi skulle til doktoren. Hun satt på venteværelset sammen med de fire ungene våre. Sønnen min sier: – Mamma, etterpå går vi og besøker far i fengslet. De andre på venteværelset glante: – Stakkars, og med fire barn attpåtil!

Jeg er bondegutt fra Skiptvedt: Ni søsken, fire hester og 200 mål. Far greide seg såvidt i de harde 20- og 30-åra. Krigsåra var enklere. Vi hadde gardslampa på under hele krigen.

Etter å ha tatt realskolen på ett år, dro jeg som røntgenassistent fra Lindesnes til Nordkapp og gjennomlyste lungene til folk. Jeg drev som snekker en fem års tid før jeg fikk jobb som verkstedbetjent på Opstad tvangsarbeidshus på Jæren. Det var en fordel å være østfolding. De innsatte hata jærdialekten. Ikke å si noe på: Etter den første fylledommen var kvoten 18 måneder, fortsatte du med flaska, ble det tre år i tåkeheimen.

En jeg hadde på verkstedet var kunstner. Når han var ferdig med gyngehesten, venta vi på at den skulle knegge.

I 1958 ble jeg betjent på fengslet i Gamlebyen. 25 losjerende på en-, to- og tremannsceller. Luke i døra, gulmalte murvegger, sprinkler i vinduet, trebord og pinnestol og bøtte til bruk om natta. Køyene hadde vært til å slå opp på dagtid, men den ordninga var det slutt med.

Inspektør Hultmann var sjefen. Det var boplikt, med leilighet i fengslet. Senere, da jeg ble inspektør, flytta jeg inn, med stue og kjøkken på ene siden av inngangen og soverom på den andre. Kona lagde maten for fangene. Senere, da vi hadde flyttet til Sarpsborg, fikk de mat fra en eller annen institusjon. En gammel kjenning sukket: – Jeg husker den maten du laga for oss, fru Skaug.

Inspektør Hultmann var av den gamle skole. Det var alltid «De» og «hr. inspektør». I embets medfør måtte fangene stille stramt på inspektørkontoret. Sjøl pleide jeg å gå på cella og ta en prat på køyekanten. Jeg syntes det gikk greiere slik.

Foruten Hultmann, var vi tre: Egil Stensrud fra Lundheim og Harry Vesterud, tusenkunstner fra Torsnes og jeg sjøl. Scott Hansen var verkstedbetjent. Vi gikk en og en på vakt, fra halv to om formiddagen til halv to neste dag. Deretter hadde vi fri i to døgn. Turnusen gikk helg og søkn. Timen på natta ble regna som tjue minutter. Oppsto det en eller annen situasjon på nattetid, måtte vi vekke inspektøren.

På dagtid hadde den ene betjenten ansvar for å ta imot og løslate, fore og lufte, å låse opp og igjen til arbeid til verkstedet og ta seg av besøk til de innsatte. Når vi skulle ha ferie, måtte vi ordne med ferieavløser sjøl. Vi sendte gjerne bud etter eldre, pensjonerte politikonstabler. Sverre Johansen var en, Kolbjørn Syversen, en koselig gubbe fra Begby, gjerne kalt Bestefar, var en annen.

Noe isolat hadde vi ikke. Slo noen seg helt gærn, hadde vi fyllearresten i kjelleren helt til politistasjonen ble lagt ned i 1967.

På en celle eller to kunne vi ha kvinnelige fanger. I tillegg til cellelåser var det hengelås, kalt jomfrulås på døra. Den hadde kona nøkkelen til. Ingen av betjentene skulle beskyldes for å ha tatt seg friheter overfor damene.

Mange av de vi tok imot var gjengangere.

Pærten var en. Svær til å blåse seg opp, skulle være sterk mann. Han hadde det mest i kjeften. Ålefisker’n var en annen. Om han noen gang hadde trekt opp en levende ål, tviler jeg på.

Sørra var en tredje. En dag var Sørra urolig. Han kikka ut av vinduet, føk fram og tilbake på gulvet, klarte ikke å sitte stille. På kvelden kom beskjeden: Kona hadde vært i festlig lag i ei snekke. Hun havna i vannet. Om hun drukna eller ble tatt livet av, vet ingen. Sørra: – Jeg kjente på meg at noe var gæli. Håkon Lur satt av en fyllebot. Rett før jul bladde noen kompisen opp og betalte’n ut. Rett opp i fest i Lille Helvete. Der fikk han en øks i skallen.

Mange jeg traff i min tid som fengselsbetjent hadde aldri hatt noen barndom. – Har du aldri truffet et menneske med noe godt i seg, spurte jeg en tater. – Nei, sa gutten.

Far til Liland var nazist. Han julte guttungen når han var i humør. Mora dro av gårde med en tivolikæll. Vi hadde han inne flere ganger for fyll og slagsmål. Gutten var gløgg. Han løste premiekryssordet i Allers i en fei uten ordbok. Brutal var’n, men ingen mordertype. Jeg møtte han i byen: – Få noen kroner til bussen. – Du er jo full, sa jeg, de vil ikke ha deg i bussen. Han bare brumma, gikk videre.

Noen var så slitne at de nærmest gikk på politistasjonen og ba om å bli satt inn. Det fantes lyspunkter. En av de faste satt på plenen i parken utafor fengslet. Han var fullstendig nedkjørt, han hadde tenkt seg bort til oss for å be om mat. – Kom her, sa jeg, vi drar på Blå Kors. – Se på meg, de vil ikke ha meg inn der, sa karen. Jeg ringte. – Bare kom med ham. Senere så jeg han aldri mer.

Livet utafor lokka. Når trærne ved kirken fikk grønnskjær og fuglene kvitret og kameratene plystra utafor gården i Kasernegata 51 der søstra til Pærten bodde.

Muren i luftegården var tre meter. Vi lufta en fem, seks i slengen. Plutselig: En opp på skuldra til en annen, neste mann opp på skuldra hans igjen og tredjemann på toppen: Tjo hei! over muren og borte var’n. Ikke lenge etter satt han på cella igjen.

Noen spikra paller i gården, andre spikka trehester på verkstedet, enkelte hadde arbeid på cella. En tid drev vi mye med å montere sukkerbiter for Plast og form. – Få celleærbe’a, sa en kar. Han og jeg bort på lageret for å hente materialer. Karen la dem i en sekk. I sekken hadde han for alle tilfellers skyld et stolben.

Plutselig datt taket ned. Han hadde dratt til meg i hodet med stolbenet. Jeg svima av, han dro meg inn i ei celle, tok nøklene og låste døra. Da jeg kom til meg sjøl, hoia jeg ut gjennom vinduet. De kom og fikk meg ut. Nøklene hadde han glemt i døra.

Fengslet i Gamlebyen var fra 1854. Veggene var av mur. En dag kom jeg inn på en tremannscelle. En mann sitter lett betutta på køya. I veggen er et romslig høl.

Stor ståhei, fengselsdirektøren nedover fra Oslo, bud på håndverker som murte igjen hølet. Noen dager senere, før murpussen hadde tørka, tok et par krabater samme veien igjen.

Stengene i vinduene var av jern. Tidens tann hadde tært. Resten ordna en fil, laget av en vanlig kjøkkenkniv. Vi måtte stadig inspisere om noen hadde prøvd seg på sprinklene.

Jule- og nyttårstid er en vanskelig tid i fengslet. Mange er ampre trass i risengrynsgrøten på formiddagen og julemiddagen på kvelden og juletreet i gangen og Frelsesarmeen med sang og strengemusikk og Et barn er født.

Tankene gikk til familien, til fortida og framtida. Vi måtte passe ekstra godt på. Ikke så få brukte barberbladet på pulsårene i håndleddene. Yngvar var lei med seg sjøl. En natt ringte det fra en tremannscelle. Da jeg åpna, sto han i en blodpøl. Gutten hadde skjært langsetter innsiden av lårene og innsiden av armen. Vi ringte sykehuset. Det rare var at da bilen kom, ville han sjøl gå inn i’n, mens blodet skvatt rundt ham.

En gruppe for seg var de promilledømte. Både direktører og disponenter skulle luftes for seg. Det gikk an å korte ned 21 dager på Ilseng til syv dagers vann og brød i Gamlebyen. Brød fikk de så mye de ville ha, vann fantes i springen, men å røke var forbudt. De prøvde seg ofte med tobakk og sigarettpapir i foret på jakka. Vi kjente mange av knepene. Noen kjente vi ikke.

Fra tid til annen fikk vi inn varetektsfanger. En kar hadde drept kona og dattera. Han satt på sikring på Ila. Han fikk permisjon for å besøke de to guttene sine i Fredrikstad. På Ila hadde han vært medisinert. De glemte å sende med han tablettene. Han fikk med seg de to guttungene ned på vollen, mot elva. Han hadde med seg to brusflasker. – Se her, gutter, nå skal jeg vise dere. Han tok flaska, slo først den ene, så den andre i hodet og dytta dem i elva. Den ene klarte seg. Den andre fant de aldri. Vi fikk han inn i fengslet i Gamlebyen. Det første han bad om var å få kjøpe røyk og noe ekstra å spise. Han var totalt blokkert, det var som han ikke ante hva han hadde gjort.

De siste årene var jeg inspektør i fengslet i Sarpsborg. Det hadde hardnet til. Bander ble splittet opp mens de satt i varetekt. Noen havna i Sarpsborg. I stedet for bordben gikk det i kniv. I stedet for tobakk prøvde og klarte de å smugle inn stoff.

De blir stadig yngre. En guttunge sa: – Sender de meg i fengsel igjen, kapper jeg av meg fingeren. Han kom igjen. Ene fingeren var vekk.

Trykt i Fredriksstad Blad 2002
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling