Barndommens gate

Hørra var Himmelrik, Kirkeparken Eldorado. Katten til Erna var løve på cirkus. I høstmørket raslet Den sorte dame. Vivi og Kirre minnes tider som var.

Vivi: Mor ble enke da far var 36 år. Hun vaska for noblessen. Jeg kan ha vært en 16 år da jeg var med og hjalp mor i den store, grå villaen til doktor Schie. Hun hadde ti kroner dagen for å tørke støv og pusse sølv og vaske i det digre huset. Jeg ble sinna. – Dette går ikke an, mor. – Hysj, sa mor. Hun hadde veldig respekt. Når doktor Lerud kom hjem for å se meg i halsen, vaska mor tak og vegger, hengte opp nystrøkne gardiner og nyvaska håndklær og kjøpte ny såpe i kortevaren.

Vi bodde i Glemmengata 23. Huset er vekk. Ved siden av bodde Kirre. Jeg ropte over går’n: – Kirre, skal du værra med opp i Hørra og leke?

Kirre: Mor mi ville liksom være litt høyere på strå. Hun snurpa litt på munnen over strøket, selv om vi bodde i barndomshjemmet hennes. Hun var realist: – Jeg hører at mannen din er død. Hva er det du snufser for, han var så slem, atte. Men når far min døde, tok hun sannelig det tungt.

Tre brødre kom fra Sverige og startet Janssons skofabrikk. En av dem het Gösta og ble far min. Under krigen dro far og mor og jeg til Sverige. Mange år senere skulle jeg til USA. Jeg er svensk statsborger og gikk til ambassaden for å få visum til USA. Ambassadøren så på det svenske passet mitt fra krigens dager. – Det har jag undertecknat. Du kan vara stolt över din far. Hvorfor, fikk jeg aldri vite.

Vivi: Husverten vår kalte vi Sparknekten. Han var verdens største marekatte. Far min var han redd for. – Kommer du for hælvete ikke ut, river jeg bartene av deg, sa far. Etter at far var borte, pleide han å banke på døra hos oss om kvelden. – Er han Pirre her ennå, gnålte Sparknekten. Han kalte Kirre for Pirre. – Vet dere ente at det skal værra stilt og slekt klokka ti. Vi ble sagt opp sånn et par ganger i måneden.

Kirre: Reviret strekte seg fra kolonial til kolonial, fra Nilsen på Glade hjørne opp til Haube, rett over brua til jernbanen. Til området hørte også Tranga, opp mot St. Hansfjellet. I tranga bodde Hatta, en av kameratene våre.

Lenger oppover gikk vi nødig, for der kunne vi støte på Strandabanden. – Er du ikke snill, kommer Strandabanden og tar deg, trua mor. Enda verre var Grolla, et mystisk vesen vi hadde hørt om, men aldri sett. Da vi var blitt eldre, tok vi opp kampen med Stranda. To stykker holdt i hver sin ende av bukseselene til pappa og murstenene fløy gjennom lufta.

Vivi: I Damstredet var stallen til Bakkehaugen. I kroker og kriker og høyloft og trev lekte vi gjemsel. Turid, eldste dattera til Bakkehaugen, arrangerte og instruerte og regisserte eventyrspill. Inne i gården gikk teppet til side og der sto jeg og sang: – Sov i ro, slumre inn, lille hjertevennen min…

I huset nedafor Pagandergården, på hjørnet ved Tranga, holdt skredder Edén til. Blant annet sydde han uniformer for tyske offiserer. Far vanka mye hos Edén. Edén var glad i en dram og det var far min også. En gang sendte mor meg ned med et spann med mat. Stua var full av jøder, både unger og voksne som venta på å komme over til Sverige. På den andre siden av gangen holdt far og Edén og tyskerane til.

Far var ingen tyskervenn. Han kom i slagsmål med en Unterscharführer og rev ut alle knappene i jakka hans. Far var flink til å ordne. En gang akte han ned Grønlibakken på ei spekeskinke han hadde stært fra tyskerane. Fra et parti margarin mista han en halv kilo i gata. Bestefar til Kirre fant den. Han trodde det var en gave fra himmelen.

Kirre: Rett ved Glade hjørne var Mina Andresens meieriutsalg. Bak disken sto Skumma og Nysilt. Den ene snakket i nesa: – Skahl det værra skuhmma eller nysihlt? Så lenge jeg kan huske kostet tre liter nysilt en krone og femti øre. Når vi traska hjemover med spanna, kom vi forbi huset til Fleske-Emma. Hun var en koselig, rund dame som trilla en diger barnevogn ned på torget og solgte asters og tulipaner.

Vivi: På hjørnet nedafor i Tobiasstræde stoppa vi og glante i vinduet til Jatakka eller Jacobsens godteri. Under krigen var det lite hjelp å få fra hyllene. Da det var blitt fred, fikk vi fire Lohengrin eller fire Firkløver på rasjoneringskortet. Lohengrin var det gjeveste. På onsdager kom Mentzen innom med bladveska si. Rullen med Illustrert med Nils og Blåmann, Allers og Norsk Ukeblad kosta 1,05. Fru Jacobsen runda oftest av til ei krone.

Når vi hadde gått over Damstredet lå bakeriet til Bøckmann på hjørnet. Det var strategisk plassert med utsikt til alle retninger. Fru Amundsen bak disken hadde full kontroll: Hvem som gikk inn til hvem og i hvilket ærend. Et par hus bortafor drev ei dame hjemmebakeri. Mamma leverte sukker og mel og smør og fikk bakverk tilbake. Jeg kan ennå kjenne smaken av sirupsnippene.

Kirre: Etter bakeriet fulgte smia til Åneby. Huset ligger der den dag i dag. Smeden sjøl bodde tvers over gata. I annen etasje var det hjulmakeri. Bestefar var ofte på besøk for han var ikke ukjent med faget. Jeg kan ennå kjenne lukten av lim og olje og nyhøvla tre.

Hver morra sto Åneby utafor og dampa på pipa før han gikk inn til essa og ambolten.

Etter smia kom Løkke. Det var 1,90 under kortevaretaket. Eier var Løkke Andresen, i slekt med egentlige Løkke på Hassingen. Navnet garanterte at trådsnellene var festa. Hos Løkke fikk du såpe og glansbilder og vaskepulver og jojoer og trudelutter av gips til å ha på hyller og bord. En gang før jul var jeg ekstra hjelp. En dame ville så gjerne ha en nipshund, kan jeg betale på avdrag? Jeg skrev med formskrift i den linjerte boka: «Nygift frue. Avdrag på gipsstatuett.»

Vivi: Tvers overfor der Kirre og jeg bodde lå Kirkeparken. Det var et eldorado for oss ungene. Der kasta vi på stikka, lekte sisten, slo på pøsen, spilte brentball og fotball og gikk på skøyter på den frosne ismatta på vinterstid. Etter ordre fra prost Nossen var graver Torgersen etter vårs støtt. En annen drage i paradiset var gærne fru Hansen tvers over gata. Vinduet føk opp og hodet stakk ut: – Holder dere ikke opp med skrikinga så henter vi politiet.

En dag hadde det samla seg en stor ungeflokk i parken. Egil Borgersen var flink med henda og hadde alltid noe på gang. En kano ble så stor at de fikk den ikke ut døra. Nå hadde han bygd fly. Startplassen var oppi berget over huset der han bodde. Einar fra Nilsegården satt ved spakene og tre, fire gutter dytta. Ååååååå! kom det fra hele flokken. Flyet letta. Etter et par meter braka det ned i gården til Borgersen.

En dag var Kirre søkk vekk. De lette og lette – ingen Kirre. En fikk en idé: Kirre var gærn etter brylluper. Graver Torgersen låste opp kirkedøra. Der satt Kirre og sov på nest bakerste benken.

Når høstmørket falt på, dukka Den sorte dame opp på kirkegården. Ryktet gikk: Det var sønnen til prost Nossen med madrassfjærer under skoa.

Kirre: I huset ovafor oss bodde hun vi kalte tante Anna. Hun var helsesøster på skolen og hadde to store palmer som hun leide ut til kapellpynt i begravelser. En gang var mora hennes død. Mor tok meg med for å se liket. Hun lå med en palme på hver side og neglene var helt svarte. Det var nifst.

Litt lenger oppe var Hørra. Det kapitlet kommer vi til senere. På samme side lå huset til bybud Lekvold. Han leide ut og bodde sjøl i kjelleretasjen. Han samlet ett- og toøringer i Norgesglass og gikk for å være ufattelig rik.

Lekvold var ingen barnevenn. Han syklet i svart kappe som blafra i vinden. Vi kalte han Skyggen. En gang Skyggen var etter oss, havnet både han og sykkelen i dammen i Kirkeparken. Det var toppen.

Øverst oppe, på samme side lå Lille og Store Nilsegården. I Lille Nilsegården het de Nilsen. Store Nilsegården var en svær, grå trebygning. Femten familier bodde stort sett på ett rom og kjøkken. Hos noen jeg kjente var det tre voksne gutter, en datter og mor og far. Jernsenger sto på kryss og tvers i stua.

Vivi: Nå er vi ved veis ende. Absolutt siste stopp var kiosken ved Mølla. Dit sendte mor meg for å kjøpe Speed, uttales sped.

På vinterstid hendte det at vi akte seks stykker i slengen på kjelken til Egil Borgersen fra toppen av Glemmengata og forbi Falleth ved Glade hjørne.

Men først og fremst akte vi i Hørra. På alt mulig, kjelelokk, bølgeblikkbiter, finerplater. Det eneste å passe seg for var Veumbussen og lastebilen til Eriksen når den svingte ut av garasjen. Kameraten på post i veien hoia: – Nå er det klart! Hold deg i bakken, ellers får du kula i nakken!

Da vi var blitt eldre ordna vi skirenn. Mora til Kirre kom med en kjele rykende buljong. Trekkoppgrammofonen spilte Gammel Jegermarsj. Første premie var den gule kapselen på fløteflaska, annen den blanke på helmelka og bronse den med rød stripe på skummamelken.

På sommeren dukka Vørtekaka og Flekkefjorda opp med kavalerene sine. Festen gikk med boksesprit på brødskiva. Vi unger luska og fikk håndfast seksualundervisning.

Kirre: Ut på sommeren trakk fullikællene seg lenger opp i fjellet, for da starta vi kommersen sjøl. Etter femforestillinga på Mølla ble det annonsert: Kom og se, kom og se superfenomenal cirkusforestilling i Hørra. Ville dyr og artister i verdensklasse. Løven var katta til Erna. Erna var rivalinnen til Vivi når det gjaldt å være dronningen over gata. Kanskje de var forelska i samme gutteslasken også. Hva vet jeg.

Jeg mener at det satt 500 tilskuere rundt i fjella, men Vivi sier jeg bløffer.

Vi svingte oss i trapeser og sto på henda og slo veldig halvveis flikkflakk. En gang dro jeg med den yngre bror min mot hans vilje. Han hang under meg når jeg gjorde dødsspranget i trapesen. Avstanden til bakken var fire centimeter.

En innflytter dukka opp, Kjell Lier, halvprofesjonell akrobat som hoppa gjennom tre ringer i slengen.

Vivi: Da hadde vi sydd telt fra Nilsens kølaforretning eller stært den hos Larsen. Vi stabla inn publikum på tre benkerader og økte billettprisen til kroner 0,15. Sjøl dansa jeg tåspissballett i lyserødt kreppapirskjørt. Klovnerollen gikk på omgang.

Kirre og Vivi: Glemmengata var starten på livet, litt god og litt vond, som livet sjøl.

Trykt i Fredriksstad Blad 2003
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling