Et verksted nedmed elva

Nabbetorp verksted var hjørnestensbedriften på Sindingberget. Filern og Høna og Streken hadde et relativt trygt utkomme mens nødarbeiderne panka sten på lekeplassen. Hans Tolfsen (90) begynte i smia.

Vi var sju barn i Enggata 71. De to siste i flokken var tvillinger. Det beste far visste var å ta bærspannet og rusle ut i Torsnesskauen. Da slapp han å vogge tvillingene.

Far sang baryton i sangkoret Nor. Han var et likandes menneske som aldri gjorde en katt fortred.

På lørdagen dro folka på bruket på sjøen med roekene sine. De hadde med seg hauger med høvelflis til å ligge på. De fiska og kokte fisken og tok drammer og sovna i flisa. En gang var far med. På søndagen kom han hjem lett på snurr. I døra ble han møtt av en furie. Det var ben i nesa på mor. Far dro aldri mer på fisketur med bruksfolka.

På andre siden av veien var en bondegård. Adel og Anker og Mads drev den i følge. Vi guttunger gikk etter meien og bant neka. Havreneka skulle ligge med kornenden mot vinden for å tørke. Sønnen til en av de som eide gården gjorde motsatt. Faren dro til gutten så han datt i bakken. Jeg satt på trappa og så det. Jeg gikk bort til gutten: – Ikke gråt, dette skal vi ordne. Vi snudde neka.

Jeg hadde stadig bronkitt. En gang utvikla det seg til lungebetennelse. Dr. Thorvaldsen kom og sa at hvis han ikke fikk stukki et spyd i ryggen på meg, så ville jeg ikke overleve. Bestemor nekta. De trodde jeg skulle dø. Jeg fikk lånt fela til bestefar opp i senga til meg. Jeg lå og gne med buen på ei av strengene. Kristian «Kikka», kameraten min kom på besøk. – Hva slags vær er det ute, spørte jeg Kikka. Jeg kom meg.

Birger Klyvern og jeg dro til Gamlebyen og kjøpte krutt. Vi laga børse med et jernrør og smelta bly i bakerste enden. Vi skjøt med pil på alt som rørte seg.

På Nabbetorp skole hadde vi lærer Rønning i sløyd. Vi høvla matfjøler. Fjøla til en gutt ble tjukk i ene enden og smal i den andre. – Det er ikke bra, sa læreren. Gutten tok fjøla og slo den i hue på læreren. Læreren fikk tak igutten borte i gangen. Vi hørte hoiinga og skrikinga.

De fleste på Nabbetorp levde fra hånd til munn. Mange av de arbeidsledige samla seg øverst i Enggata, ved bakken opp til Nabbetorpveien. En gang iblant kom en enspenning med kult og velta den ut på lekeplassen. Der satt det tre, fire karer og panka og panka for noen øre timen.

Jeg var heldig. Håkon Karlsen var onkelen min. Jeg fikk jobb på kassefabrikken til onkel. Vi spikra kasser til kippers. Jeg fylte handa med to toms spiker, de raste ut, to slag med hammeren og spikeren var på plass.

Det ble fortalt at en som hadde vært på kassefabrikken, kom til et tivoli over i statene der de kunne vinne premier hvis de var flinke til å slå inn spiker. Dagen etter ble’n nekta adgang.

Far min var modellsnekker på Nabbetorp verksted. Han het Osvar og ble kalt Osken. Da han begynte på værste’, hadde han to øre i timen.

Direktør Neegaard kom til far: – Vi trenger en kar i smia. Sønnen din kan begynne første mars. Det var i 1934. Senere begynte brødrene mine, Håkon og Kolbjørn på verkstedet. Håkon var på modellverkstedet og Kolbjørn var dreier.

Smeden het Edgar Hansen og var fra Lahelle. Det jeg vet om jern, lærte jeg av Hansen. Smia hadde dobbelt esse. Jeg var oppslager. Det første jeg lærte var å holde slegga riktig. Vi gløda blankvalsestål i essa og panka på ‘et. Noen ganger var det sopelimejern som delte seg. Var det bra jern, tok jeg en dor og banka gjennom den glødende stanga så det ble høl. Det var en begynnelse på en råde.

Borte i enden av smia dura en motor på 25 kilowatt. Fra motoren gikk det en rem opp til en aksel. Akselen gikk gjennom veggen og oppunder taket i øvre verksted. Remmer fra akselen drev maskinene. En gang skulle Hansen gni harpiks på reima. Han fikk seg en smell av skjøten og stupte i gulvet.

En dag etter at jeg hadde kommet inn og arbeida på maskinverkstedet, hørte jeg et skrik. En gutt hadde fått genseren inn i reima. Jeg fløy bort og røska han løs. Han var blå i ansiktet. Vi fikk’n til dr. Thorvaldsen, men det var ikke noe alvorlig.

Vi hadde en halvtimes frokost og en halvtimes middag. Matpakka spiste vi der det falt seg. I smia hadde vi et vanntrau. Smeden dytta en glødende jernbit nedi. I trauet hadde vi kaffeflaska. Når dagen var slutt, gned vi av oss møkka under en kaldtvannskran over en sinkavskjæring. Noe sted å skifte hadde vi ikke. Vi gikk til og fra verkstedet i arbeidsklea.

Det var mange på verkstedet som hadde kallenavn. Øivind Blyræva bodde i det lille, hvite huset oppe ved losje St. Hans. Bror Håkon het Kråka og bror Kolbjørn ble til Koper. Det var Grårudkællen og Rolf Moltebergungen, det var Filern og Høna og Streken og Hans Kælven og Birger til ho Berta og Arvid til ho Mathea og mange flere. De fleste kom fra Nabbetorp og noen fra andre sida elva. Mange var kommunister. De diskuterte så busta føk. Det kom lite ut av det.

Onkel Albert hadde bygd skuret ved ferjestedet og rodde eka. Overfarten kosta lenge to øre. Så ble det lagt på til fem. Direktør Neegaard bodde på Cicignon. Når han kom over om morran, fløy alle kontorfolka til plassene sine. Direktøren var en fin mann. Han tok seg alltid en tur gjennom verkstedet med spaserstokken i handa og pipa i kjeften. En dag kom Neegaard inn i smia: – Er du fornøyd med Hans Tolfsen? – Beste gutten jeg har hatt, sa Hansen.

Slik kom jeg inn i verkstedet. Der var planskiva, en diger dreiebenk, en mindre revolverdreiebenk, en høvel, flere boremaskiner, fresemaskiner, alt som hørte til et mekanisk verksted.

Jeg har vært med og laga det meste: Dampdrevne styremaskiner, lysmaskiner til båter, daviter, metallkjiker til fettpresser til Denofa.

En dag fikk vi en ny dreiebenk som gikk med egen motor. – Den skal Tolfsen ha, sa verksmester Larsen. Når han skulle ha en prat med direktøren, tørka han seg i ansiktet med en twistdott. Lange, hvite tråder hang igjen i skjeggstubbene.

Båtmotoren Sterk ble laga på Nabbetorpverkstedet. Den som gikk med bensin var det slutt med da jeg begynte. Vi laga fremdeles de som gikk med råolje. En dag kom det et brev fra en fisker nordpå. «Dere kaller motoren deres Sterk. Den skulle heller hete Møkk. Jeg har hatt båten min liggende ved brygga et halvt år.» Maskinen hadde ei kule på toppen. Den ble sandblåst. Den ble ikke skrapa skikkelig ren og korna løsna og blanda seg med oljen.

Det fantes mange spissburer på værste’. En populær strek var å feste malekoster på lange stenger og krype på gulvet bak folk som sto ved maskinene og male hælene på skoa røde med blymønje. – Meg lurer du ikke, sa en nordlending. Da han gikk ut porten var hæla hans rødmalte.

Tolfsen-blodet fornekta seg ikke. – Nå skal jeg hypnotisere deg, sa jeg til ei pen kontordame. – Du må lokke øya. Så strøk jeg henne over kinnene og panna og under haka. På forhånd hadde jeg vært i smia og tatt sot på fingrene. Da hun kom tilbake til kontoret, ble det et forferdelig leven.

Jeg hadde en revolver og prøveskjøt to skudd inn på verkstedet. Det ene sneia en lampeskjerm over en dreiebenk og laga høl i veggen. Karen ved benken, han var fra Kjølberg, fløy gjennom verkstedet: – Nå er Tolfsen blitt spenna gærn!

Krigen kom. Jeg hadde gifta meg og bodde på Veum og gikk fram og tilbake. I 1941 og 1942 kunne vi gå på isen over elva. Rolf Johannessen, beste kameraten min og jeg, drev matauk til vanns og til lands. En gang skjøt vi et rådyr oppe ved vannbassenget. Det ble en avveksling fra kålrabi og saltsild.

I 1943, en natt, brant verkstedet. Da jeg kom til ferjestedet, sa de at det krydde av tyskere som kontrollerte legitimasjonskortene. Jeg hadde glømt mitt, så jeg gikk tilbake og henta det. Gestapo snuste rundt, de trodde vel det var sabotasje. Jeg trur det var varmgang i et lager. Vi ble satt til å spa vekk aske og brent tre rundt dreiebenker og fresemaskiner.

En dag hørte jeg Kolbjørn drev og pusla med noe bak veggen hjemme. Han skifta topplokket på en tosylinder. – Jeg må ha mer fart på snekka, sa Kolbjørn. Han og Håkon drev og frakta flyktninger til Sverige. Ikke lenge etter tok den tyske vaktbåten dem like ved den svenske sjøgrensa. De ble banka noe forferdelig på Gestapokontoret. Resten av krigen satt de på Grini.

Mye ble forandra på verkstedet etter krigen. Jeg ble driftsassistent og flytta inn på kontoret. Alstad het den nye direktøren. Vi fikk spiselokale og garderober og dusj så gutta kunne få av seg møkka før de gikk hjem.

Vi tok på oss mye større oppdrag. Vi var underleverandører til Kværner og Eureka. Vi leverte vinsjer, dekkskonstruksjoner til båter, nøytralgassanlegg til supplyskip.

Bestillinger kom i siste liten. Kværner på telefonen: – Vi trenger en 25 tonns vinsj. Kan dere ha den her på søndag? Det var på torsdag. – Vi betaler 25 kroner til hver mann i tillegg til timelønna. – Går ikke, sa jeg. De høyna til 100 kroner. Gutta satte i gang. De jobba på skift dag og natt. De dreide og sveisa og bora. På søndagsmorran var jeg nede på værste’. Transporten svinga inn porten. Vinsjen var klar.

Jeg jobba på Nabbetorp verksted til -78. Krisa hadde kommet i skipsindustrien. Rederne bygde båtene i utlandet. FMV ble ramma. Underleverandøren Nabbetorp verksted gikk konkurs. Klokka elleve, 7. august 1978 gikk jeg for siste gang ut porten på bedriften der jeg hadde begynt 44 år tidligere.

Trykt i Fredriksstad Blad 2003
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling