Jeg lengter mot sol og sommer…

…sang guttene og jentene i Vårsang på Freidiglokalet på Lahelle. Dirigent: Rolf Johansen. Foruten Vårsang har Rolf hevet armene over to Torpekor, Selbak blanda kor og Trosvik barnekor. 60 års innsats som dirigent og inspirator har blitt belønnet med så vel kulturpris som Kongens Fortjenestemedalje.

Da jeg hadde dirigert i 25 år, kom en journalist ut på Kråkerøy Verk. Han ville intervjue meg. Bilde nekta jeg, rusket og fæl som jeg var i arbeidsklea. Til slutt spurte han: – Åffer er’e du står og viftær med ærmene? Nå har jeg vifta med armene i 60 år.

Jeg er født i Jonsegården på Lisleby. Ni år gammel flytta vi til Lahelleveien 26 tvers overfor Fagen. Far var kantskjærer på Kiærebruket. Han sydde seg lædder til å ha på om vinteren når nordavinden blåste inn gjennom de åpne dørene ved kjærraten.

Lærer Eriksen var streng, men rettferdig. Ikke alle lærerne behandla elevene likt. Sangtimene fikk jeg ikke mye ut av. Rolf, kameraten min, og jeg hadde lyst til å synge. Det hadde ikke de andre i klassen.

Far hadde vært med i sangkoret Fram på Lisleby. Senere var han med litt i Freidig. Vi sang ofte hjemme. Far hadde hørt Ernst Rolf i Arbeiderforeningen. Vi hadde en grammofon til å sveive opp. Far satte stiften på plata: – Da jeg skulle ut og bade, møtte jeg en sjokolade-, brunfarget pike, med en munn som lakk…

Mens jeg gikk på skolen gikk jeg og tok pianotimer hos Johannes Almgren. Jeg rusla av gårde med noteveska til det vesle huset i Bingsgate. Noter hadde jeg lært meg på egen hånd. Almgren var snill og tålmodig. Av og til sa han at jeg ikke hadde vært flink nok til å øve. Jeg ble lei meg.

Hjemme hadde vi trekkspill, men ikke noe piano. Jeg fikk øve på pianoet til Westbergfamilien som bodde over oss, men bare fra skolen slutta klokka to og til mannen i huset kom hjem fra bruket ved firetida.

I Arbeidernes venn, ved det gamle bryggeriet holdt IOGT møter. Det gikk veldig høytidelig for seg, med passord og indre og ytre vakt. De hengte på seg regaler, fra hvite for nybegynnere og helt opp til røde med gullfrynser.

Jeg ble bedt om å spille orgel på møtene og fikk rødt under haka. Thorleif Bayern så det: – Rolf skal ha hvitt, han harn’te gått gradene. – Jeg kan godt skifte til hvitt, sa jeg, jeg spiller like godt eller dårlig for det.

I IOGT var det losjedans. Guttene dansa med forsida mot ryggen mot jentene. En svensk losjebroder passa på: – Att dansa runt är inte lovlig.

Det norske totalavholdsselskap holdt til i Freidiglokalet. Der var det mindre høytidelig. Under krigen danna de et barnelag. Jeg hadde tatt sangtimer hos Ruth Hoel Risnæs. Først begynte vi med kanonsanger, så våga vi oss på mer avanserte ting. Koret Vårsang vokste fram i dette miljøet. De ba meg om å hjelpe til å dirigere. Stiftelsesdatoen regner vi er 23. november 1942. Mange av sangene henta vi fra skolesangboka: Astri, mi Astri, Anne Knutsdotter, Jeg lengter mot sol og sommer…

Det var flere voksne som ga oss en hjelpende hånd. Torbjørn Moe, kjent fra Stadion, Thorleif Martinsen, Ingrid Syversen, Ella Pettersen, Egil Andreassen og Arne Th. Melby før han ble religiøs. Sist, men ikke minst, Egil Hansen. Sjøl tok han aldri ei tone, men hva han har betydd for sangerlivet her i byen, er en hel artikkel for seg. Alt i alt var det 35 gutter og jenter i koret, noen så ivrige at de kom hver dag. Mandag var øvingsdag, på vinterstid med en femogtjueøring i votten.

Jeg skulle prøve kandidatene: Alle fugler små de er, var standard. Den kunne alle. Ei jente sang falsk. Hun ville så gjerne være med i koret. Alle venninnene hennes var med. Jeg sa: – Du kan være med, men du må love meg ikke å synge for hardt. Hun ble flinkere etter hvert. Hun synger i kor den dag i dag.

Etter hvert ble det mer krevende stykker: Nå har vi våren nok en gang, No ser eg atter, Ave Verum av Mozart.

For å få inn penger holdt vi foreldrefester med utlodning. Foreldra var kære over hvor flinke ungene var og pengene satt løsere i pungen.

Tyskerne tok skolen og klassen flytta inn på Freidiglokalet. Overlærer Westby sa at vi ikke kunne øve der lenger. Jeg klaga til skolestyreformannen i Glemmen. Han sa at vi bare kunne øve. Jeg var ingen sol for Westby etter det.

En gang hadde vi fest på losje St. Hans. Vi hadde ikke noe å fyre med. Torbjørn Moe henta kapp fra saga med roeka. Hver og en ble bedt om å ha med et spann lapskaus. Vi marsjerte inn og tømte spanna opp i den store losjekjelen.

Vi feira freden i Biblioteket. Å få tak i stoff var ikke lett. Vi samla inn penger og organiserte bomullsvare fra Engeset og Larsen, og mødrene sydde på symaskinene. Korpset stilte på scenen. I første rekke de minste jentene i røde kjoler, i andre rekke de litt større i hvite og bakerst guttene i blå bluser: Norge i rødt, hvitt og blått. Alfhild Larsen og Astrid Olsen, begge Lahellejenter, var fine solister.

Finn Melby sang en gang en nydelig solo i Menighetshuset. Finn var litt unnselig og salen var full av kjentfolk. Det ble med den ene gangen. Sverre Andersen sang tredje stemme – det er bass i barnekoret. Han starta i Vårsang, han synger i Fagen den dag i dag. De var med fra de begynte på skolen til de var 18 år. Det ble flørta i krokene. Odd Lunde og Bjørg Martinsen sto både i koret og for alteret i Vestsiden kirke.

Mange år var skikken at Vårsang dro rundt juledagen og sang på Betesda og det katolske sykehus og for de gamle på Leie. Barna hadde laget små pakker som de delte ut til gamle og syke.

I 1953 fant kona og jeg hverandre og gifta oss og flytta over til Kjølbergskogen på Østsiden. Jeg fortsatte å ta ferja til Lie over og dirigerte Vårsang fram til 70-tallet da koret døde ut. Fortsettelsen ble Vårsang veterankor som var i sving inntil ganske nylig.

Sandersen på Selbak var blitt syk. Han hadde dirigert Selbak blanda kor i mange år. De spurte om jeg kunne overta.

På Selbak vifta jeg med armene på avholdslokalet. Huset ligger ennå der. Nå er det et eller annet slags lager. Selbak blanda kor var gammelt, over hundre år. Sangerne var dyktige og yngre, de fleste i 40-årsalderen. Skal noen nevnes, så var Gerd Sørensen og Jon og Mattis fine solister. Selbakfolk er patriotiske og solidariske. Vi trengte penger til noter og stevner. Vi inviterte andre kor og lodda ut. Danielsen stilte opp, Selbak Fargehandel ga fem liter Bengalakk. Syversen foldeskjørt og golfjakke og Åse friserdame med verdikort: 1 – en permanent med toning.

Fast på repertoaret var Marias vuggesang, Norge, mitt Norge, Skogen står og sover. Da jeg prøvde å modernisere med slagerne No, no Lita, trua flere med å gå sin vei.

Mannskoret Nor på Nabbetorp var noe for seg sjøl. De hadde Karsten Andersen som dirigent og var litt store i nesa. Nabbetorp blanda kor hadde vi god kontakt med. Sammen med dem hadde vi jubileumskonsert for Johannes Almgren i Biblioteket. Vi sang Gutten min som Almgren hadde laga sjøl. Jeg så at jubilanten tørka ei tåre.

Det har alltid vært litt knuffing mellom Torp og Selbak. Jeg satte meg på bussen for å dirigere Torpesangerne. Å sette Torp og Selbak opp mot hverandre rent musikalsk tør jeg ikke begi meg inn på. En ting er sikkert: Når avtalen var at vi skulle møte til prøve på Torp klokka sju, var de fleste kommet minst et kvarter før. På Selbak kunne klokka gå mot halv åtte før vi kom i gang.

Jeg hadde både Torp blanda kor og Torp mannskor. Blandakoret øvde på avholdsforeningen, og mannskoret på Fagen. Maken til bassene vi hadde på Torp hørte du sjelden. De aller fleste av mannfolka hadde arbeid på Torpefabrikken. Om det hadde noe med det å gjøre, skal jeg ikke uttale meg om.

Skal noen nevnes av sangerne, må det være fem brødrene Syversen. Alle heva røsten i mannskoret. Det samme gjorde fagforeningsformann Thorbjørn Martinsen. Han sang baryton.

Ved siden av å dirigere de voksne, hadde jeg Torp barnekor på Fagen. Torpejentene har alltid vært tøffe. Kari Martinsen sto med stor mage på prøvene helt til hun skulle nedkomme. Så kom ungen og hun var ille lei seg for at hun ikke kunne komme på konserten på Folkets Hus, eller var det i Kulåsparken. På neste prøve var hun på plass igjen.

Mange av sangkorene her i landet springer ut av avholdsbevegelsen. Det betyr ikke at alle som hever røsten og har hvit sangerlue er avholdsfolk.

Mannskoret Borg dro rett etter krigen med tog til sangerstevne i København. Provianten var fiskebollbokser og hele pils.

En gang skulle vi synge i kirken i Sarpsborg. Jeg merka at en kar som sto bak, svaia og var fjern i blikket. Drosje ble bestilt, og karen putta inn. Jeg pusta ut. Jeg skulle til å vifte med armene: der sto han sannelig på stolen igjen, usikker i øya. Rett skal være rett: Han fullførte løpet.

Trykt i Fredriksstad Blad 2003
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling