Vauergutt i storm og stille

Ole Abrahamsen har gått gradene fra fiskeskøyta til far til kaptein på broen i Wilhelmsens rederi.
– Sjøen ble livet mitt. Gjorde du jobben, ble det aldri noe trøbbel.

Fiskerne i Vauver kalte far Lahellern. Sjøl ble jeg ikke regna for Hvalergutt, for far hadde levd de to første åra i livet sitt på Lahelle. Det første jeg husker er at jeg var med Far Sør, morfaren min, ut og fiska. Jeg var fire år. Flyndrene sprella i bånn på båten. Da Far Sør døde, lå han på likstrå på låven hjemme. Låveveggene var trukket med laken. Kista sto åpen på låvegulvet. Ved hodeenden sto et bord med to lys og Bibelen. Mor tok vekk kledet over ansiktet. Jeg syntes det var så fredelig.

Bestemor hadde småbruk. Et par kuer, ei kvige, en kalv, tre-fire griser. Jordveien kunne være på en 30 mål. Alle hjemme måtte ta i et tak. Ellers fløy vi guttunger ut på trålen når vi hadde fri. Det var moro å høre de voksne preke.

Anders Vauver var en kjernekar, kjempesterk og glad i unger. Han hadde vært rormann på seilbåtene til Fred. Olsen. Han fortalte bare fra regattaene når de var blitt nummer en. En gang ble det bestemt at bare den som eide båten, skulle styre. Fred. Olsen sa: – Du Anders, du må ikke bry deg om jeg holder litt i rorkulten.

Jeg gikk på Vesterøy skole. Lærer Høydahl leste engelsk med dem som ville. Da vi skulle ha sjettetimen, sa Høydahl: – Jeg er blitt nektet å lære dere engelsk. Men dere kan få ha tysk i stedet. Det ville ingen. Det ville ikke læreren heller.

Det var en solblank søndag i 1944. Onkel og jeg var utpå for å se etter makrellen. Jeg hørte motordur. Flyet kom sørfra og hadde kurs innover. Så hendte det noe: – Den styrter, ropte jeg. Først tok en vinge vannet ved siden av staken på Vauerbrotta. Så løfta det seg og gikk rett i fjellet ved Guttormsvaugen. Folk fløt omkring. Noen var døde, andre kava og skrek.

Venn eller fiende, en fikk hjelpe, slik er loven på sjøen. Etterpå fikk vi vite at passasjerene var på hjemtur etter å ha feira Führerens fødselsdag. Én var general. Han hadde masse gull på kragen. Hele ansiktet var slått inn. Senere sto det i Folden: «General Vibe har dødd heltedøden på Østfronten.»

En vi fikk dratt i land, var i mørk dress eller smoking. En sa: – Herregud, hadde jeg hatt så fine sko! Etterpå roste tyskerne oss for at ingenting var blitt borte fra vraket. Senere drev det i land en offiserslue med fullpynt og hakekors. Noen guttunger fant den og skifta på å gå med lua.

Etter konfirmasjon var jeg voksen. Første året fikk jeg ikke være med far. Han var redd han var for svak for meg. Jeg ble med Hans Johnsen fra Papperhavn på makrellfiske. Hadde han ikke fått noe etter ti minutter, var det opp med dreggtauet. Det var et tjukt grastau. Hansker brukte vi ikke. Jeg hadde til slutt ikke skinn igjen i håndflatene.

Skøyta til far het Føyk Ø169H. Den var på 40 fot, hadde 39 hesters Rappmotor, gjorde ti knop og hadde seks køyplasser og en sinkbøtte til det fornødne. Navigasjonsutstyret var kompasset og lommeuret til far. Seg tåka på, la han klokka på hylla i styrhuset. Etter så og så lang tid slakka han ned: – Se dere godt om, gutter. Staken som var venta, dukka opp. Det klaffa alltid.

Første året fikk jeg halv part, andre året to tredjedels part og tredje året full part. Jeg syntes det var fortærende: Arbeida jeg ikke mer enn enkelte andre om bord? Far var real. Han tok om bord folk fra familier der de hadde lite å rutte med og smått stell på alle måter.

Vi starta med å tråle reker og kreps sør av Torbjørnskjær på Færder-bankene. Deretter lå vi med sildegarna i ni uker ved Utsira og nordover forbi Haugesund. John var langt fra så tøff som far min var. Så han en båt stikke til sjøs, skulle han ut. Det var bortpå Vestlandet en plass, det blåste opp og var grov sjø. Garna måtte opp. Silda var sjøstått. Vi hadde fått garna på dekket, men de måtte ikke skli akterover og ned i propellen. Jeg spente imot og dro til jeg for første og siste gang kjente blodsmaken i kjeften.

Vi hadde rist over luka som silda rant gjennom. Når vi løfta garna over luka og ikke alle tok i likt, slet du deg halvt i hjel. Vi fylte opp til lukekarmen og dro hjemover med åpen luke mens sjøen vaska over dekket. Det var rene gærnskapen.

I snø og sludd vaska vi oss på dekk. Sildelukta satt i. I Arendal tok vi på oss penjakka og gikk på kino og så Alfred Maurstad i Fant. Til slutt var vi alene i salen. Hjemme på Vauer kommanderte mor: – Av med klea nede i bua! Vi vaska oss og bar sekken med sildeklea opp og ned med dem i bryggerpanna.

Deretter dro vi med 120 makrellgarn til farvannet ved Utsira. Ei mørk skybanke varsla uvær. Sørvesten blåste opp. Sjøen slo inn to tjukke eikebord mellom rekkestøttene.

Vi monterte på vinsj og tråla hvitting og annen storfisk nedover ved danskekysten. Det var i den store matforsyningstida. Vi var redde for at trålen skulle sprekke ved første draget. Fraternisering med danskene var forbudt. Tvers over piren i Skagen var det piggtrådsperring og tysk og dansk vakt. Hafenkapitän i Hirtshals var kjekk. Vi slapp i land og kjøpte bokser med oskekød i brun sovs.

En dag dukka Gestapo opp. Gestapisten hugg høl i boksene med bajonetten. På kontoret til Hafenkapitän fikk far en bot på 6000 kroner. – Vær så god å ta plass og skriv under. Far sa nei takk. Oljehyra var av det klebrige kriseslaget, og stolsetet var av skinn. Jo, ned skulle’n. Opp fulgte stolen med. Far tok tak i skrivebordet: – Dra i meg, Ole! To tyskere måtte til for å få far løs. Da lo til og med Gestapo.

Jeg sto om bord i Føyk til – 47. Fiskeprisene sank. Jeg sa til far: – Jeg har lyst til å ta meg en tur ut og se meg om i verden. Det var sjømannsblod i familien. Oldefar hadde ført franske skuter og snakket fransk. Bestefar hadde seilt noen år som matros. M/S Torres lå ved kaia i Grønlia bound for Australia og lasta papirballer, glass, jern og fat med akevitt som skulle godgjøre seg over linjen. Første anløp var Göteborg. Sjauerne brukte minst tjue svordomar for hvert ord.

Rederiet var Wilhelmsen, båten var på 10 000 tonn, kunne gjøre 21 knop og hadde seilt ned amerikanske soldater fra vestkysten til Guam, Guadalcanal og Bataan. Kaptein var Tore Bruu. Han var amerikansk æresadmiral. Han sto på broen i blankpussa sko, grå bukser, sportsjakke og silketørkle og admiralslua på hodet. Han trengte ikke bruke telefonen, stemmen bar når han brølte: – La gå akterut!

Overstyrmann Opstad hadde gifta seg med en engelsk dame under krigen. Han pleide å gå att og fram på broen og synge. Når jeg hadde rotørn, fikk jeg hele reperotaret fra Donauwellen til No ser eg atter slike fjell og daler.

Chiefen var spesiell. Når det var godvær, trakk han i lys sommerdress og sprada rundt treerluka med en duft av etterbarberingsvann i kjølvannet.

I Wilhelmsens var det marinestyle. Hadde jeg ærend til skipperen, var det lua under armen, banke på og vente til: – Kom inn. Å røke på broen var dødssynd, bortsett fra når det gjaldt skipperen. Han tygde mer enn røka på en svær sigar. På brodekket måtte jeg aldri stanse opp, men huske på å hilse på de 12 passasjerene. Mest celeber var pensjonert britisk øverstkommanderende for Stillehavsflåten under krigen, Sir Mount Evans of the Broke. Han var en liten tass med bart og fyldig kone. Hun hadde vært hoffdame for dronning Maud. Både i Lisboa og Cape Town ble Torrens pynta med signalflagg fra før til akter, og admiralen fikk full diplomatisk oppvartning, britisk style, i land eller om bord.

Vi hadde streng beskjed: Aldri blande oss med offiserene. Midtskips var off limits. Offiserene slo seg gjerne ned på treerluka – hvis vi hadde frivakt, satt vi på femmern. Stuerten skar de beste bitene av kjøttet til passasjermiddagen. De nest beste ble reservert til offiserene, mens tredje sortering havna i mannskapsmessa. Jeg husker fremdeles refrenget på en populær sang ved frokosten søndag: – To skiver bacon og et egg til mann’.

Stuertens klagesang ved slutten av uka var alltid: – Jeg begriper ikke hva dere skal med alt sukkeret. Chiefen hadde rett til samme mat som skipperen. Chiefen spiste ved samme bord som overstyrmann. Dermed kunne overstyrmann smøre godt smør på brødskiva, istedetfor margarin. Var noe gæli, gikk hakkerekka nedover: Fra båtsmann til matros, fra matros til lettmatros, fra lettmatros til jungmann og fra jungmann til dekksgutten. Dekksgutten hadde ikke engang en skipskatt å skjelle ut. Det var forbudt med dyr i Wilhelmsens rederi.

– Er du fra Hvaler, sier en båtsmann. Han var fra Greåker. – Kom, skal jeg vise deg hvordan du syr seilduk. Aldri mer enn fire sting i bredden på en tommelfingernegl. Mange år senere satt en dame jeg kjenner og venta på Østbanen. En kar kom bort: – Den bagen der er det Ole Abrahamsen som har sydd.

Tre-fire av gutta hadde seilt under krigen. Fine karer og snille gutter. Hva fem år om bord vil si, skjønte jeg da jeg var blitt skipper og måtte gå 28 måneder før jeg fikk fri hjemreise. De kunne oppleve å se båten med bestekameraten gå i lufta en kvart mil borte. I land tok brennevinet overhånd. I Antwerpen lå sjappene på rad: Nidelven, OK-bar, Eidsvold, Gamle Norge. Når vi skulle gjøre klar, sendte vi et par stykker for å få dem om bord.

Det er klart det ble en plage, det ble ekstra styring og timevis av ekstra jobb på oss andre. At noen ble mobba, nei, det tror jeg ikke. På en annen båt hadde vi en som hadde slåss på Østfronten til det bare var et par igjen av kompaniet. Han ble behandla som oss andre. Etter hvert kom det spanjoler og kinesere i handelsflåten. No problem. Gjorde du jobben din, var du OK.

Utafor Afrikakysten kom Neptun om bord sammen med dattera si. Hvem Neptun var, har jeg glemt, men dattera var stuerten. De gne meg inn med maling, ga meg en drink blanda av eddik, chilisaus, spansk pepper – jeg vet ikke hva. – Skål, sa Neptun. Jeg tømte svineriet. Til slutt hev de meg oppi bassenget midtskips. Passasjerene hadde det moro. Jeg følte at jeg var fullbefaren. Noen måneder senere gikk jeg inn døra på styrmannsskolen i Ferjestedsveien.

Trykt i Fredriksstad Blad 2003
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling