Barndommens Asmalø

Tre sommerhytter, dansemoro hos Sjanta, Dagros på beite i uthavna. Arne Lorentzen hjalp mor på gården og drømte om de syv hav.

Skuta som farfar førte, forliste utafor Skagen. De fikk i land ei line. Farfar hadde med eldstesønn som dekksgutt. Han sendte gutten først: – Går det gæli med meg, får du hilse dem hjemme.

Far min gikk gradene til han seilte styrmann. Han hadde papir på at han kunne føre hvilketsomhelst skip på hvilketsomhelst hav. Når han var hjemme, hadde han med seg treskuter han hadde laga. Hver av ungene fikk sin. Bror min fikk en tremaster.

Han sto på tørn til å bli styrmann da han begav sjøen. Da lå den sjuende ungen og skrek i vogga.

Da jeg var guttunge, passa jeg alltid på å lytte når far traff gamle sjøfolk. De prata om storm og stille i tida før radio og værmelding. De hadde rim og regler å klare seg med: If the rain comes before the wind, the captain takes his topsails in. Hvis vinden på Nordsjøen gikk opp på nordvest, klarna det. Hvis det var bakhav og vinden dreide mot sørvest, kom uværet tilbake. Skipskista til far er det sønnen min som har fått.

Etter at far hadde gått i land, kjøpte han en 34 fots skøyte og gikk i kompaniskap med svogeren sin. Han kjøpte opp makrell og all slags på Lauer og i Papperhavn og andre steder her ute hvor det var fisk å få.

Onkel hadde fiskelager på brygga, like ved der Hvalerbåten la til. Han var grossist, han drev stort og sendte fisk helt inn til Oslo. En pinseaften kom det inn kolossalt med fisk. Onkel fikk tjue makrell for ei krone. Han kjøpte opp og isa og stabla fiskekasse på fiskekasse. Folk sa han var gærn. Tredje pinsedag var det uvær og landligge, og han solgte rubbel og bit og tjente grovt med penger.

Far var borte hele uka. Når han kom hjem på lørdagen, var han så trøtt at han sovna ved bordet. Søndag kveld dro han av gårde igjen.

Gardsbruket tok mor og ungene seg av. I alt var vi tolv. Vi var bare samla et par ganger. Den ene gangen tok vi bilde.

Da jeg vokste opp, var vi åtte hjemme, fire jenter og fire gutter. Guttene sov to og to sammen i hver sin seng, jentene to og to i sine, i det store kammerset. En gang vi lekte sista rev vi ned etasjeovnen.

Folk kalte stedet Hanseløkka, for det var gått ut fra eiendommen til bestefar som eide en av de større gårdene her ute. Vi hadde ku og kalv og gris og tjue høner. Mor solgte egga til kjøpmann Arne Olsen på Rød. Olsen stamma. En kunde kom inn. Han stamma også: – Kan jeg få en bo-bo-bo-bo-bokk. Kjøpmann Olsen: – Jeg har bare ba-ba-ba-ba-bayer.

Onkel pleide å komme med hesten og pløyde og harva og slo engen. Vi bar høyet inn på låven og hyppa poteter og luka gulrøtter. Alle her ute hadde rett etter størrelsen på gården til å ha kuer i uthavna. Etter at Dagros var melka på morran, leide jeg henne ned til grinda. På kvelden sto hun og venta på at jeg skulle hente henne.

En gang hadde vi en kvige fra Li. I stedet for å komme til oss, vandra hun nord til barndomshjemmet. Først etter at hun hadde fått kalv, ble hun bufast her.

Mor hadde tjue bikuber. I 1930 sendte hun honning til en konkurranse i Sarpsborg. Hun fikk førstepremie. En bisverm hadde satt seg i epletreet. Jeg sto med en høygaffel og skulle dytte halmkuben oppunder. – Ikke rør grena, mor, ropte jeg. Noe gikk gæli, og halvparten av klædden datt ned i hodet på meg. Jeg fløy inn i fjøset.

Katten var min. Jeg kalte den Kattepusen. En gang dro vi med skøyta til far opp til Sarpsborg og så på sirkus Hagenbeck. Løvene hoppa gjennom ringer. Etterpå ville jeg lære kattungen å hoppe gjennom tønnebånd. Til slutt klarte hun det.

En tre, fire guttunger av oss streifa rundt i skogen, bygde barhytter som vi møblerte med tomme spritkasser, lette etter skjære- og kråkereir og pelte måkeegg ute på tangene. I en fjellsprekk fant jeg en myrsnipeunge. Stakkars, har du kommet bort fra mora di, tenkte jeg. Jeg tok den med hjem og alte den opp på mark.

Nærmeste naboen vår var Frederikke Jonassen. Hun var fra Slesvig-Holstein og hadde gifta seg i Amerika med en Hvalerkar. Når hun hadde melka, silte hun mjølka gjennom et klede, og vaska det og hengte det på ei busk til å tørke. – Usj, så urenslig, sa konene. Men Frederikke gjorde det riktige.

En dag kom Frederikke i svarte sørgeklær. – Hva er det nå da, Frederikke, sa mor. – Sønnen min er død. Sønnen var politi i Chicago. – Har du fått brev? – Han var og sa fra, sa Frederikke. Det siste han sa var: – Og jeg som skulle komme hjem til mor. Om kvelden kom telegrammet: Sønnen var skutt av gangsterne.

Låste folk døra, ble det sett på som en fornærmelse mot naboene. Borte i bukta ankra taterjaktene opp. Kjerringene pelte tøyvasken ned av snorene. Ei jente med en speunge banka på: – Kan jeg få litt melk til ungen mine? Mor helte i et krus, jenta tok det og drakk opp. – Men, sa mor, du sa at ungen skulle ha melka. – Ja, ho får det på denne måten, sa jenta og tok fram ene brystet og lot ungen suge. Jeg ble sprutrød. Noe sånt kunne jeg ikke huske å ha sett.

Taterne solgte visper og sopelimer som de hadde laga sjøl. Vi hadde også ei gammel kone, Kjörsgårda. Hun røkte krokpipe og solgte knapper og sikkerhetsnåler og bendelbånd.

Den gang var det bare to hytter her ute. De lå i Skipstadsand. Den ene hadde Delikatess-Andersen i Nygaardsgata og den andre eide Dahl Johansen. Senere kom til ei hytte til på Åsebø.

Telefonsentralen lå på Spjærøy. Dama lytta på linja, men hadde skrevi under på ikke å si noe. Fra sentralen kunne de sende bud på dr. Lundevall. En eldre kar som skulle lage ny doktorbåt, kunne ikke lese og skrive. – Hvordan får du det til, da? undra Lundevall. – Jeg gjør som doktorn, jeg tar det på slump, kom svaret.

På lørdagskvelden samla ungdommen seg og dansa i den store stua til Frederikke. De kalte henne Sjanta. Det hadde vært skole i huset da mor mi var jentunge. Strømberg spilte trekkspill. Når det var pause, gikk lua rundt for leie for lokalet.

Det var en pinsemenighet her på øya. Når de frelste fikk ånden, ramla de overende og sprella og talte i tunger. Pinsevennene forarga seg over dansen og ville bruke lokalet. Sjanta sa nei, hun regna med at de ikke kom til å betale.

Gutta på Spjærøy brukte lue med blank skygge. Her ute gikk de mest i sixpence. Det var stadig slagsmål når spjærøyingene kom og ville danse med jentene. Det andre stedet folk samla seg var på bedehuset. Der holdt Sanitetsforeningen og Kvinneforeningen og Sjømannsmisjonen og Hedningemisjonen møter og basarer. Kvinnekomiteen dro til byen og gikk rundt i butikkene og tigde sammen gevinster og satt bak bordene og skrev i linjerte kladdebøker.

Far og sønn fra Lauer fant en torpedo med 30 spritkanner. De leverte spriten til tollerne på Herføl, men sønnen hadde klart å stikke unna en tiliterskanne under tofta. Med medbrakt kanne dro han og kameraten hans på basarbesøk. De kunne ikke drikke 96 % spriten bar. Ovafor bedehuset hadde vannet samla seg til en pytt i fjellet. De helte spriten i pytten og la seg på kne og slurpa i seg. Så gikk de på basar og tok lodd på den broderte sofaputen.

Jeg gikk på skolen annenhver dag. Den dagen jeg ikke var på skolen, gikk jeg i fjellet og slo kilehøl for stenhoggera nord på øya. Jeg fikk fem øre hølet. En dag klarte jeg 16 høl. Det var mye svensker blant stenhoggera. De bodde i tre brakker på Sand. I hver brakke var det 16 leiligheter. Noen var gift og bodde på et rom og kjøkken med kjerring og en haug med unger. Stenhoggera var harde karer. De var organisert og gikk til streik. Folkets Hus på Spjærøy er det eldste i landet. Det er reist av stenhoggera.

Hvalerfolka er en type for seg sjøl. De skulle klare seg sjøl og ikke spørre noen om hjelp. Å gå på fattigkassa var en fornedrelse. – Skal jeg ligge andre til byrde, går jeg heller til Åsebø og drukner meg, sa Frederikke Jonassen. Ute i Brattestø bodde en gammel svenske i nærmest et skur. En dag sa ordføreren Jens Gravemyr: – Nå går det over stokk og sten. Noe gamlehjem hadde vi ikke. Gamlingen ble satt bort til en familie på Herføl mot betaling. Mange fattige gamle endte livet sitt slik.

Når jeg ikke slo kilehøl, gikk jeg på skolen for lærer Vadla. Første time var alltid religion, fra Adam til Eva og fram til oss sjøl. En gutt trudde kunnskapens tre var pæretreet hjemme i hagen vår. Vadla hadde ikke sangstemme. I stedet spilte han på fele, og vi sang Her er Guds hus og himmelens port. En dag hadde vi lært en ny sang. Jeg ville ikke fortelle hva den hette hjemme, for den begynte med banning: Herregud og store navn og ære. Mor var mer religiøst interessert enn far. Jeg synes fars religion var bedre. Han sa aldri et ord når de skravla i vei om andre.

Det var ei fru Jensen her ute. Hun var ikke noe interessant for hun bare satt og strøk katta når sladderen gikk.

Jeg hadde spart opp 80 kroner og skulle kjøpe konfirmasjonsdressen min sjøl. Jeg hadde forelska meg i en blå cheviotdress hos Lund og Tallaksen. Den kosta 85 kroner. – Det er best vi hører med far, sa mor. Far kom: – Den dressen betaler du ikke mer enn 65 kroner for. Slik ble det. Så gikk vi over torvet og kjøpte svarte sko med lakktåhette.

En sytti prosent av guttene her ute dro til sjøs. Jentene søkte huspost i Fredrikstad eller i Oslo. Et år etter konfirmasjonen var jeg kuttergast på seksmeteren til skipsreder Skaugen. Han lovte meg hyre: – Dekksgutt om fjorten dager eller byssegutt om seks måneder. Jeg sa: – Jeg tar den første. Båten het Erlend, var på 3 300 tonn og lå i Oslo. Han som hadde hatt køya før meg, hadde hevi madrassen over bord for den var full av veggelus. Jeg sov på køyebånn til vi kom til Århus. Der kjøpte jeg meg madrass for tikroningen jeg hadde fått av bror min.

Trykt i Fredriksstad Blad 2003
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling