Livet på spill i flyktningefart

I lommen hadde Erling Julius Moen giftpillen. I vintermørke Bjørnevågkilen ventet den 14 år gamle kureren. – Far fikk aldri noen medalje, sier Kjell Moen.

Først bodde vi i Øienkilen. Far jobba på bruket. Vi hadde leilighet i annen etasje i søndre Westmannsbrakka. Bror min gikk på skøyter langs bekken til skolen.

Far fikk arbeid på Kråkerøy verk og vi flytta inn i etasjen over familien Erlandsen i Damveien. Kjell, sønnen til Erlandsen sa: – Det er som jeg har fått en ny far.

11. april sto jeg bak på fjellet nede ved skolen. Jeg så flygeren, det kunne være en hundre meter mellom oss, jeg så’n rett inn i øya. Bombene datt på Guldbergsiden og på bensinstasjonen på brygga.

Kameraten min og jeg var stadig ute i roeka. Masse stokker fløt i elva. Vi huka tak i stokkene og dro dem opp på land. Dagen etter kom tømmerberjern. Han var ansatt av brukene og dro stokkene ut i elva igjen og rodde oppover mot lensa med fangsten på slep.

En dag vi var ute på vedjakt, kom et lik drivende. Vi varsla politi, og de sa vi skulle få liket over til brygga i Gamlebyen. Vi slo et halvstikk rundt ene benet, men det andre benet stakk ut og bremsa, så vi måtte binde bena sammen. På brygga venta Bakkehaugen med hest og flatvogn og presenning. Da de skulle dra liket opp stentrappa, datt hue av. Det lukta noe forferdelig. Etterpå hørte vi at det var en kar som hadde slåss med noen tyskere utafor en restaurant. Han hadde hoppa i elva og de skjøt etter’n, men det var visst ikke noen skuddsår i liket.

Pappa pakka inn Sølvsuper’n i ei kasse og leverte den på skolen. Erlandsen hadde drevi med noen radiogreier, det lå igjen noen rør og deler i en skuff. En kar som hadde jobba på Mascot, laga oss en ny radio. Vi gjemte’n under dosetet. Når det var nyheter fra London, henta jeg den og satte’n på stuebordet. Det var tjukt av folk i stua. Søstra mi satt i vinduet og holdt vakt.

En dag ser hun en tysk soldat komme inn porten. Alle i stua ble vettskremte. Han må ha stoppa i trappa, for snart så vi han gå ut igjen. Vi trodde det var en tysker som hadde kommet hit etter første verdenskrig og hadde jobba på Kråkerøy verk. Han ble innkalt, og far sa at han kunne føre han over til Sverige. Det ble ikke noe av, og han kom til Østfronten og forsvant.

En dag sa far at jeg skulle gå over til ferjestedet ved Føniks brygge. Jeg skulle ha en kvist i handa som tegn og møte to jødefamilier som skulle over til Sverige. Snekka til far var veldig liten og det var sent på høsten. Far lånte vabåten til Erlandsen og fikk med seg John Olsen.

Familien var lette å få øye på, de var veldig pene i tøyet og hadde med seg småbarna sine. Da de skulle dra, gråt søstera mi: – Nå kommer tyskerane og tar pappa.

For turen fikk John og far 8 000 kroner på deling. For pengene kjøpte far ei snekke som hadde loggi lenge på land oppe på Selbak. Bjarne Aas reparerte snekka for far, og Klemsdal satte inn en ensylindra Sleipnermotor på syv hester.

Ernst Olsen var krøpling, han hadde mista begge bena. Han var bror til Adele Synnestvedt som var gift med Tor Synnestvedt. Både Tor og kona hans havna i konsentrasjonsleir i Tyskland. Hjemme hos Erik samla folk seg som var gærne på tyskerane og nazistene og ville gjøre motstand. Jeg ble en slags kurer. Jeg henta lapper og kom med lapper. De sa: – Du må ikke si det til noen. Du får ikke lov å lese hva som står på lappene.

Jeg gikk i siste klasse på skolen. Rar skolegang ble det ikke. Jeg var enten ute ved Nøkledypet eller ute på Øra og pella måsegg. For eneste gang mitt liv så jeg ei brushane.

Ute i Bjørnevågkilen var det ei hytte. Jeg tror at far leide hytta av Halvor Gretnes. Fra –43 var han nesten hele tida der ute: På Kråkerøy verk var det slik at noen fikk fri fra arbeidet og drev med fiske og leverte fisken til arbeidsfolka.

Jeg pleide alltid å henge etter far min. Fra sommeren –43 og fram til etter nyttår og på samme tid i –44 var jeg fast stasjonert der ute. Første gang jeg skulle ut, viste Kjell Erlandsen veien. To guttunger i mørket gikk i myra tvers over løkkene, og kom for nærme elva så vi plumpa i til knes. På natta rodde far oss hjem.

Både mor og søstera mi visste hva far drev med. Jeg skulle være bindeleddet når far var på hytta. Jeg sykla fram og tilbake med mat og beskjeder. Far var ikke nevenyttig. Jeg så over motoren på snekka, smørte’n og fylte solar på tanken.

Far kunne få beskjed om å møte på Bjørnen. Det var ikke restauranten i Nygaardsgata, men ei hytte hjemmefronten hadde. To andre het Victoria og Duval. Han skulle av sted for å kjøre folk til Sverige. Jeg ble igjen på hytta. Jeg var fjorten år og det var høst og det ble vinter og var mørkt og stusselig og kaldt. I taket hang det ei parafinlampe.

En gang han fikk bud om å dra av gårde, hadde vi sett ei bakke. Det blåste opp til storm. Jeg måtte ut i roeka og få opp redskapen. Far ble borte i seks døgn. Jeg hadde ikke peiling, men jeg reiste ikke hjem, jeg måtte skjerme mor mi og søstera mi.

På tilbaketuren hadde far med våpen og ammunisjon. Våpna henta han på Lindøya utafor Strömstad. Sjefen der var Sørensen. I forbudstida var han sjølve spritkongen i fjorden. Nå smugla han våpen til bruk mot tyskerane. En gang hadde far med ei våpenlast han skulle levere i ei rød stue i Sandvika. Da han kom til stua, var ingen der som avtalt. Han tok med våpna til Bjørnevågkilen. Vi torte ikke ha dem i stua, så vi gjemte dem bak busker og trær.

Far og jeg skulle hente våpen i et hus i Asmalsundet. Karen i huset granska meg opp og ned. Han likte ikke at jeg var med. Jeg trur det var skipperen på Alva som gikk i regulær rute på Strömstad under krigen. De pleide å ha med ulovlig last over. Far sa: – Du kan stole på guttungen. Vi lempa kassene om bord. På toppen plasserte vi et par kasser epler.

Flere ganger hadde han med folk tilbake. Det må ha vært agenter eller sabotører. Innover til byen trava de et stykke i skogen, mens jeg sykla ute på veien.

Far hadde fått giftpillen. En gang syntes han at noen av kassene var så lette. Han brakk opp ei kasse. Den var full av søtningsmidler. Far ble forbanna. Her risikerte han livet for at forretningsfolk i Fredrikstad skulle tjene penger.

Det var på nippet flere ganger. Snekka var full av flyktninger. Da han skulle kjøre ut på Ramsøflaket, stoppa motoren. De ble liggende og drive, mens lyskasteren til den tyske vaktbåten sveipa over Lera.

En gang hadde han etter seg ei skøyte som tyskera hadde tatt i bruk De hadde dekka til nummeret på skøyta. Den gjorde god fart og nærma seg. Den gangen var det tyskerane som fikk motorstopp.

Snekkene kjørte på solar. Boknafjord lå til overhaling ved Glommen verksted. Far sendte meg over på andre sida av elva for å se om det var stille og rolig og ingen tyskere på verkstedet. De plasserte ei slange ned i tanken på slepebåten. På verkstedbrygga sto tjue fat rada opp. Rudolf Aronsen, tredjemaskinist på Boknafjord, pumpa med ei lita handpumpe. Klokka fire på natta sa Rudolf: – Nå orkær jeg ente mer. Far kom hjem med ei kanne bensin og en boks med smørefett.

En gang gikk det gæli. Far gikk ut fra Lindøya med en annen snekke etter seg. Det ble et forferdelig vær den natta. De prøvde å ha olje på sjøen for å dempe brotta. De kom fra hverandre og den andre ferga kom aldri fram. Det gikk veldig inn på far.

I februar 1945 rana tre hjemmefrontkarer lønningsbudet til Kråkerøy verk. De hadde ikke fått ordre, de ville ha pengene sjøl. Far ble kommandert til å likvidere karene. Far kjente den ene. Han nekta. Mor sa: – Det må du aldri gjøre. Dagen etter kom det beskjed på kvelden at familien vår måtte dra over til Sverige. Jeg satt og venta på kofferten. Søstera mi på ni år lå og sov, vi ville ikke vekke henne før det var nødvendig. Det banka på døra. Vi så ikke hvem det var, men jeg trur det var Berntsen. – Dere behøver ikke dra. Berntsen var sjef for hjemmefronten på Kråkerøy. Far satte Berntsen veldig høyt. De ble enige om å få lurt ransmenna over til Sverige. Der rekna de med at de ville bli satt inn.

I begynnelsen av mai 1945 var jeg med far over i snekka. Da vi gikk den helt indre leia fra Strömstad til Hafstensund, smalt det i forgasseren. Hundrevis av ærfugl fløy opp. På brygga i Strömstad sto Beck’en sjøl: – Jag har arrestordre på er, ni har skjutit ejder i fredningstiden.

Far hadde ærend til en kar og jeg ble sittende på en kafé. To kvinnfolk skjønte jeg var norsk: – Stackars pojke. Jeg fikk wienerbrød og läsk.

Tilbake skulle vi ha med et fat petrogen og to offiserer. Offiserene var de som hadde rana i Rødsbakken. Far ble veldig lang i maska.

Hjemme fikk vi beskjed om å frakte materiell fra Kjøkøy fort. Det var våpen og periskop og løkter og kikkerter. Far lurte på om han kunne få en kikkert. – Nei, det var bokført, alt sammen. Da de kom fram, delte sjefene lasta mellom seg.

Far var en veldig beskjeden person. Han hadde ikke noe å gjøre. Jeg sa: – Gå ned til han forretningsmannen og spør om arbeid. Far hadde redda livet hans og kjørt han over, da han var såra og hadde tyskera i hæla. Pappa kom hjem: – Det var som han ikke ville vedkjenne seg meg. Den var lei for’n.

Noen medaljer eller krigspensjon fikk han aldri. Han bad ikke om det heller.

Trykt i Fredriksstad Blad 2003
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling