Sivilingeniøren som ble barnehageassistent

– Jeg vil føle at jeg lever, sa Inge Anzjøn. – Det skal du få merke her, sa bestyreren i Nabbetorp barnehage.

– Hva skal du bli, spurte de voksne. – Drosjesjåfør eller millionær, svarte jeg. Jeg ble maskiningeniør og deretter barnehageassistent.

Barndomshjemmet var relativt godt beskyttet vestkant, nærmere bestemt Øvre Smestad. Familien: En 14 år eldre bror, en ikke fullt så gammel søster, min kjære mor og en far som var skipper i Amerikalinjen og sjelden hjemme. Da han hadde med seg cowboyutstyr fra USA, ble jeg populæreste gutten i gata.

Under krigen gikk han utenriksfart i fem år, mens klassen min flakket fra Røa menighetshus til Universitetet på Blindern for å få skolegang.

Bror, som begynte på NTH, var kanskje et forbilde. Meccano og Tinkertoy kan ha gjort sitt. Etter en brukbar artiumskarakter satte jeg kurs for byen ved Nidelven og studenterliv i den gamle stad.

Professor Tambs Lyche fylte tavla med entusiastisk matematikk foran et fullsatt Store Auditorium. Jeg skjønte lite av det. Bokføring var obligatorisk. Professor Ole Peder Arvesen slo fast: Jeg gikk opp på min intelligens og strøk. Jeg gikk opp på min erfaring og strøk. Tredje gang sto jeg.

På lørdagskveldene i Samfundet sang vi om Maren i Myra og Martin på lokomotivet.

Etter at diplomoppgaven var brakt i havn og eksamen bestått, fulgte et mellomspill i Norges Banks seddeltrykkeri uten at jeg ble rikere av det. Deretter noen år i Stormbulls maskinforretning før jeg fikk tilbud fra Furuholmen A/S om å bli ansvarlig for maskinparken.

Til gledene hørte å trampe rundt på anleggene. Noe hang fremdeles igjen fra slusketiden: Selvfølelsen og stoltheten hos baser og arbeidsfolk ved å gjøre en god jobb. Respektløsheten og slagferdighet fostret av brakkelivet satte ennå sitt preg. Kokka på anlegget til anleggsformann Østenfor fra Hallingdal: – Østenfor, jeg vil ha et ord med deg. Østenfor: – Er det noko venerisk?

Stygge inngrep i naturen plaget meg. Ille var det når Oslo Lysverker bygde i Aurlandsdalen. Verre når Norsk Hydro gikk i gang i Røldal Suldal.

Andre ting gnog: Konflikter mellom de som skulle ta seg av en verdifull maskinpark, og de som gjerne kjørte maskinene til vrak når det gjaldt å bli fort ferdig for arbeidskraften var dyrere enn bulldosere og dumpere og lastemaskiner.

Til sjuende og sist en følelse av vantrivsel: Jeg lengtet etter å omgås mennesker istedenfor maskiner, oppleve deres sorger og gleder istedenfor å føle på cost-benefitkalkyler og organisasjonstablåer.

Et spareprosjekt av typen spare på skillingen, la daleren gå var utløsende årsak. Etter å ha sittet på et møte der en diskuterte reduserte telefon- og frimerkeutgifter, brast det. Jeg la frem den forventede rapport. Konklusjon: Jeg sier opp! Fra Furuholmen junior: Ikke et ord mer!

Det ble litt av hvert som en overgang. To år hos Selvaag, en frodig arbeidsplass hva intrigemakeri angår. Av forskjellige grunner flyttet jeg til Fredrikstad og gikk på arbeidsmarkedskurs med tanke på å bli malerarbeider. Jeg malte faktisk et par hus rundt om, til jeg følte det meningsløse i å stå hele dagen på stigen mens jeg svingte kosten og plystret Lyckliga gatan. I lokalavisen sto en dag en annonse: Assistent søkes til Nabbetorp Barnehage, vikariat i halv stilling.

Da jeg syklet av gårde til jobbintervju, var jeg så nervøs at jeg mistet brillene. Nina Wirum og Vigdis Prytz stusset over attesten fra Furuholmen, der det sto skrevet at jeg hadde hatt ansvar for maskiner til over 500 millioner kroner. Hva ville jeg i barnehagen? Jeg sa: – Jeg ønsker å føle at jeg lever. Vigdis sa: – Det skal du sannelig få merke her.

Første dagen inn porten kastet tre unger seg over meg. De dro meg av gårde og ville ha meg helt for seg sjøl. Først neste dag oppdaget jeg at Katharina var jente.

Nabbetorp var delt i to avdelinger, rød og blå, med 16 barn i hver. Vi var tre i hver avdeling, pluss en praktikant. Vi gikk vakter fra halv åtte til tre og fra halv ti til fem. Jeg startet med å jobbe annenhver uke.

At jeg var mann, vakte ikke den helt store oppsikt, men alderen gjorde et visst inntrykk. Ikke sjelden hadde vi en eller to mannlige førskolelærere, menn via arbeidskontoret og mannlige assistenter. På en vakt var vi fire herrer samlet, uten en dame i terrenget. Tonje Kolle, som var styrer da, sa: – Nå tør jeg ikke ta inn flere menn, det blir litt påfallende.

Det er klart jeg var usikker i starten, jeg visste ikke så mye hva det handlet om. Men jeg husket min egen barndom. Hadde jeg blitt sint, trampet i gulvet og skreket fordi verden hadde gått meg imot, så de voksne bebreidende på meg: – Nei men, dette er da ikke deg, Inge!

Den feilen skulle jeg ikke gjøre. Gikk ungene over streken og jeg ble sinna, skulle jeg vise det. Da visste de hvor de hadde meg. Senere lærte jeg dem å slå i bordet. Da ropte vi i kor: Nei, nå blir jeg fly forbanna! Pang. Så kom tilføyelsen: Men det går vel over.

Det var i grunnen ikke så vanskelig å bli trygg med ungene. Jeg var mer usikker når det gjaldt de voksne. For å si det som det var: Jeg synes ungene var for mye overlatt til seg sjøl, det var litt mye kaffedrikking, småprating, røking og strikking. Det endret seg etter hvert.

Unger liker å bruke kroppen sin og bli kjent med den gjennom lek og moro. Det tok ikke lang tid før jeg ble brukt som klatrestativ, lang og tynn og anvendelig som jeg var. Vi hadde huske i barnehagen. Jeg dyttet fart, høyere enn høyt og lærte dem å hoppe av. Hyl og skrik og smårollinger som fór seks, syv meter gjennom luften før de landet mykt i sandgropa. Opp igjen og stå i kø og vente på tur og en-to-tre og opp og en ny luftseilas. Eller de kom mot meg i flyende fart, og jeg grep dem under armene og svingte dem rundt, rundt, rundt til barna og jeg var like øre.

Vi hadde en praktikant, Leif Øystein, stor og svær og trygg. Han og jeg kastet ungene til hverandre, frem og tilbake og frem og tilbake til vi ikke orket mer. Jeg hadde det moro, jeg gjorde det like mye for min egen del som for ungenes. For første gang hadde jeg en jobb hvor jeg følte at jeg levde.

Sant skal sies: Når fredagen kom, var jeg fullstendig ferdig. Da var jeg glad jeg ikke hadde barn hjemme å ta meg av. Så kom friuka og onsdag og torsdag og jeg simpelthen måtte ta meg en tur bortom og ungene så meg og ropte Inge, Inge! Du kan tro det var deilig!

I barnehager har man samlingsstunder. Sang, høytlesing, lek. Jeg fant på en ny variant: Brytekamp. Ut på gulvet med et par store matter, gymnastikksalbenker i en firkant rundt. Der satt barna. Så: – Hvem vil være med og bryte i dag? – Jeg! Jeg! Jeg! De to første – overtak og undertak og så gikk det løs. Det gjaldt på ingen måte å vinne. Det var lek og moro. Syntes bryterne det ble for voldsomt, sa de stopp! – eller jeg grep inn. Vi passet nøye på å heie på begge. Jeg hørte stadig: – Inge, skal vi ha brytekamp i dag?

Klart det ble krangler. Vi hadde tohjulssykler, med bøyle bak som barnehageassistenten kunne holde i. Mange av ungene lærte seg å sykle i Nabbetorp barnehage. Per sa: – Jeg vil ha sykkelen. Bjørn skrek opp: – Det er min tur! Det ble knuffing. Jeg grep inn: – Nå har Per den i fem minutter. Så kan Bjørn overta. Jeg tok tida.

Vi hadde et par, storebror og lillebror. Lillebroren var den rene kruttønna. Han gikk løs på en gutt. Jeg grep inn. Da jeg slapp lillebror, tok han en stein og pælma gjennom vinduet. Sanengen gjorde bra med penger på Nabbetorp barnehage.

Vi ville at alle barna skulle trives og ha lyst til å gå i barnehagen hver dag. Noen spilte på foreldrenes følelser: Om morgenen ville de ikke, og hylte som bare rakker’n. Til mor eller far: – Bare kjør av gårde. Det gir seg. Når barnehagedagen var slutt, satte sirenen i gang igjen, de ville ikke hjem. Til mor eller far: – Sitt der i bilen. Per, eller var det Kari, kommer snart. Det gjorde de.

Barn er uberegnelige. Det er jo også voksne. Vi dro på turer, en gang til Tanums sommerland. Tilbake i barnehagen spør en: – Hvor er Silje? Jeg begynte å svette i hendene. Det var et gjerde rundt barnehagen, det hendte at ungene klatra over gjerdet. Vi gjorde ikke noe vesen av det, de skulle ikke være i fengsel. Vi lette og lette. En gutt hadde kanskje, muligens, sett Silje på den og den kanten. Vi hadde et par båter som barna kunne leke i. Der, langt inne i forpiggen, satt Silje. Hvorfor hun hadde gjemt seg, nei, det fikk vi aldri rede på.

Vi hadde bra kontakt med foreldrene. De aller fleste hadde fint forhold til barna sine. Men en far var kategorisk: Hvis guttungen hadde vært slem, så skulle skal han ha juling når de kom hjem. Vi fikk en fireåring, han gikk bare for seg sjøl. Vi ante at noe var svært galt fatt. Innimellom hev han sand på vinduet. Etter hvert fikk vi forklaringen: Helt fra han var knøttliten hadde han blitt stengt ute i gården for å være av veien for foreldrene. Det endte med barnevernsak og fosterhjem.

Barn liker bøker. Enten vil de se på bilder, stave seg frem eller at den voksne tar Else eller Øystein på fanget og leser høyt for hele flokken. Det gikk på Albert Åberg og Larven aldri mett og mange andre. Vi slet ut bøkene.. Klassikere som Ole Brumm pleide også å slå an. Så sang vi Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag? og Theodor, matsangen fra NTH.

Det behøvde ikke være jul for at vi laget små skuespill: De tre bukkene Bruse og Prinsesse Gullhår sto ofte på repertoaret. Jeg gjorde om Hoa-sangen. Til røverne: Hold opp med det der og spis noe godt og bli som en ekte Hottentott. Så fikk røverne sjokolade.

Nå er seksåringene borte. De går i første klasse på skolen. Jeg er ikke så begeistret. Det sies at det satses på lek i skolen. De har iallfall fått noen lekeapparater i skolegården. I barnehagen vendte de minste seg til å være sammen med de større, og de eldste ble ressurspersoner for smårollingene. Kanskje ikke så galt i en tid hvor mobbing blant barn har blitt et alvorlig problem.

Trykt i Fredriksstad Blad 2003
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling