Veteranene forteller
Fredrikstaddistriktet

Backstreet boys fra Holmen

Karsten Andrésen, en i guttegjengen fra Smalgangen, Brogata og Bakgata som vokste opp under krigen. Seiersten skole var okkupert. Ved Værstekaia lå det tyske marinebåter. En dag kom de og hentet frukt- og grønnsakshandler Oster.

Noen sa Møkkagangen, vi som bodde der sa Smalgangen. Gata gikk fra Holmegata til Evjekaia og ble kryssa av Gelertsensgata. Vi bodde i Gelertsensgata fire eller Sandbækgården. Så vidt jeg vet hadde verken Sandbækgården eller Barnholdtgården eller Mattisgården eller Strømnesgården postadresse til Smalgangen.

Huseier Sandbæk bodde i første og vi i annen. Sandbæk var i kommunen. På fyrabend var han frilansbrannmann. På veggen hang en sveivetelefon. Når klokka klang, var det ild løs. Han trev brannhjelmen med hanken fra knaggen, satte den på hodet og sykla i vei.

I bakgården var utedoene, en for gårdeieren og en for oss. Vegg i vegg med doene var det stall der torvhandler Jensen hadde hesten sin. Når jeg satt på do og det var mørkt og kaldt og det blåste, likte jeg å høre lydene fra Blakken som gomla havre på andre siden veggen.

I bakgården bodde mor til Sandbæk i første. Gamle fru Sandbæk var stokk døv. Når flyalarmen ulte, pleide vi å gå ned i første etasje for det skulle være tryggere der. Fru Sandbæk skjønte aldri hvorfor det plutselig kom en masse folk i stua hennes midt i svarte natta.

Det var et slags tilfluktsrom hos Josefsen i Bjørndalsgården. Det hendte at det samla seg folk fra Holmen i kjellerrommet. Det var kaldt og rått og jeg mener å huske at rottene pep i krokene.

Jeg er født i 1936 så jeg husker ikke mye fra tida før krigen. Jeg må ha vært en urolig krabat, for en sommer ble jeg reddet fra drukningsdøden. Det var storvask, og etter at tøyet var kokt i bryggerhuset, ble det skyllet i store stamper ute ved vannposten i gården. Jeg ramla oppi en av stampene, men heldigvis så en av døtrene til Sandbæk det, og jeg ble reddet.

Far min hadde seilt til sjøs. Han gikk i land og hadde forskjellige små jobber. Han hadde dårlig helse og i perioder hadde vi vanskelig for å få pengene til å strekke til. Innimellom måtte mor gå til fattigforstanderen som hadde kontor i Ove Rammsgate. Jeg hang alltid etter mor. De andre ungene i gata ropte fattigkassa, fattigkassa.

Bak skrivebordet satt det en veldig hyggelig kar. Det var Christian B. Apenes. Han prata med meg og fortalte at han hadde en liten gutt omtrent på min alder.

Vi handla hos Forsetlund i Brogata, og av og til hos Grimsøen på hjørnet av Borggata og Seierstensgata. I Brogata var butikken til pølsemaker Olsen. Under krigen var det glissent bak marmordisken. Olsen drev også slakteri. Kuer og hester på siste reis fulgte pent med til porten. Der stritta de imot, satte kløver og hover i bakken, og ville ikke inn. Noen eldre gutter, John, Arne og Hjalmar, kalt hesteguttene, dro og dytta mens gutteflokken samla seg for å se på.

En dag, jeg kan ikke ha vært gamle karen, satt en gutt og jeg og lekte ute i Smalgangen. Så plutselig: Hestetramp og vrinsking, og to svære hester hadde slitt seg og kom galopperende mot oss. I siste liten fikk vi slengt oss inn i porten, mens dyra dundra forbi.

– Stikk over til Oster og spør om han har no’, sa mor. Oster bodde i Gelertsensgate, i samme gård som Georg som var en ener til å turne og stupe.

Oster var jøde. Han hadde stått på torvet og solgt frukt og grønnsaker, men det turte han ikke lenger. Nå hadde han butikken i garasjen. Når jeg banka på døra, stakk han hodet forskrekka ut. Vi gikk ned i garasjen og Oster veide opp. Var det plommer, stakk han alltid en plomme i munnen for å prøvesmake. En dag kom de og henta han. Han kom tilbake etter krigen, men folk sa at han var helt forandra.

Tyskerne hadde tatt Seiersten skole så vi traska i vei til Middelskolen i Fergestedsveien.

Tyskerne hadde overtatt eller okkupert et hus på hjørnet av Trosvikgata og Holmegata og brukte det som kantine. En vi kjente godt kokte på kjøkkenet. Det hendte at jeg stakk innom og fikk meg noe å spise. Jeg likte meg ikke der, tyskerne hoia og bråka fælt for Fuhreren var ikke i lokalet og kunne holde dem i øra.

Vi kalte det alltid Værstekaia. Der lå det av og til tyske marinebåter. Vi var dårlige jøssinger og gnålte om bon-bon. Gastene rota fram sukkertøy og pastiller etter at det ble tomt i hyllene til godtebutikken i Borggata. En stakk til meg en hel pastilleske. Gutteflokken var på meg: – Dele, Karsten, dele! Til slutt sto jeg igjen med en eneste pastill. Den trilla ned mellom plankene i kaia og havna i elva.

Gutteflokken delte området. Ei grense gikk i Holmegata. Bortenfor herska den berykta Strandagjengen. Erkefienden til Strandagjengen var Trosvikgjengen. Det forekom at noen av Strandagutta viste seg på området vårt. Da trygga vi oss til Tor. Tor var litt større enn oss andre. Det gikk rykter om kjempekreftene hans, slik at han kunne ta motet fra de verste Strandabandittene.

Sjøl var vi en sju, åtte gutter, fra Smalgangen og Brogata og Bakgata. Vi var The Backstreet Boys. På vinterstid var Gullichsbakken stedet. Vi tjuvlånte den store varekjelken til Henskjold en gros og stabla på en seks, sju stykker. Det var unna vei! og var forholdene gunstige med god gli, endte vi helt borte i Seierstensgata.

Vi laga snødame med store pupper og brede hofter og fyldige lår på taket til lageret til trelasthandler Romberg Andersen som lå der Nicolaysen sport er nå. Kunstverket gikk ikke upåaktet hen. Vinduer føk opp og kjerringene kjefta og hyla med knyttnever og krevde å få vekk pornografien.

På sommeren holdt vi mye til på vår side av St. Hansfjellet. Vi sto på en diger sten som rygga på seg og konkurrerte i å tisse lengst. Vinneren sendte strålen helt ned i bakgården til Waldemar Larsen. Vi bada på Enhus og for å spare femøringen til fergemann Fleischer svømte vi frem og tilbake over bekken etter vann.

En kveld hadde kameraten min og jeg vært på Mølla og sett Edvard Persson. Det var bekmørkt, foran vinduene var det blendingsgardiner og gateløktene sendte bare en smal stripe rett ned. Vi famla oss fram langs husveggen i Myragata. Kameraten min svingte rett fram. Jeg svingte til høyre og inn Smalgangen. Inne i porten i nummer fire var det liksom en diger skygge som stengte for meg. Jeg stansa. Hva var det? Jeg ble skremt, jeg tok rennafart og inn på gården og opp trappa og røska i døra. Mor låste opp. – Hva er det? Du er jo likblek, gutt! Jeg stotra og stamma: – Det var noe der! – Tull, det er bare noe du har innbilt deg, sa mor.

Dagen etter hørte vi at kona til gårdeier Sandbæk døde den kvelden. Hun lå på likstrå i stua. Jeg ville ikke inn og se, men måtte vær så god være med. Der hun lå pynta i kista, synes jeg ikke det var så farlig.

I 1944 døde far. Mor fikk jobb som hushjelp hos baker Eriksen i Storgata. De hadde egen brygge ut mot elva. Den hadde de lite brukt for, for de var begge oppe i åra. De satt på verandaen i annen etasje og så båtene seile forbi. I første etasje i bakgården var bakeriet. – Du er en ordentlig kakemons, sa bakeren. Han lagde en kjempestor bløtkake med mørkt mel og krisekrem. – Den kaka klarer du ikke. Jeg spiste opp hele kaka.

Senere jobba mor for Bjørnstad i Fredrikstad Porteføljefabrikk. En flokk kvinnfolk satt på rad og rekke i bakgården og klistra skinnlapper på avispapir. De ble sydd sammen til vesker som var fora innvendig med tøy. Mange hadde med seg slike lappvesker når de skulle ut og handle.

Første jobb hadde jeg hos baker Knudsen. Jeg var med en av sønnene til gårdeieren vår når han kjørte ut brød og kaker med hest og vogn. Så ble jeg visergutt hos Bjørnstad. De hadde en bil, en Opel varevogn, sjåfør Tor Bjørnstad. Den sto mer enn den gikk. Drakjerra var sikrere. Lasset ble høyt og bakken opp mot jernbanestasjonen og ilgodsen var lei. Jeg skjøv og dro og folk titta og hasta forbi for å nå toget. Men var det en og annen fullikæll i terrenget het det: – Jeg skal gi deg ei hand, gutten min.

Første ordentlige jobben var hos Ulleberg Reklame. Han ga meg råd. – Det er ikke noen fremtid i denne bransjen. Du er god til å tegne. Du burde bli gravør. Det ble jeg. Det har jeg aldri angra på.

Trykt i Fredriksstad Blad 2003
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling