«En farlig mann»

Odd Ragnar Kristiansens mappe hos POT er på halvannen kilo. Klagenemnda konkluderer: POT har «på en graverende måte grepet inn i Deres private sfære, og dette har medført en alvorlig skade». Odd Ragnar Kristiansen har fått 50 000 kroner i erstatning for skadeverket.

Jeg vokste opp på Nabbetorp. I annethvert hus holdt de Friheten. Det kommunistiske ungdomslaget hadde møter på Losje St. Hans og studiesirkler på Klarakafeen. Ostrovskij: Hvordan stålet ble herdet og Fadejev: Unge Garde gjorde veldig inntrykk på meg. Sovjetunionen var forbildet. Vi så for oss et Norge hvor kapitalismen var avskaffet og folket hadde makta.

Imens skulle jeg ha noe å leve av. Som mange andre unggutter ville jeg bli elektriker. Det var behov for folk, etter krigen skulle mange gamle anlegg skiftes ut. Jeg begynte som læregutt i Borge elektriske forretning. Etter en stund skar det seg. I det aller første notatet i mappa mi fra den tiden står det at «Odd Ragnar Kristiansen var kommunist på sitt hjem og sitt arbeidssted». Notatet var adressert til Asbjørn Bryhn.

NKP og NKU hadde fremgang trass i at Einar Gerhardsen i 1949 på Folkvang hadde utpekt kommunistene til den største trusselen mot Norges selvstendighet.

I 1949 hadde en del ungkommunister studiekurs på Bygningsarbeidernes feriehjem i Andebu. Hvilke temaer vi studerte, hadde jeg glemt. Nylig kunne jeg lese om dem i POT-rapporten. Et brev fra mor mi hjemme på Nabbetorp, var behørig registrert.

Jeg gjorde militærtjenesten i Tysklandsbrigaden. Det har POT ikke fått med seg. Derimot fikk jeg mange år senere medalje og diplom undertegnet av forsvarssjef general Frisvold.

Jeg utdannet meg til elektrisk sveiser. Jeg var først på FMV, en tid på Presisjon mekaniske verksted, tre år på Porselen og deretter på Værste’, der jeg hadde arbeidsplassen min til kapitalkreftene besluttet å legge ned. På FMV var jeg tolv år i forhandlingsutvalget, og en periode nestformann i bedriftsklubben.

I Norges Kommunistiske Parti ble jeg medlem i 1950, satt i perioder som kretsformann og distriktsformann og var medlem av sentralstyret i fem, seks år. Er det noe jeg har glemt, kan jeg bare slå opp i mappa. Der står det meste: Fra jeg var studieleder i Nabbetorp NKU, at jeg i 1976 reiste med fly fra Fornebu til DDR og ellers smått og stort fram til 1986. Når og hvor NKP og NKU hadde møter, hva som foregikk på møtene, hvem som var til stede, alt er kommet med. I disse årene nektet Fredriksstad Blad og Demokraten å ta inn annonser om møtene våre i NKP og NKU.

FMV var en flott arbeidsplass med en gjeng trivelige arbeidskamerater. Sjøl la jeg ikke et øyeblikk skjul på at jeg var kommunist. Det gjorde heller ikke flinke arbeidsgutter som Sigurd Hansen, Bjarne Baltzersen, Karl Kristiansen, Henning Karlsen, Reidar Gundersen og flere til.

Det kunne toppe seg til harde konfrontasjoner på klubbmøtene, men det gikk stort sett renslig og røddig for seg. Det som har skuffet meg veldig, er at blant de jeg var tillitsmann for, fantes rapportører. I en rapport står det: «Han ansees som farlig, og etter hans innstilling kan han tenkes til hva som helst».

Andre så annerledes på det. Jeg satt 20 år i herredsstyret og fire år i formannskapet i Kråkerøy kommune. Friheten kom nedover og intervjuet meg foran et valg. Sognepresten, Paulus Holm, kom forbi. Friheten: – Vil de anbefale han valgt? – Denne karen, Holm tok et godt tak i øret mitt, – kan jeg godt anbefale. Jeg fant replikkvekslingen igjen i dokument 47/2 i mappa. Det ville ikke forundre meg om Paulus Holm kom i POTs søkelys etter episoden. Et fotografi av den gode Herrens tjener finnes iallfall i mappa mi.

Vestmaktene brøt Potsdam-avtalen, opprettet Den tyske forbundsrepublikk i 1949 og startet opprustningen av den nye staten. I oktober samme år ble DDR grunnlagt. DDR ble ikke anerkjent av Norge. Landet ble konsekvent omtalt som Øst-Tyskland.

Mange, ikke bare kommunister, reagerte. Vennskapsforeningen Norge-DDR arbeidet blant annet for anerkjennelse av DDR. Foreningen arrangerte reiser til Den tyske demokratiske republikk og mottok gjenvisitter. Hvis mennesker fra øst og vest kunne besøke hverandre på tvers av det Churchill hadde døpt Jernteppet, kunne det minske den internasjonale spenningen under den kalde krigen.

Også her i byen ble det dannet en vennskapsforening. Foreningen hadde cirka hundre medlemmer. Svært mange arbeidet på FMV. Et fåtall var organiserte kommunister.

Mange Fredrikstadfolk har sikkert gode minner fra turene til DDR. Vi besøkte blant annet Stralsund. Det var vennskapelig kontakt mellom fagforeninger ved Volkswerft Stralsund og klubben ved FMV. POT noterte: «Følgende personer antas å ha reist til Stralsund i Øst-Tyskland…»

En gang var POT ikke klar over om jeg hadde dratt med. De ba om opplysninger fra sladrehanker jeg arbeidet sammen med. I dokumentene er de omtalt som «en meget ømtålelig kilde».

For simpel høflighets skyld: Vi inviterte arbeidere fra Volkswerft til gjenbesøk. Ifølge POTs analyser «la de for dagen en påfallende interesse for norske forhold og de norske arbeidsplasser hva angår tiden både før og etter EF-valget.»

DDR utførte oppdrag for FMV. Verkstedet bestilte en traverskran til en båt vi holdt på å bygge. Kranen måtte fraktes i deler og monteres på båten. Med kranen fulgte tyske spesialarbeidere som skulle gjøre jobben.

POT la sammen to og to og fikk fem: «I løpet av året har det lyktes Øst-Tyskland å plassere østtyskere ved en del avdelinger på verkstedet». Spionasje? Terrorisme? Hadde hysjgutta på politikammeret på Fredrikstad tatt seg bryet med å henvende seg til bedriftsledelsen, hadde de fått forklaringen på besøket.

Ordfører Rudolf Olsen og Kråkerøy formannskap med ektefeller ble invitert til middag i DDRs ambassade. POT fikk med at «vertskapet utviste sin spesielle sjarm fra første stund.»

Videre: «…det ble arrangert permanente samtalepartnere til den eller de av gjestene som ble vurdert mindre pålitelige», hva de nå kunne mene med det.

DDR bygde en båt ved Glommen verksted. Ambassadør Hintzmann og frue kom nedover. Fruen skulle klaske sjampanjeflaska mot skipssiden. Som aktiv i vennskapsforeningen ble jeg kjent med paret. De var svært hyggelige mennesker. Senere kom de på nytt besøk og overnattet hjemme hos meg i Fjellveien. Snushanene slo full alarm: En ambassadør burde ta inn på luksussuiten på hotell City.

Huset mitt ble satt under full overvåking. Det ble registrert at Hintzmann og jeg gikk inn i huset «og han bar på en sort handkoffert». «Bak nedrullede persienner» hadde vi en hyggelig kveld, pratet politikk, spiste godt og tok et glass mens POTs operatører hufset og frøs i buskene. «Da det begynte å lysne i huset søndagsmorgen var persiennene trukket for og alt var stille i huset.» Det som skjedde bak nedrullede persienner var at Hintzmann i skjorteermene vasket opp. Men POT kunne i hvert fall rapportere at da ambassadør Hintzmann forlot huset, bar han fremdeles på den lille kofferten.

Det som slår meg når jeg blar gjennom de 250 sidene, er alle feilene. Det står at det ble dannet en vennskapsforening Norge-DDR i Kråkerøy kommune. En slik forening fantes ikke. Det blir opplyst at jeg deltok i Østersjøuken i Rostock. Jeg var aldri med. Jeg var mistenkt for å formidle penger fra DDR til NKP. Det kommer jeg tilbake til.

Videre: Den bastante mangelen på politisk gangsyn. Jeg og en partikamerat «trekker i trådene» slik at dette «blant annet ga dette seg utslag i en meget stort anlagt protestdemonstrasjon mot Fellesmarkedet den 9. april 1962».

Etter at Sosialistisk Valgforbund ble stiftet her i byen, rapporterer politimesteren «er det etablert et sterkt, slagkraftig og ultraradikalt politisk parti. Etter et nøye gjennomført politisk taktisk spill er den kommunistiske ideologi en realitet.»

Sist, men ikke minst: Det gjaldt å skremme. Som det heter i Janteloven: Du må ikke tro vi ikke vet noe om deg. Enkelte fjes fra politiet dukket stadig opp. Vi kjente godt den svarte bobla A 1300 som kjørte etter oss hit og dit. Folk som var enige med oss, ja, til og med partimedlemmer, trakk seg vekk. De orket simpelthen ikke å være i politiets søkelys.

Her i byen hadde vi ingen lokalavdeling av Norsk-Sovjetrussisk Samband. Vi hadde likevel sovjetrussiske kulturbesøk: Skuespillere, sangere, dansere, musikere. Kunstnerne var svært populære. De gledet hundrevis av værstekæller i spisesalen i frokostpausene på FMV. POT var på plass og noterte at lederen var borte i fem minutter, «angivelig for å ta en telefon».

Da vi feiret NKPs 40-års jubileum, opptrådte et sovjetisk ensemble på Speilet. I midtgangen sto en kjent overbetjent fra Fredrikstad-politiet. Han sto der for å bli sett.

Vi tok med oss gjestene på bytur. POT hang i hælene. Et besøk i en trikotasjeforretning er notert. Spesielt var det påfallende at vi gikk inn ene døra og ut den andre. Det var Distriktets dag, og POT merket seg at den russiske lederen viste en påfallende sterk interesse for to trålere ved brygga. Over på vollene i Gamlebyen hadde en ukjent Fredrikstadmann pekt ut innseilingen til Fredrikstad for balalaikaspillerne og folkedanserne.

Når sovjetrussere kom på besøk, pleide de å legge blomster på gravene til de to falne rødearmister på Krigs Kirkegård. I døra til Annes blomsterforretning i Gamlebyen møtte jeg en annen av byens kjente polititjenestemenn. Kort tid etter lå POT på hjul etter oss utover mot Roald Amundsens fødested.

Vi var klar over at vi stadig ble telefonavlyttet. Når jeg ringte til min gode venn og partikamerat Åge Fjeld, hørte vi det kneppet og knitret og andre rare lyder på linja. Vi tok det humoristisk: – Der har vi disse toskene igjen. På 70-tallet ble det strammet inn. Det krevdes et byrettsvedtak for å sette i verk avlytting.

Det var mistanke om at NKP mottok hemmelige millionbeløp fra de sosialistiske landene. I 1986 ga Fredrikstad Byrett tillatelse til å avlytte telefonen min. Grunnlaget var § 97, med en strafferamme på to år.

Det var lite å hente for ekspertisen med hodetelefoner og båndopptager. Etter et halvt år står det å lese i mappa: «Av det som er fremkommet hittil, fremgår etter hva som blir opplyst ved POT Fredrikstad at grunnlaget for kontrollen er falt bort.»

Beskyldninger om å ha begått lovbrudd har såret meg mest. Jeg har hele mitt liv vært et lovlydig menneske. Jeg har alltid forsøkt å gjøre rett og skjell for meg. Jeg har vært medlem av et lovlig parti som har arbeidet for å gjennomføre sosialismen støttet på folkeflertallet. At det er folk her i landet som har en annen oppfatning enn den jeg har, godtar jeg selvfølgelig. Jeg kan aldri godta de skitne metoder som har blitt brukt mot meg og mine kamerater og tusener av andre på venstresiden.

Jeg er ikke lenger aktiv politisk. Yngre krefter har tatt over. Jeg ønsker dem lykke til med arbeidet. Når vi ser hva som skjer i verden i dag, er det klarere enn noensinne: Valget står mellom sosialisme eller barbari.

Trykt i Fredriksstad Blad 2003
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling