Fra Sarpsborg til Sovjet i 1931
For en tid siden (1984) kunne Arne Pedersen, Drammen, fortelle om sitt studieopphold i Sovjet fra 1928. Neste pulje med elever kom i 1931, blant dem William Mikalsen, Sarpsborg. Nå var skolen blitt ettårig, bar navnet til Lenin og skulle ruste norske kommunister for klassekampens oppgaver. William Mikalsen forteller her fra året i Sovjet.
Innunder jul, året 1931, sto syv yngre menn på Oslo østbanestasjon for å ta Stockholmstoget: Emil Løvlien, Hans Moen, Carl Søderstrøm, Magnus Arntsen, William Mikalsen, Erling Heiestad, Ola Hofmo, Carsten Aasebø. Carsten Aasebø var reiseleder og tolk. For ferden skulle gå videre, med båt til Helsingfors, så med tog til målet for reisen, arbeider- og bondestaten i øst – Sovjetunionen.
De syv kom fra et Norge herjet av krisen i den kapitalistiske økonomien, med nedgangstider og massearbeidsløshet. De dro til kollektiviseringens og femårsplanenes Sovjet hvor problemet var å skaffe nok arbeidskraft for å realisere det dristige målet: å forvandle et tilbakeliggende bondeland til en sosialistisk industristat. For Lenin hadde sagt det, kommunismen, det er sovjetmakt pluss elektrisitet.
Denne forandringen skulle gruppa oppleve og studere i det året den skulle oppholde seg i Sovjet. Det var Norges Kommunistiske Parti som hadde valgt ut delegatene. Samtlige var medlemmer av partiet. Mikalsen fra Alvim forteller om ferden:
– Jeg hadde gått arbeidsledig i flere år da jeg fikk beskjed om å dra avgårde. Selv sto jeg midt oppe i arbeidet med å organisere de arbeidsløse i Sarpsborg i den s.k. arbeidslediges forening. Nå skulle jeg dra til et land hvor det problemet var ukjent. Reiseutstyret var ikke noe særlig å skryte av. Blant annet eide jeg ikke noen vinterfrakk og hadde hørt at Moskvavinteren kunne være bisk. Jeg gikk til forsorgsforstanderen i Sarpsborg og sa at jeg kunne ikke reise til Sovjet, svært land som det var, fra det rike Norge uten noe overtøy. Og sannelig fikk jeg ikke en brukbar frakk av forsorgsforstanderen.
Jeg kan ennå huske reisen gjennom Finland. Der var virkningene av krisen kanskje ennå mer iøynefallende enn her. Folk flest virket så utfattige. Jeg husker at marken dengang sto i 10 øre. Det forteller jo en hel del. Da vi nærmet oss grensen, husker jeg at jeg samlet sammen det vi hadde av finske penger og ga dem under fire øyne til konduktøren. Han trengte dem bedre enn oss og var svært takknemlig.
Det var et stort øyeblikk da vi passerte grensen ved Rajajoki og for første gang kunne sette foten på sovjetisk jord. Nå var vi i den første sosialistiske stat i verden, en stat som tusener på tusener av mennesker drømte om. Over Leningrad videre mot Moskva, med hurtigtoget «Den røde pil».
Møtet med Moskva?
Ja, du kan jo selv tenke deg: jeg hadde aldri tidligere vært utenfor Norges grenser og var best kjent i Sannesund og Sarpsborg. Gatene, plassene, praktbygningene, og overalt: røde flagg og plakater med slagord. Du hadde følelsen av å være i revolusjonens sentrum. Og menneskene, jevnt over dårligere kledd enn Ola Nordmann, men fylt av en brennende entusiasme.
Vi ble innkvartert på et slags pensjonat på Arbat, en gate som bar preg av det gamle Moskva, og som stort sett ligger der uforandret den dag i dag (1985). Der bodde det kamerater fra alle skandinaviske land.
Selv brukte jeg fritiden til å dra rundt i Moskva, til fots eller med trikk. Metroen, undergrunnsbanen, ble påbegynt det året vi var der. Jeg husker at da vi dro hjemover drev de og boret i gatene der tunnelen skulle gå. Trikken ja, det var et kapittel for seg. Vognene var oftest så overfylt at folk hang bokstavelig talt i flere lag utenpå. Det gjaldt bare å få tak i et utspring å holde seg fast i. Men kom vi først inn i vogna og folk hørte vi var «innostranij» – utlendinger – så gjorde man plass så vi fikk sitte. Vi var sovjetfolkets gjester og måtte behandles deretter.
Et par episoder fra gatene i Moskva husker jeg spesielt godt. En stor flokk mennesker, unge, gamle, barn, stilt opp i sin beste stas foran noen gamle rønner midt i byen. Og foran fotografen, en eldre mann med et svært platekamera. Han hadde alpelue og svært skjegg og dukket ned bak det svarte kledet. Utstyret minnet ikke så lite om det fotograf Svan i Tune brukte. I nærheten var det reist nye, moderne boligblokker. Plutselig skjønte jeg hva som foregikk. Disse menneskene var i ferd med å flytte fra den gamle slummen til de nye husene. Det var et minneverdig øyeblikk som måtte festes til platen. Det var to tidsaldre som møttes.
En annen gang, jeg hadde vært nede på den røde plass, så jeg en kø med mennesker utenfor en bygning. Jeg tror det var Dom Sojusov, fagforeningshuset. Jeg var ergerlig over at jeg ikke kunne mer russisk, jeg hørte menneskene i køen prate sammen, forsto nok enkelte av ordene, men fikk ikke tak i hvorfor de sto i denne køen. Neste dag fikk jeg se i avisa at det var Stalins hustru som var død og lå på lit de parade innenfor.
Men oppholdet i Moskva betød også studier: forelesninger, foredrag og møter. Vi tok for oss emner som fagforeningspolitikk, politisk økonomi og selvsagt studerte vi selve grunnlaget, den dialektiske og historiske materialismen.
Av foreleserne husker jeg best de to finnene Yrjö Sirola og Allan Wallenius. Den siste kan jeg se for meg den dag i dag – en høy, kraftig skikkelse i ridestøvler og ridebukser og jakke i militært snitt med spensel i ryggen. Den finske arbeiderklassen hadde jo under og etter borgerkrigen i 1918 fått smake borgerskapets terrorvelde. De andre finske kameratene brukte dekknavn under oppholdet i Moskva. Kommunistpartiet var under hele mellomkrigstida forbudt i Finland, og «okhranaen», det finske hemmelige politiets hånd var lang.
Ellers var det flere norske lærere ved skolen. Carsten Aasebø fungerte også som lærer for oss, dessuten kan jeg godt huske Lars Nordbø. Vi hadde med oss en masse studiemateriell hjemmefra, hadde plukket med oss det vi hadde i hylla av marxistisk litteratur. Undervisningen var lagt opp som forelesninger eller gruppearbeid. Men vel så viktig som skole og forelesninger, var å studere virkeligheten i Sovjetunionen.
– Andre ting som gjorde inntrykk?
Jo, behandlingen av de «ville» barna. De utgjorde ennå et problem i Sovjetunionen. Det var barn som hadde mistet både mor og far under borgerkrigen og revolusjonen. Så hadde de blitt drivende rundt, under de kaotiske forhold som hersket, og blitt farlige ungdomskriminelle. Vi besøkte en koloni for slike «ville» barn utenfor Moskva. Der skulle disse barna føres «tilbake til livet». Du husker kanskje filmen som senere ble laget om dette. Oppdragelsen ble drevet etter sosialistiske prinsipper. Det gjaldt å utvikle solidaritetsfølelsen og gleden ved arbeidet hos disse små anarkistene. Etter en tid i denne kolonien eller oppdragelsesanstalten om du vil, fikk barna permisjon og kunne dra til det stedet i landet de følte seg mest knyttet til. Det var alltid spennende å se hvor mange som dukket opp når permisjonen var over. De aller, aller fleste vendte tilbake. Dette kan du forresten også lese om i boka til Makarenko, «Gorkijkolonien».
En annen kampanje som pågikk som best i 1931, var rettet mot drikkeondet. Vodkadrikkingen var et problem i Sovjetunionen, en del av arven fra det gamle samfunn, fra tsarismen, som det var vanskelig å kvitte seg med. En sorgmunter episode som jeg var vitne til: På trappene til en kirke i Moskva sitter en svær, kraftig kar, dørgende full. En politimann haler og drar i gubben og sier vel noe slikt som «Kamerat, du må reise deg og gå, du kan ikke sitte her». Karen reiser seg, da blir han enda større, og utbryter: «Ja, udarnik Sovjetskij sojuza!» – jeg er Stakhanovarbeider i Sovjetunionen! Politimannen ga opp, ristet på hodet og gikk smilende sin vei. Men overalt så vi plakater med tegninger som viste alkoholens forbannelse, alltid satt i en politisk sammenheng. Til og med på fyrstikkeskene var det små klistremerker som oppfordret sovjetborgerne til å la flaska stå og ikke sabotere oppbygningen av sosialismen.
En annen gang da jeg traff en full mann ved Pusjikinstatuen, tenkte jeg at jeg også skulle gi mitt lille bidrag til kampanjen, så strengt på ham og sa: «Vodka njet karasjo!» – vodka ikke bra! Mannen erklærte seg hjertens enig. Om det førte ham på bedre tanker på lengre sikt, tviler jeg på.
– Det sovjetrussiske teateret?
Ja, det var jo fenomenalt. Jeg husker spesielt et teaterstykke som Nordahl Grieg som var der borte senere, har skrevet om – i Tidens Tegn var det vel. Det het «Intervensjon». Stykket handler om at Sovjetunionen ble overfalt av de kapitalistiske land. Slik det ble fremstilt i dette stykket, var det først og fremst franske soldater, Frankrike, som gikk i spissen. I den delen av landet som blir okkupert, vokser det fram en illegal bevegelse, med hemmelige trykkerier, våpenøvelser osv, akkurat slik vi opplevde her hjemme under siste krig.
Jeg husker godt en av skuespillerne, en kar med svært skjegg som var selve basen i det konspirative arbeidet. Og så sluttscenen da gastene på et av de franske krigsskipene i russisk havn vender seg mot sine egne offiserer og heiser det røde flagg.
Skipet i havnen var bygd opp på scenen. Det virket imponerende på meg som allerede hadde «vært på scenen» på Folkets Hus i Sarpsborg. Og til slutt sang folka i land og orlogsgastene Internasjonalen, og kan hende stemte vi i med. Når vi satt i salen og så det hele, så var det som vi selv var med på det som foregikk framme på scenen.
Vi fikk anledning til å reise mye rundt i landet. Et av reisemålene var Dnepropetrovsk, kjempedammen og kraftstasjonen ved Dnepr som holdt på å bli ferdig. Den ble offisielt åpnet i mai 1932. Det var vinter og jeg husker vi gikk på isen over Dnepr, rett nedenfor dammen. Tolken la ut og forklarte om dammen. Jeg husker han blant annet fortalte at en ingeniør fra USA hadde ledet arbeidet. Jeg slo følge med min kamerat, Carl Søderstrøm, far til skuespilleren Rolf Søder. Plutselig ble han syk, han fikk noen voldsomme hosteanfall. Vi trodde han var blitt forkjølet og prøvde å skaffe til veie noe konjakk. Det var slett ikke så lett, hele distriktet var nemlig tørrlagt. Til slutt fikk vi tak i en flaske på et apotek i nærheten. Hosten ga seg nok, men Søderstrøm var sykere enn vi ante. Tilbake i Moskva ble han virkelig dårlig og ble lagt inn på sykehus. Det var hjertet hans som sviktet. Løvlien og jeg besøkte han ofte på sykehuset. Jeg husker det gjorde inntrykk at legene hadde satt klosser under sengebena ved fotenden. Men livet hans sto ikke til å redde. Det ble holdt en minnehøytidelighet for Carl, vår gode kamerat, i Moskva. Urnen ble sendt til Norge.
I begynnelsen av 30-åra sto det sovjetiske landbruket i kollektiviseringens tegn. Vi dro til et kollektivbruk i Ukraina. Plutselig stanset toget ute på steppen. Noen stasjonsbygning var ikke å se. Men vi var ventet, og med hest og slede, det var midt på vinteren, gikk ferden videre til kollektivbruket. Forholdene var enkle, boligmangelen merkbar, familien som jeg var innkvartert hos, bodde i ett stort rom. Men entusiasmen og hjertevarmen var ikke til å ta feil av. De hadde to gutter, sånn 8-9 år gamle. De var veldig nysgjerrige, det var ikke hver dag det kom gjester fra et så fjernt land som Norge. Vi kunne ikke snakke sammen, men jeg hadde med billedbøker og bilder og prospektkort hjemmefra og pekte og brukte fingerspråket så godt jeg formådde.
Om natten våknet jeg og kom til å se ut av vinduet. Da så jeg skyggen av en kar som kledd i pels og med svære filtstøvler på bena gikk fram og tilbake, fram og tilbake. På skulderen hadde han gevær med påsatt bajonett. Jeg tenkte: er vi virkelig så verdifulle gjester at man spanderer væpnet livvakt på oss! Dagen etter kom forklaringen: i de store skogene i nærheten av kollektivbruket huserte kontrarevolusjonære bander. Mange ganger, ti var det visst, hadde de overfalt kollektivbruket, og flere ganger hadde de klart å svi av både fjøs og låve.
Fra Ukraina i sør gikk ferden til Petrosavodsk i den karelske sovjetrepublikk i nord. Her var det skoger og atter skoger. I en moderne papirfabrikk bygget på ett plan gikk tømmeret inn i den ene enden og kom ut som papir i den andre. Jeg var ikke så godt kjent på Borregaard på den tiden, men jeg tror produksjonen her var mer effektiv. Det var i det hele tatt typisk for Sovjetunionen i 30-årene: kontrasten mellom det gamle, nedslitte produksjonsutstyret og det moderne produksjonsapparatet som ble bygget opp i løpet av femårsplanene. Og politikk overalt, også i fabrikkene. I hver fabrikkhall et Leninhjørne med plakater, aviser, bøker og statistikker over produksjonen.
I Petrosavodsk traff vi forresten en nordmann. Han var militæroffiser i den røde hær og hadde deltatt i oktoberrevolusjonen og borgerkrigen. Hvordan han opprinnelig hadde kommet til Sovjetunionen husker jeg ikke.
Den røde hær, ja. I 1932 økte krigsfaren, de japanske imperialistene i øst begynte å røre på seg. Jeg husker at vi i gruppa ville melde oss som frivillige til hæren. Men de bare lo av oss og fortalte at folk, det hadde de nok av i Sovjet. Blir det krig med Japan, setter vi bare en merkelapp på dere og sender dere hjem, spøkte de.
Det var rart en januardag 1933 å stå på Sarpsborg jernbanestasjon og se hjembyen igjen. En av de første jeg møtte var Karsten Klevfoss som jeg hadde sittet sammen med i Samorgs forretningsutvalg.
– Trist at du var borte nå William, for nå har de splitta de arbeidsløse, sa han. Det var nemlig blitt dannet en ny forening, «Sarpsborg arbeidslediges forening av DNA».
Ja, Klevfoss, sa jeg, det hadde ikke han William greid å hindre i allefall, svarte jeg, for som jeg har sagt tidligere, så hadde jeg fulgt godt med i det som skjedde hjemme. Men en slik ting var bare en inspirasjon for meg til å dukke med i det gamle miljøet mitt og fortsette det politiske arbeidet i parti og fagforening.
Senere har det blitt flere besøk i Sovjetunionen. Jeg har vært der i alt seks ganger. Blant annet var jeg der i 1957, under feiringen av 40-årsdagen for oktoberrevolusjonen. Jeg har mange gode minner fra dette landet, men de aller sterkeste inntrykkene skriver seg nok fra oppholdet i 1932. Jeg kan aldri glemme det vi så, opplevde og lærte det året vi var i Sovjet.
Trykt i avisa Friheten 1985
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling