På bølgelengde med Arne

Myllargutten, Nøkken, Time Super – «Smalhans»: Et stykke lokal industrihistorie. Arne H. Pettersen var med – og forteller:

Jon Jensen sykla forbi huset vårt i Tranga. Rett ovafor i Bekkhusfjellet hadde tyskerne noen skytegreier. Han hørte dunk-dunk-dunk-dunk. Da han kom hjem, spurte han mora: – Trur’r at Pettersen har radio? Det hadde dem.

Jeg hadde en grammofonforsterker. Jeg bygde inn en liten reaksjonsmottaker, en slik som fikk det til å pipe i andre radioer hvis jeg var uvøren med knotten.

Far min hørte dårlig og krevde høyt volum på formiddagsnyhetene fra London.

Fru Pettersen kom til mor: – Sønn min hørte London i veien utafor dere. Etter det måtte far sitte på potethaugen i kjelleren når Øksnevad kommenterte krigens gang.

Som en av ti unger skulle jeg bli platearbeider. Etter Seutskolen starta jeg som læregutt på Glommens verksted. Jeg banka rust og fikk kjeft og gikk ærender. Samtidig begynte jeg på teknisk aftenskole på Den gule anstalt. Elva frøs. Etter at jeg hadde fått av meg møkka og spist, vandra jeg på isen forbi Isegran og over på andre sida.

Skolen var fra sju til ni. Beste læreren var Opsahl. Han var en fresking som var så gæren på nazistene at det sang i veggene. Sprang vi alt vi orka på fredagen, rakk vi å få med oss nier’n på Grotta med Nils Poppe og Thor Modén.

Skomakerlæreren min på Seiersten, det var Eilertsen, hadde fått en slags godhet for meg. Jeg trur at han la inn noen ord for meg hos Alf Johnsen, direktør for Fredrikstad Radioverksted.

Spesielt mye med radio hadde jeg ikke hatt å gjøre. Som de fleste guttunger hadde jeg sotti og pirka på krystall. Hjemme var far tidlig ute med å kjøpe rørradio. Først hadde vi en Philips i gotisk stil. Rett før krigen kjøpte’n en Telefunken Gastor. Han hadde tårer i øya da han pakka’n inn og leverte den på Fredrikstad politikammer.

Fredrikstad Radioverksted lå vegg i vegg med Grotta. Først var det boligen, så inn i et stort rom der sju mann og ei jente fabrikkerte Nøkken med grønt trolløye og lang-, mellom- og kortbølge. Tidligere hadde de laga Myllargutten. Den har jeg aldri sett.

Det var to andre radiofabrikker i distriktet. Time Superen ble laga på Gressvik. Den vet jeg lite om, bortsett fra at apparatet hadde ei klokke i fronten. Størst var Østfold Radio som hadde flytta fra Bakgata og inn i menighetshuset.

Jeg tror at Alf Johnsen hadde vært hos Haube før han starta for seg sjøl. Velkledd herre på byen, damevenn og dyktig forretningsmann som sørget for å holde hyllene fylt hos Østlandske Elektriske, Werner Larsen, Krøtøe og Edvardsen og Norheim.

Yngstemann fikk ofte andre jobber enn å stelle med høy- og mellom frekvens. Mora til Johnsen i boligen med svinget mahognitrapp til annen etasje: – Alf, stikk ned på bryggen og kjøp fisk! Var det syltetid, var jeg grei å ha til å røre i gryta så det ikke kokte over.

Kassen til Nøkken laga snekker Norbom, med verksted i en kjeller i en tomannsbolig i Christianslundkrysset. Jeg tråkket i vei på trehjulsviserguttsykkel med kasse foran og lagerfrakk med Fredrikstad Radioverksted på ryggen. – Den må du alltid ha på deg når du er i byen, sa Johnsen. På tilbaketuren hadde jeg stabla så høyt at jeg så ingenting forut og navigerte etter fortauskanten. Plutselig hørte jeg noen hoia i, og foran meg en hest på bakbena i vill redsel for monsteret.

Serieproduksjon var det ikke snakk om. Nøkken var håndverksvare. Vi laga hvert vårt radioapparat fra bånn til topp. Bygde opp chassiet og skrudde i sokler, kobla antennekretsen, ordna mellomfrekvensen, lodda motstander og hele dritten. Til slutt trimma formann Carl Nordby apparatene før de havna iallfall i de hundre hjem.

Forventet pr. dag pr. mann var ett apparat. En dag var Johnsen i Oslo. Om det var i forretninger eller dameaffærer skal være usagt. Neste morgen tok han runden. Han ser jeg sitter med et påbegynt apparat. – Nei, men Arne, i går må du ha vært slakk. – Se der, sa jeg og pekte, der står den. Jeg gjorde’n ferdig i går. Dette er dagens rasjon. – Da beklager jeg så meget, sa Johnsen med hånden på hjertet.

Som sagt: vi var sju glade gutter og ei jente som dreide spoler, på laget. Vi hadde musikk til arbeidet. Enten Luxemburg på mellombølge eller Droitwich på langbølge. På langbølge sang Vera Lynn «Till we meet again» og ei anna ei, vi kalte henne gærnejenta, hun hadde så gøyal stemme.

Navn har gått i glemmeboka, men Henry fra Nabbetorp, en kjempegutt, videre Anker Skofterud, Ragnar Jacobsen og Finn Göransson. Leven var det ofte. – Se, her får du en blokk, og dermed tok du tak og fikk en smell så håret stritta og plombene rasla.

En dag kom radioforbud for gode nordmenn og jøssinger. Vi fortsatte litt produksjon for nazistene. Ingen nevnt og ingen glemt.

En dag kom en kar, prima jøssing, inn med en radio under armen. – Erru gæren, går du rundt i byen sånn? – Klart det, sier mannen. – Når de ser meg, trur de jeg er nazist. Hadde jeg pakka’n inn, hadde jeg sikkert blitt kontrollert.

Jeg var fjorten måneder hos Johnsen. Opsahl ville jeg skulle begynne hos Halvorsen og Kristiansen i Østfold Radio. – Nå spør jeg deg for tredje og siste gang, sa Opsahl. Så sa jeg opp hos Johnsen. – Jeg håper du gjør det som er riktig, Arne, sa sjefen. I Østfold Radio gikk jeg opp til 24 kroner uka.

Offisielt laga de ikke lenger Trollsuperen, men der foregikk ett og annet i det stille. Det hører vel ikke til her, men våpen fra slippene ble lagra i gangen og sendt av gårde som ilgods. En dag fikk en nazist snusen i de der greiene. Halvorsen stakk av, men ble skutt gjennom kinnet og øyet, men hjemmefronten fikk redda’n ut av sjukhuset og sendt han til Sverige. Da han kom hjem etter krigen, hadde han svart lapp som en annen Kaptein Sorte Bill.

Under krigen laga vi elektriske gjerder som skulle spare bonden utgifter til piggtråd. Produktet het Åsa og kom i stadig forbedre utgaver Spenningen var på 13 000-14 000 volt, men med få perioder. Det var en veksel som slo over, og fingra du feil på morran, fikk du en trøkk så du våkna.

Ellers laga vi radiokabinetter med grammofonforsterker uten mellomfrekvens, men med løfte om å ettermontere «under normale forhold». Da forholdene ble normale i mai 1945, ble de unormale i Menighetshuset for folk kom i strie strømmer og skulle ha montert og justert for å få inn kongen fra London. Det var rene, skjære panikken.

Så starta vanlig radioproduksjon. Halvorsen var eksperten, teknikeren, teoretikeren. Han levde i aller høyeste frekvens inne på laboratoriet, stadig opptatt med nykonstruksjoner og forbedringer. Kristiansen var griinderen, pådriveren, med teft for marked and money. Høyre hånd var Opsahl som senere kjøpte Fredrikstad Radioverksted og flytta over gata til Verdensspeilet der jeg som guttunge hadde sett Hopalong Cassidy.

Produksjonen på Østfold Radio lå på et helt annet nivå enn i bakgården hos Johnsen. Her var det arbeidsdeling, her gikk det på bånd. En skrudde på sokler, en la opp ledninger, en tredje monterte mellomfrekvensen og så videre til forprøve for å se om noe var kobla gærent, og deretter trimming og sluttprøve. Selve radiokassene ble til å begynne med fabrikkert hos snekker Gullaker på Moss, deretter overtok Jørgensen, rett bak Berthelsens møbelverksted på Kråkerøy.

Johnsen hadde kjøpt høyttalerne fra Gastor. Halvorsen fikk nok en stor idé: Vi lager dem sjøl. Konstruerte pressemaskin, handla inn cellulose fra Torp Brug og starta produksjonen i et rom med Adgang forbudt på døra. De som skulle arbeide der inne, måtte avgi skriftlig taushetsløfte.

Første radiomodellen jeg var med å produsere, kalte vi for moro Smalhans. Som det pleier å stå i annonser for hus: Den var arkitekttegnet. Den smale dybden var for å hindre resonans som kunne være en plage i de dype kassene. Det var en veldig diskusjon mellom Halvorsen og arkitekten. Halvorsen: – Den ser snål ut. Arkitekten fikk det som han ville.

Teknisk var den langt overlegen Nøkken – ikke minst når det gjaldt følsomhet. En pekepinn var: Kunne du få inn en bestemt stasjon helt til venstre på langbølge, hadde du en god radio. Dessuten hadde den fiskeribølge. Fiskeribølgen var en tid veldig populær. Folk stilte inn på Tjømø radio og fikk inn ekteskapelige betroelser over radiotelefon fra hvalfangerne på hjemtur.

Vi hadde en universalmodell for likestrøm og vekselstrøm. Den gikk det en masse av til FMV. En dag kom et bud: Vi må ha en til. Noen hadde stært et apparat, så visst var den i vinden. Vi lagde også en liten tass, kalt Minor, i bakelittkasse. Et par gikk til lugarene til Astrid og Ragnhild på Kongeskipet.

Ennå fins det nok en del som har trava til Foten med Knuppen i handa. Knuppen var den første reiseradioen vår, av pressa papp og trekt med kunstlær. Det 90 volts anodebatteriet var bokstavelig talt tungt som bly.

Folk klaga. At Øra på kortbølge kom inn på vannkjelen på magasinkomfyren kunne vi ikke gjøre noe med. En kar fra Traramoen ringte: – Jeg hører ikke no’. Formann Radio-Hansen: – Du får ta en tur opp. Jeg satte fingeren i antenneuttaket. Stasjonene bobla inn. – Antenne, sa karen, hva er det? Jeg trodde dere leverte radioen komplett. Etterpå sa formann: – Han regna vel med radiobord på kjøpet.

Den store forandringen kom med transistorer og trykte kretser. Lukta av loddetinn forsvant. Pushbacktråden ble historie. Det var sjarm med røra: røde, klare, gullfarga, stålrør av tysk fabrikat. Når du slo på apparatet: Det svake, røde varme lyset fra glødetrådene. Folk stoppa meg ikke lenger på gata: – Arne, kan du vær så snill å se på radioen hjemme. Jeg tror ei lampe har røki.

Trykt i Fredriksstad Blad 2003
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling