65-års markeringen ved Ebro

Møte med veteranene Moe Fishman og Clarence Kailin ved 65-års markeringen av slaget ved Ebro i 2003.

65 år har gått siden den store Ebro-offensiven startet sensommeren 1938 i den spanske borgerkrigen. Dette var den spanske republikkens og interbrigadistenes siste store forsøk på å slå en kile inn i fascistokkuperte landområder.

Spania var et militært forsøksfelt for fascistenes krigføring i Europa, hvor Hitler-Tyskland og Mussolinis Italia sendte massiv militær støtte for å knuse den lovlig valgte folkefrontregjeringen.

40 000 forsto at fascismen måtte stoppes og vervet seg i de internasjonale brigadene og sluttet seg til republikkens hær.

Kampen mot Francofascismen i Spania og slaget ved Ebro var i realiteten siste gang demokratiet i Europa med betydelige krefter slåss mot fascismen inntil slaget om Storbritannia. Da hadde også resten av Europa forstått at fascismen og nazismen måtte nedkjempes.

Men det var den spanske republikk som fikk unngjelde først, og bare dens demokratiske regjering i tillegg til verdens kommunister, sosialister og andre progressive som da forsto hva som var nødvendig. Takket være deres seige motstand i tre år, hadde ikke Francos fascisthær noe å bidra med i Hitlers kamp for verdensherredømme.

– Jeg var med i Lincolnbataljonen fra februar -37 og fram til Ebrooffensiven. Ved Ebro var det en hundre mann igjen av oss. Vi lå på en fjellskråning ikke langt fra Gandesa. Fascistene hadde tungt artilleri: panser og fly, vi hadde stort sett bare geværer. De andre i kompaniet hadde russiske geværer. De slapp opp for ammunisjon. Jeg hadde et tsjekkisk gevær og patroner nok og ikke vett på å trekke meg tilbake i tide. Det var brennende sol og tørsten var verst.

Clarence Kailin er en av de få gjenlevende av amerikanerne som kjempet i de internasjonale brigader i Spania. Kailin har et livslangt engasjement bak seg, mot krig og fascisme, for fred og sosial rettferdighet.

– Jeg ble truffet i høyre arm og mistet en masse blod. En kar, han var en av de ferske for han hadde mye kjøtt på beina, ålte seg fram til meg tre ganger og hadde med seg vann. Først når mørket falt på fikk de meg bakover. De la en turniké, en bandasje, ovenfor skuddstedet. Legen som så på meg var en hestedoktor. – Jeg ser ikke noe blod, sa han.

Jeg fikk førstehjelp på et feltsykehus, men ikke blodoverføring. Senere ble jeg sendt med tog til Barcelona. Jeg hadde ikke noe annet på meg enn et par sko. – Du kan ikke gå slik på perrongen, sa de to som støttet meg. Så tullet de meg inn i et laken. Jeg hadde langt skjegg og med de hvite gevantene må jeg ha sett ut som Gandhi.

Interbrigadistene kom fra de fleste europeiske land, også fra Norge. Einar Juul Pettersen fra Sundløkka var med ved Ebro, og falt. Ingen av de norske Spania-frivillige lever i dag.

I juli var det minnehøytideligheter for de som hadde vært med ved Ebro. En av deltakerne fortalte om en sykepleierske ved et feltlasarett i en naturlig hule nær Ebro. Sykepleiersken kunne ikke glemme to norske frivillige som var hardt såret. De snakket norsk til henne og hun syntes det var forferdelig at hun ikke forsto, ikke kunne svare, og i løpet av natten døde begge.

På årsdagen 65 år etter at offensiven startet, ble det arrangert en rekke markeringer i kampområdene. Omtrent 370 hadde møtt fram.
Alt i alt var det rundt 25 veteraner fra USA, Frankrike, Irland, Italia, Storbritannia og Danmark som var med på høytidelighetene. Yngstemann på 87, eldste 94. Flere satt i rullestol. Kroppen er slitt, åndsevnene er det lite å si på.

Offensiven i 1938 startet med at troppene – et helt armekorps – krysset Ebro. Først rodde soldatene over, senere ble det bygd pongtongbroer. Nå krysset de Ebro for annen gang, denne gang i ferge. Brigadefanene var med, Den franske, Garibaldi-bataljonen, De Danske Spanienfrivillige, Connoly-bataljonen og Abraham Lincoln-brigaden.

Den amerikanske ble båret av Moe Fishman.

– Hvorfor jeg dro? Jeg er jødegutt fra New York og var ungkommunist, forteller Moe. For meg og de fem andre gjaldt: Først og fremst kamp mot fascismen. Vi forsto hva den brune faren var, hva Hitler og Mussolini og Franco sto for, og måtte gjøre noe med det. Hver eneste én av de frivillige som dro til Spania gjorde det for å kjempe mot fascismen. Om du leser brevene de skrev hjem, til venner, til partiet eller til fagforeningen, er budskapet enkelt: Du må slåss mot fascismen i Spania! Hvis vi taper i Spania kommer annen verdenskrig. Det var det det hele handlet om, og det var det de frivillige forsto.

Det var andre som dro før meg. Den første gruppa av amerikanere dro julen 1936. De var medlemmer av det kommunistiske ungdomsforbundet. Jeg ble med i 1934. Jeg var 18 år gammel. Det var mange, mange ungkommunister som ville dra til Spania. Ikke alle fikk dra. Partiet lot ikke alle som ville, dra. Komintern, som stod for organiseringen av reisene, hadde inngått en avtale med republikken om at de internasjonale brigadene ikke skulle være en bolsjevikhær men en enhetsfront.

Komintern var den eneste internasjonale organisasjonen som gjorde det mulig å verve internasjonalt, også illegalt. I USA forsøkte kommunistpartiet å verve flere og flere som ikke var kommunister. Nærmere halvparten av de som dro var fagforeningsfolk, antifascister og intellektuelle. Resten var ungkommunister eller medlemmer av kommunistpartiet. Hvorfor? Fordi de forsto best hva det hele handlet om.

På vervingskontoret ble jeg spurt: – Har du noen krigserfaring eller peiling på å håndtere våpen? – Nei, nei, nei, sa jeg. – Vi tar bare folk som har militær erfaring, sa de. De ville ha folk som kunne skyte. – Jeg kan kjøre lastebil, sa jeg. – Hvis vi trenger en lastebilsjåfør, kontakter vi deg, sa de.

To og en halv måned etter fikk jeg beskjed og dro over. Det ble noen kjøreturer, men jeg dro ikke til Spania for å kjøre lastebil. – OK, sa de, du kan begynne på militæropplæring. Jeg var heldig fordi jeg kom over i mars 1937. Regjeringen hadde vedtatt en lov som forente de væpnede styrkene og opprettet verneplikt. Det var stort behov for enhet og samordning av stridskreftene. Republikken hadde våpen fra forskjellige land, det var tsjekkiske geværer, meksikanske, russiske og spanske, mens ammunisjonen ble produsert der nede.

Det ble også opprettet treningsleirer på den tiden. Treningen foregikk i Madrigueras, en liten by i nærheten av Albacete hvor brigaden hadde hovedkontor. Etter hvert kom det så mange amerikanere og canadiere at det ble opprettet en egen treningsleir i Tarazona. Jeg kom ikke i kamp før i juli, så jeg rakk å få en del trening.

Ilddåpen fikk jeg ved Brunete. Aller best husker jeg den forferdelige varmen. Jeg ble såret, jeg fikk et skudd i benet av en snikskytter oppe i et tre. Kneet ble stivt og jeg kan fremdeles ikke bøye det. Hadde vi hatt mer materiell, skyts og ammunisjon, hadde vi vunnet fram. Den fordømte nonintervensjonsavtalen hindret Spanias lovlige regjering å kjøpe våpen, mens tyske og italienske bombefly sendte hylende bomber ned over oss: ved Jarama, ved Brunete, ved Teruel.

Det er et stort arrangement komiteen for minnehøytidelighetene har tatt på seg. Buss på buss med veteraner, pårørende av interbrigadister og deres venner, folk som sympatiserer med det republikken stod for, og lokabefolkningen som vil gjøre ære på internasjonalistenes siste kamp mot Franco.

Viktige steder for hendelsene for 65 år siden blir besøkt. Ved Miravet gikk amerikanerne og irene over Ebro.

Et par irske interbrigadister sitter på en benk i solen. Bob Doyle gjør sitt syn klart: NO WAR er malt på brillene. Over skuldrene bærer han sitt personlige flagg, i vakker silke, rødt, gult og fiolett.

– Vi ble tatt til fange. Ellers var det vanlig at det ble gjort kort prosess med interbrigadistene. – Vi satt fengslet i Burgos. Hver natt ble grupper tatt ut. Vi hørte skuddene fra eksekusjonspelotongen.

Noen byr på en sigarett. Datteren til den ene av irene forsøker å avverge: – Pappa røker ikke lenger! – Ja takk, smiler Bob lurt og tenner sigaretten.

I landsbyen Flix står et minnesmerke over interbrigadistene. Katalanske ungjenter har møtt fram i folkedrakter. Flere lokale ungdommer stiller med det katalanske, sosialistiske ungdomsforbundets flagg, cubaflagg og det baskiske flagget. Sovjetfanen er med, i tillegg til alle brigadefanene. Etter taler og kransnedleggelse spilles den katalanske nasjonalsangen av en gruppe ungdom på strykere. Alt katalansk var forbudt under Franco-diktaturet.

I Corbera d’Ebre sto det harde kamper. Fienden lå i maskingeværreir og forsøkte å stanse fremrykkingen gjennom dalbunnen mot Gandesa. En del av byen ligger fremdeles i ruiner. Ruinene skulle være et monument over de rødes ugjerninger. Rundt kirken står tre soldager og en offiser æresvakt i republikkens uniformer. Ordføreren i Corbera taler. En fransk enke av en interbrigadist holder en flammende appell mot krig og fascisme.

– Markeringen er viktig både for interbrigadistene og for Spania, sier Moe Fishman. Alle markeringene de senere årene har gjort det mulig å berømme interbrigadistene for hva de gjorde. Enda viktigere er det at dette får oppmerksomhet i pressen. Da demokratiet omsider ble innført, forsvant vi ut av bildet. Foreningen her, Asociacíon de Amigos de las Brigadas Internacionales, har en viktig jobb med å formidle at interbrigadistenes kamp for republikken var et enormt bidrag til hele det spanske folket. At den spanske republikken holdt stand i to og et halvt år viste resten av Europa og verden at ufarliggjøring og non-intervensjon ikke nyttet overfor fascismen. Den måtte bekjempes.

– Hvert enkelt slag er ikke så viktig når det gjelder den spanske borgerkrigen. Det som er viktig, er å ha et perspektiv på hva kampen egentlig handlet om. De internasjonale brigadene spilte en stor militær rolle, spesielt i de første dagene av krigen da Madrid ble angrepet. Den spanske republikkens hær trengte interbrigadistene av to grunner. For det første kom mange fra land med allmenn verneplikt og de hadde derfor militær erfaring. For det andre bidro de til å påvirke dem der hjemme til å kjempe mot non-intervensjonen og den fredelige linjen overfor fascismen.

Veteranene fra borgerkrigen har ikke gitt opp, til tross for alle årene som har gått. Både Kailin og Fishman er sterkt engasjert i antikrigsbevegelsen og har deltatt i mange av de store demonstrasjonene i USA.

Clarence Kailin sa det slik i hjembyen Madison da det ble avduket et minnesmerke over interbrigadistene nylig: – Vi vil fortelle folk at dette ikke er noe minnesmerke over gamle krigere. Det skal være en påminnelse om at den kampen vi tok del i fortsetter: kampen for sosial og økonomisk rettferdighet. Vi er stadig en del av den.

Da Moe Fishman talte på vegne av Abraham Lincoln-bataljonen, la han stor vekt på å advare mot USAs nåværende president. – Bush er en farlig mann. Ikke bare personen selv, men de kreftene som står bak ham. Vi i USA vet det meget godt. Landet er i virkelig trøbbel når det gjelder økonomien. Bush vil gå til flere kriger fordi programmet hans krever det, økonomien er avhengig av å ekspandere. Det ligger i imperialismens natur.

Trykt i avisa Friheten og Fredriksstad Blad 2003
faksimile orig. layout v. hansnb