Dr. Fantastisk i Vaterland

Tegneserier var for folk flest: Fantomet og 91. Stomperud. Så kom dr Fantastisk. Etter romanen Epp var Axel Jensen på jakt etter nye uttrykksformer. Sammen med tegneren Tore Bernitz Pedersen fant han dem i kombinasjon tekst og bilde.
Dr. Fantastisk, psykedelisk trollmann i badespeilet, gledet og forarget lørdags-Dagbladets lesere. Doktor Fantastisk ble til i Skippergata i Vaterland, mens platespilleren snurret Woodstock og Francis holdt utkikk fra pæretreet.
Tore Bernitz Pedersen minnes samarbeidet i Vaterland.

– I 1960 traff jeg Axel Jensen for første gang på den greske øya Hydra. Axel hadde gitt ut romanen Line. Skildringen av rotløs ungdom, adresse beste vestkant, ble en knallsuksess. Line, som ble ansett for å være dristig som man sa dengang, ble en kultbok i enkelte miljøer og ble ivrig drøftet over kaffekoppene i Aulakjelleren og pilsglassene på Pernille.

Nå var Axel i gang med Joacim. Den boka har jeg en følelse å ha vært med på å skrive. Hovedpersonen, reklametegner som meg selv på den tida, er i ferd med å trett – og søker en ny kunstnerisk start, ut og vekk fra det kommersielle kjøret. Jeg bar vinkagger til dikteren og meg selv, leste deler av manuset etter hvert som det skred frem, og var varsom med kritikken så ikke arkene skulle havne i kaminen. I Joacim dukker en mystisk person ved navn Lorenzo opp. Modellen er Leonard Cohen som bodde på Hydra og hørte til kolonien som ikke var større enn at den kunne rommes i en stue når en fest var på gang. Cohen, mystisk, mørk, gåtefull var allerede da en anerkjent lyriker som mot natta grep gitaren og fremførte sine tradisjonelle sanger. Senere kom han jo til å utvide repertoaret.

– Nå er Axel blitt sprø!

– I årene som fulgte ble det litt frem og tilbake med kontakten med Axel. Axel bodde til tider i Oslo og skrev Epp – som jeg mener er Axels beste og kjedeligste bok. Møtestedet var ofte Theaterkaféen, som ennå hadde et visst kunstnerpreg: med Sandemose ved whiskyglasset, Marie Takvam ved vinglasset, hovmester Dahlin med hevet øyebryn og forbytting av vinterfrakker i garderoben.

Epp ble kritikerrost og prisbelønnet, men Axel var i ferd med å gå trett ved skrivemaskinen. Han var på jakt etter nye uttrykksformer, kanskje kombinasjonen tekst og bilde kunne være løsningen. Ryktet gikk i miljøet: Nå har Axel blitt sprø, nå har’n tenkt å lage tegneserie! Selv hadde jeg kasta loss fra Alfsen, Becker og Bates, og i slutten av 60-årene sammen med kone og to barn havnet i en liten landsby på Menorca. Den rommet 300 fastboende og Axel Jensen.

Her startet samarbeidet som skulle bli til dr. Fantastisk. Serien hadde flere arbeidstitler. Det grodde til etter hvert. Axel utviklet storyen og jeg skulle forsøke å se det i bilder og feste den til papiret. Axel var og er et fantastisk menneske, et eventyr når han er på topp, et helvete når han er nede og ikke den letteste å samarbeide med.

Han lå stadig godt foran og endret retningen hele tiden: – Nå lar vi det gå på den måten, nei, det blir morsommere slik og slik. Selv måtte jeg bare prøve å henge på Axels knallharde forhindringsløp. Omtrent på denne tida døde Axels far, pølsefabrikanten. Axel kalkulerte inn en betydelig arv, men av grunner jeg ikke kommer inn på her, kom pengene aldri på banen. Altså økonomisk krise, nedtur og hjemtur. Vi bodde litt hist og her, til Axel kjøpte Skippergata 5, Vaterland, Fredrikstad, og jeg selv og familien fulgte etter i leid husvære på Apenesfjellet.

Økonomisk var det smått stell. Det ble å ta hva man hadde og spise middag når det fantes noe i gryta. Ved en anledning vendte naboen vår, en havforsker, hjem med frossent isbjørnkjøtt, og reddet middagen for familiene Jensen og Pedersen i dager fremover.

All makt til fantasien

– Samarbeidet fra Menorca tok ny fart. Planen var å gi ut tegneseriene i bokform – det ble det aldri noe av. I stedet fikk vi napp i Dagbladet. Ryktet hadde gått: intervjuer med Skjønsberg eller Rostad og kontrakt. Dr. Fantastisk leveres som helsidesoppslag hver lørdag fremover, honorar kr. 1.200. Det ble 300 kr. pr snute, for prosjektet hadde fått flere ben å stå på. Roar Høyland, nå rektor ved Statens Kunst- og Håndverksskole, og Terje Brofos, bedre kjent som maleren Pushwagner, ble trukket med, sånn litt til og litt fra og til tider på egen kost. Vi møttes innenfor glassveggen med bordet foran peisen i studioet eller dikterhuset som Axel hadde fått bygget i hagen til Skippergata 5.

Igjen fabulerte Axel i vei, vi andre kastet inn tanker og ideer om hvordan tekst og bilder skulle spille sammen og til sist ble det meg som festet dr. Fantastisk til tegnepapiret.

Et av slagordene fra 68 lød: All makt til fantasien! Serien var et svar på parolen, et opprør mot ufriheten, konformiteten, materialismen i dagens industrisamfunn. Hovedpersonen Trond, kontormann fra ni til fire, bor i blokk, drar på jobb, kommer hjem, spiser, kjefter på kona, klager over jobben, sover gjør kort sagt alt man venter av ham, til han en morgen møter dr. Fantastisk i badespeilet. Den mystiske doktor drar han med seg gjennom speilet, og med dr. Fantastisk som ledsager seiler han inn i en annen virkelighet der alt kan skje.

Formen var psykedelisk, innholdet psykodynamitt. Axel hadde vært i London og studert dr. Laings alternative behandlingsform for sinnslidende. Han brevvekslet med Laings parhest, dr. Cooper, om radikale ideer i psykiatrien: galskapen som menneskets eneste rasjonelle svar på et umenneskeliggjort samfunn, psykosen som en læreprosess, en reise i fantasiland. Bruken av bevissthetsutvidende midler som LSD og marijuana for å åpne hemmelige dører i sinnet: alt dette klinger med i tegneserien vi laget.

Serien var til fryd og forargelse. Det var de som luktet hasj og skrev rasende innlegg i Dagbladet. Enkelte var autentiske, andre var skrevet av Axel selv, slik likte han å leke med seg selv og leserne. Noen roser serien opp i skyene: «Kjære dr. Fantastisk! Jeg er så glad du ble døpt, at du finnes og at du bor i Dagbladet… du vet, vi trenger deg. Selv om mange ikke er klar over i hvilken grad du egentlig fantastisk uttrykker våre tanker og stimulerer og utvider grenser i fantasi og virkelighet.» Til tider tok dr. Fantastisk selv ordet i spaltene:

Hør Jordpike!

Tidenes vin er kopier av smil
kopiers kopi
i endeløse rekker og rekkers rekker
kopier av hud
kopier av gress
kunstfibergress
varer i tusen år
den evige vår
ny hvert sekund
hva skal vi med den?

17 lørdager dukket den fantastiske doktoren med sort lapp for øyet opp i Dagbladet. Vi hadde en 7-8 klare da vi startet, men klarte ikke å holde tritt med en serie i uken, så til slutt gikk dr. Fantastisk over i tegneseriehistorien.

Francis i pæretreet

– Axel Jensen hadde mer på gang i Vaterland. Han hadde en korrespondanse gående med W. S. Burroughs. Han oversatte Tropic of Cancer – Krepsens vendekrets, og holdt stadig brevkontakt med Henry Miller mens arbeidet skred frem. Arbeidsmåten var utradisjonell: først leste Axel en to-tre sider, la så boka til side og gjendiktet på erindring og gefühl. For den jobben hentet han oversetterprisen.

Korte eller lange besøk fra verden og fra Fredrikstad hørte til dagens orden. Drosjesjåførene på stasjonen stavet seg frem til Axel Jensen på den krøllete papirlappen, ristet på hodet og startet motoren.

Jan Greve, utstøtt psykiater, med eksotiske potteplanter istedenfor Flittig Lise i vinduskarmen, banket på døra i Skippergata 5. Bjørneboe kom innom, for å holde foredrag i Donkejongården.

Deretter Francis, en slags souvenir medbrakt av Axel fra dr. Laings klinikk i London. Francis satt tre uker i pæretreet, derfra hadde han fin oversikt. Ellers kommuniserte Francis stort sett ved å plystre, men var ellers en snill og grei gutt og gled problemfritt inn i miljøet hvor det var åpent hus og kom-som-du-er. Den tiden gikk det mye i pannebånd og filler og ben, med farver og frynser fra loppemarkedene, såvel av økonomiske grunner som for å markere avstand til det som hadde vært.

Forholdet til naboene var til tider på kanten. Axel bodde i perioder sammen med en skuespillerinne med nerveproblem og det hendte vel det ble slått alarm når de hylte som verst. En dag veltet et TV-team inn døra, for Axel var jo berømt forfatter, og boltret seg med kameraene sine både i Skippergata og på Apenesfjellet.

Woodstock, lotusblomster, miljøvern

– Ellers vanket de lokale alternativkulturister i huset: Carl Petter Søland, Pelle Gustavsen, Karl Solgaard, Kalle Øby, Elisabeth Schøning, for å ta det grøvste. På plass på puter på gulvet, under lotussymbolene og de afrikanske trommene på veggen mens platespilleren sveivet woodstock og samtalen gikk om pasifisme, anarkisme, sosialisme, Vietnam, Zen og økologi.

1972 var året for den første miljøkonferansen i Stockholm. Axel, Carl Petter Søland og Pelle Gustavsen dro avsted i Pelles gamle Volvo for å sette kampen mot Ørautbyggingen på dagsorden. I Stockholm traff Axel Prathiba fra India. Hun var fantasirik, følsom og sterk. Axel holdt kan hende på å gli litt ut, Prathiba fikk halt han pent inn.

En dag dro vi til Valdres med noen Woodstockamerikanere som mente de hadde oppfunnet et kjøretøy som gikk på skitt, på ekskrementer fra dyr og mennesker. Valdresfjellene lå foran oss, så satte Prathiba igang med å vaske håret på oss alle sammen. Det er en indisk skikk – et tegn på renselse, men også: nå er du min venn. Prathiba og Axel har holdt sammen siden. I høst gir Axel ut sin første roman på 27 år.

Trykt i Demokraten 1992