– Jeg sa Rød Front før jeg sa God dag

Faglig tillitsvalgt og medlem av NKPs sentralkomité, Tormod Nygaard, ble skutt på Trandum 30. oktober 1944. Sønnen Bjørn Ivar Nygaard har mange minner om sin far, sett med barneøyne.

Far var fra Sandefjord og mor fra Nøtterøy. Mora mi, Elna, het Jensen før hun gifta seg. Familien bodde i Tønsberg og der i gården var alle med i NKP. Bestemor var med og stifta partiet. Bestefar var på to besøk i Sovjetunionen før krigen, en gang sammen med bestemor. På et bilde står han på talerstolen i en arbeiderklubb i Leningrad. Jeg synes bildet har en egen atmosfære som forteller om tida og stemningen.

Bestefar Thorvald var jernarbeider og jobba på Kalnes. Han var kasserer i fagforeningen i 25 år. Under Finlandskrigen skulle kommunistene ut av tillitsverva. Det ble innkalt til ekstraordinært årsmøte, og der røyk de ut, en etter en. Bortsett fra bestefar. Han var en stor og røslig kar. Etter avstemninga kom det fra én nede i salen: – Han blei for tung for dere, han!

Bestemor Anna var aktiv i parti og kvinnebevegelse. Hun satt som representant for NKP i bystyret i Tønsberg i mange år.

Et av mine første minner fra barndommen er da partiformannen Egede Nissen var i Tønsberg for å tale på et stevne. De hadde rigga til en talerstol på en lastebil. Da han var ferdig, løfta de meg opp og jeg ga Egede Nissen en blomsterbukett. Jeg lærte nok å si Rød Front før jeg sa God dag.

Straffbart å kjempe mot fascismen

Hjemme var det politikk støtt. Mange kjente partifolk var på besøk og overnatta på divanen i stua.

Far var en dyktig og godt likt fagforeningsmann og fikk tilbud om å bli leder i Vestfold Samorg hvis han bare skiftet parti. Selv om det var smått med penger, og mange sikkert ville latt seg friste av et fett «bein», så var det full enighet hjemme om at dette ikke kom på tale. Far jobba mye politisk, blant annet sammen med Asbjørn Sunde som bodde i Horten. Folk skulle skaffes avgårde til Spania. Det måtte skje illegalt, for etter norsk lov var det straffbart å kjempe mot fascismen i Spania. Hjemme hos oss i Munkegata 7 fiksa de falske pass og la dem på kokeplata for at de skulle se gamle og brukte ut. Asbjørn dro sjøl nedover.

Faren min ville også dra, men han hadde sukkersyke og dessuten trengtes det folk her hjemme. Rolf, sønn til Asbjørn, ble senere en av mine ungdomskamerater. Felles bakgrunn bidro nok til dette.

Far var aktiv under streiker og konflikter. En gang hadde han tatt litt hardt på en streikebryter og havna i fengslet i Tønsberg. I et brev skriver han blant annet: «Kjære Elna. Tak for pakken og brevet det er «all right» alt sammen… Jeg har påkjært fengslingen, men det blir vel ingen avgjørelse før midt i uken. Jeg savner forresten litt blomster når jeg ser gartner Mandels vindu. Rød front. Tormod.»

Det var gartner Mandel som under en konflikt hadde tatt inn streikebrytere og hvor tumultene hadde foregått.

I et annet brev heter det: «Kjære kamerat. Kan du sende meg sko og strømper. Det er så tungt å trave i beksøm… Jeg har det riktig bra og jeg savner mest røk og Thikle og deg. Du får hilse Thikle fra pappa og si jeg kommer snart hjem…»

Thikle var kjælenavnet mitt. Etter noen dager på celle kom Ragnar Solheim, advokat og partikamerat, og fikk ham ut.

Far var utdanna gullsmed. Han arbeida i Thv. Martinsens sølvvarefabrikk. Det ble lockout og alle ble stengt ute. Etterhvert tok de inn de samme folka, unntatt far. Han prøvde å få arbeid hos andre i bransjen. Det nytta ikke. Berufsverbot er ingen ny foreteelse.

Vi flyttet til Oslo i 1937. Der fikk han jobb hos David Andersen som sa: – Jeg vet du er kommunist, men det er det samme. Jeg trenger en dyktig gullsmed. Da hadde vi levebrød. Vi bodde først i Hegdehaugsveien 5. Her bodde det tyske flyktninger sammen med oss i leiligheten. Men husleia var for høy. Våren 1940 flytta vi til 21B i samme gata, gården ved siden av Lorry.

Far var aktiv i fagforeningen. Det var finlandskrig og snille nordmenn sendte ryggsekker og ulltepper til finnene. Far forsvarte Sovjetunionen på et fagforeningsmøte. Han kom fornøyd hjem. Forslaget hans hadde fått fire stemmer. Det var én mer enn dem han visste om. En liten seier.

– Wollen Sie Bonbon haben?

9. april satt vi i kjelleren. Når de skjøt, hørtes det ut som et helt plankelass ramla ned på gårdsplassen. De første tyske soldatene dukket opp.

Jeg sto i gata sammen med en kamerat. – Wollen Sie Bonbon haben? spurte tyskeren. – Ja, takk, sa kameraten min. Seks år gammel hadde jeg allerede blitt innprentet en klar holdning til okkupasjonsmakten. Jeg avslo sukkertøyet, selv om det var aldri så fristende. Foreldrene mine hadde sett opptrinnet og de ropte meg bort og ga meg penger til bruspulver. Og det var jo også godt.

Stensilmaskinen sto framme på bordet i leiligheten hjemme. Det ble ikke gjort noe forsøk på å skjule dette for meg. Jeg husker også jeg ble sendt opp på Frogner med illegale aviser som skulle leveres inne i et portrom. Hjemmet vårt var like preget av politikk her i Oslo som det var i Tønsberg. Mange besøk og lange diskusjoner. Faren min hadde blant annet jobben med å organisere motstanden blant jernarbeiderne i Oslo. Han satt i partiets sentralstyre, og var deres representant. Egil Hansen, som jeg traff nylig, hadde jobbet nært sammen med ham, og roste veldig innsatsen til faren min.

Etterhvert ble det mer og mer illegalt arbeid og sjansene for å bli tatt ble så store at det var nødvendig for faren min å gå i dekning, slutte jobben og flytte hjemmefra.

Det hendte at han tok seg en tur hjemom for å besøke mor og meg. Ei natt, sånn ved fire- femtida banka, eller dundra det på døra. Det var på den tida de pleide å slå til. Mora mi gjorde alt hun kunne for å oppholde dem der ute før hun måtte åpne. Hun fant på alle slags unnskyldninger for å fordrøye tida, mens de som sto utafor ble mer og mer ampre. I mellomtida krøp faren min på gulvet forbi døra som var av typen med glass fra en halv meters høyde og opp, slik det pleier å være i gamle Oslo-gårder. Han kom seg ut kjøkkeninngangen og opp på loftet. Er la han seg oppå en takbjelke. Derfra kunne han høre alt som ble sagt i gangen under, noe som skulle vise seg å bli mer spennende enn underholdende.

– Meg undersøker de sikkert ikke!

Omsider åpna mor døra for de etter hvert meget utålmodige inntrengerne som var både tyskere og norske nazister. – Der får ta hensyn til at det er et barn her, sa hun. Jo, det skulle de gjøre. Etter hvert kom hun inn på værelset der jeg sov. Sammen satt vi og brant viktige papirer og illegale trykksaker i ovnen. I følge mora mi hadde jeg sagt til henne at jeg kunne ha papirene på meg «for meg undersøker de sikkert ikke!». Da hadde jeg fylt 7 år.

De satte igjen en kar som skulle ta seg av folk som dukka opp på adressen. Det ringte på. Christian Hilt sto utafor.

Han hadde anlagt et konspirativt skjegg. Mor så på ham med de kaldeste øynene hun hadde, og sa: – Nei, det skal ikke være noe i dag, og smelte døra igjen. Hilt rakk å si: – Men Eln…

– Hvem var det, sa nazisten, som sto skjult i bakgrunnen. – Jeg synes han sa Elna. – Nei, det er bare en raring som går på dørene og selger saker og ting, sa mor og pekte ut av vinduet. Der rusla Hilt bortover gata. Heldigvis var han enig i at en av landets mest ettersøkte menn bare var en raring! Han overlevde, og fikk oppleve freden i 1945.

Det ringte igjen. Utafor sto Lars Nordbø. Han skjøte tegninga med én gang: – Bor det noen Jensen her? – Nei, sa mor og lukte døra. Så kima det for tredje gang. Utafor sto en pen, ung mann og spurte etter Nygaard. Selv om hun ikke kjente ham, tenkte hun at det kanskje var en som skulle møte Tormod, det begynte jo å bli påfallende med alle som gikk feil, men hun tok allikevel sjansen, og sa: – Nei, det må være i gården ved siden av. Nazisten titta ut av vinduet: – I all verden, det er han som skal avløse meg, sa han. – Jeg syntes han sa Nyborg, sa mor, for ut på gata og fikk han tilbake til den riktige adressen.

Denne gangen kom far seg unna. Dagen etter hoppet han over noen plankegjerder og havnet til slutt rett inn i pol-køen på hjørnet av Parkveien og Welhavens gate.

I tida etterpå kom det en gestapist, han het Borgen, på besøk. Han kom alltid kjøkkenveien og banka hardt for å skremme oss mest mulig. Han tok seg god tid, titta i fotoalbum og prata med meg og prøvde å fritte meg ut. Jeg sa til mor at jeg skjønte hva han var ute etter, så hun behøvde ikke være redd.

Nå ble det nødvendig for faren min å skjerpe kravene til illegalitet og moren min ville være sammen med ham. Jeg ble derfor sendt til Tønsberg. Der bodde jeg hos tanta og onkelen min, som også var kommunister. Jeg gikk i andre klasse på Slottsfjellskolen og hadde det trygt og godt.

I en periode, det må ha vært før jeg dro til Tønsberg, bodde jeg sammen med foreldrene mine og flere andre på ei hytte ved Langvannet innafor Lilloseter. Gullsmedforretningen eide Lilloseter på den tida og jeg oppholdt meg mye der. En dag kom det en kar som tydeligvis kjente meg, og som begynte å stille spørsmål om faren min. Da han hadde gått var jeg livredd for at jeg hadde sagt noe som kunne være farlig. Jeg la derfor i vei, det forteste jeg kunne, med hjertet langt opp i halsen, for å varsle ham. Han spurte hvordan mannen så ut, og konstaterte at det var en nysgjerrig, men antagelig ufarlig kollega. For sikkerhets skyld tok han med seg pistolen og gikk for å snakke alvor med ham litt seinere. Det gikk bra.

Mens vi lå på denne hytta var jeg med på skyteøvelser. Jeg fikk tilbud om å skyte med pistol, men jeg torde ikke, for det smalt så fælt. Men salonggevær fikk jeg prøve.

– Kan jeg få giftpilla, Tormod

En tid mens jeg bodde i Tønsberg, lå far og mor i dekning i fjerde etasje i en leilighet på Bjølsen. En morgen vrimla det av politi og soldater på forsida av huset. De var forberedt, og slengte ut et tau ned til gårdsplassen på baksida. Mor skulle først ned, taket glapp for faren min og hun faller ned fra et sted mellom andre og tredje etasje. Hun svimte av en stund, men når hun kommer til bevissthet begynner hun å krabbe bort mot nærmeste oppgang, men krabber heldigvis forbi den og inn i den neste. I den første bodde det nazister, men der hun kom seg inn var det skikkelige folk. Mens hun ligger der kommer faren min, med håndflater som er skrapet opp inn til beinet. Mora mi fortalte etterpå at hun hadde så vondt at hun ønska å dø. «Kan jeg få giftpilla, Tormod», sa hun. «Jada», sa han. Men hun fikk den ikke.

Faren min tok kontakt med dr. Lindberg, som var kontrollege på trygdekassa, og han sørget for at hun ble lagt inn på sykehus under falskt navn. Det ble konstatert to knuste ryggvirvler, så det var jo nærmest et mirakel at hun hadde gjennomført krabbeturen.

Hun ble gipsa fra halsen og ned på låret. Faren min fikk selvfølgelig også legebehandling. Han kom seg unna denne gangen også, og det illegale arbeidet fortsatte.

I forbindelse med jula 1942 skulle jeg være sammen med foreldrene mine, og reiste til Oslo. En dag sier faren min at han skal ha fraktet en kartong med glass fra der vi bodde, i Østgaards gate på Torshov, til en adresse i nærheten av Carl Berners plass. Jeg skulle ha pakka på sparkstøttingen, og vi skulle ikke gå sammen – han skulle gå et stykke unna, og vi skulle late som vi ikke kjente hverandre! Åtteåringen forsto godt instruksen, og han visste godt at det ikke var glass, men en radio han fraktet, men ingenting ble sagt om det.

Det var skikkelig sparkføre i Oslo på den tida, men da jeg kjører ned Solhauggata og ut i Trondheimsveien er det plutselig slutt på gliden. Der gikk det trikk og biler, så snøen var vekk. Dermed bråstopper sparken, med det resultat at pakka glir av sparksetet. På hjørnet står en politikonstabel som hjelpsomt får pakka på plass for den lille gutten. Tenk på han som gikk ti meter bak og så det hele. Radioen kom vel fram.

– Hvis De tar guttungen med, skjer det på eget ansvar

Mens vi bodde i Østgaards gate ble jeg sjuk. De trodde det var difteri så jeg ble innlagt på Ullevål sykehus. Tilbake i leiligheten var mor og far og bestemor og Ingeborg, søstra til mor. Da slo de til. Alle ble tatt. Far og bestemor og tante havna på Grini og senere ble far overført til Møllergata 19. Mor som egentlig kunne bevege seg fint med gipsen, lå tilfeldigvis på sofaen når de stormet inn. Hun lot som hun ikke kunne lee på seg. Også i denne situasjonen var hun både snarrådig og modig. Hun ba om å få være alene i rommet mens hun gjorde sitt fornødne. Det fikk hun. Dermed var hun raskt oppe og fant fram det hun kunne av skjulte hemmelige papirer. Dette puttet hun under gipsen. Så var det et kort besøk på bøtta, før hun ropte «Kom inn!» De dytta henne inn i en sjukebil. Mor var redd for at nå bar det til fengselssjukehuset, men hun ble sendt til Ullevål. De mente at hun var så dårlig at de ikke satte vakt over henne. På Ullevål fant hun ut hvor jeg lå og oppsøkte meg. Hun forsto at vi begge måtte ut så fort som mulig. Legene på avdelingen ble forklart situasjonen, men de rista på hodet: – Hvis De tar guttungen med, skjer det på eget ansvar. Hun var ikke i tvil. Minuttene telte.

Sykesøstrene hjalp til å kle meg opp. Jeg fikk det som fantes, det var mest dameklær. Mest skamma jeg meg over et par halvhøye damesandaler. Lull Wiker, som foreldrene mine også hadde bodd i dekning hos, kom for å hjelpe oss avgårde. Da hun så det triste synet dro hun til byen og fikk skaffa skikkelige gutteklær, knickers, genser og topplue. Vi havna i dekning hos mora til Aud Schønemann, hvor vi skulle være til det var ordnet med transport til Sverige. Der var også Lull Wiker, som var lærerinne på Østensjø skole og en dame med ben i nesa.

– Det brenner! ropte jeg

Da vi skulle flykte til Sverige møtte Gunnar Kokkaas oss med en personbil på hjørnet ved Skeidbanen. En annen kar overtok og kjørte til Finnskogen. Jeg antar at vi dro over på en av kommunistrutene.

Vi lå i ei utløe, flere og flere kom til, så kom en gutt med hest og slede som skulle ta oss med mot grensen. Følget kjører forbi hjemgården til gutten og mora kommer ut og formaner ham om å «ta godt vare på Svarten». Mora mi hadde ennå gipsen, og jeg som hadde fått høy feber underveis, fikk sitte på sleden. De hadde stappa papir i bjella på hesten for å dempe lyden. Det dryste ned snø fra trærne. Jeg glemte meg, og ropte opp og de hysja på meg.

Den siste biten gikk vi på beina. Over på den andre siden ser jeg et hus med lys i vinduene.

– Det brenner! ropte jeg. Jeg kom fra slokte gatelys og blendingsgardiner og var ikke vant til noe så alminnelig som lys i vinduene.

Vi kom på et sjukhus. Der opplevde vi de eneste usympatiske svenskene, antagelig var de nazisympatisører. Oversøster tvangsbada mor, sjøl om hun fremdeles hadde gipsen. Legen pirka meg i halsen med en pinne. En kjertel utløste en fin dusj fra munnen min utenfor min kontroll. – Spotta meg inte i ansiktet, pojke, brølte han.

Vi endte i Eskilstuna der vi fikk leie hos en snill, eldre kristen lærerinne.

Penger å klare oss for, tror jeg vi fikk fra den norske legasjonen. Jeg gikk på svensk skole, og ble helt svensk, glemte til og med å snakke norsk.

Det var en del norske flyktninger i Eskilstuna. Jeg husker William Mikalsen fra Sarpsborg, en lavvokst og godslig kar.

– Tyskerne har skutt faren din.

Våre naboer var tsjekkiske flyktninger, fra Sudetområdet. De hadde en datter som het Ingeborg og som var noen år eldre enn meg. En dag ble hun sendt avsted for å hente meg som var ute og lekte nede ved elva i byen. Hun hadde fått beskjed om ikke å si noe, men klarte ikke å la være. – Tyskerne har skutt faren din. Slik fikk jeg vite det.

Det kom uventa, for ikke for lang tid siden hadde vi fått et brev. Han skriver: «Så går jeg ut fra at vi møtes i et fritt Norge. Jeg ble virkelig glad da jeg hørte at dere var kommet i sikkerhet, ja du har i sandhet vært flink og jeg er stolt av deg, kamerat, slik skal du være, handle raskt og riktig…»

Senere fikk vi vite at de hadde håndtert han fælt. Han satt på enecelle i 68 døgn. Han hadde håndjern på fra fire om kvelden til ni om morgenen. Han ble forhørt en 40 ganger, behandlet med benklemmer, hengt opp i tau, slått og truet med å bli skutt. Den 30. oktober 1944 ble han hentet, kjørt avgårde og skutt på Trandum.

Det var en hard beskjed å få. Jeg opplevde det som noe uvirkelig. Men det var flere enn oss som hadde vært i samme situasjon. Det var harde tider.

I slutten av mai kunne vi reise tilbake til Norge. Far ble begravd sammen med andre partikamerater fra sentralkomitéen på Nordre gravlund.

Først var det en minnestund i Folkets Hus og så vandret gravfølget bak kistene opp til kirkegården. Det var taler av ledende partifolk og til og med en prest sa noen ord om de som hadde ofret livet.

Så snart jeg var gammel nok, gikk jeg med i NKU. Jeg meldte meg inn i Østkantlaget. Første gang jeg traff Aslaug, datter av Halvor Sørum, som ble kona mi, var da Rolf Sunde og jeg kom med i laget. Aslaug var kasserer.

Jeg ble forelska, men syntes det virka håpløst for hun var jo fire år eldre.

Vi hadde vært på et møte i gamle Arbeidesamfundet 1. desember 1951. Vi gikk tidlig fra møtet og vandra hele Torggata, over Stortorget, langs Karl Johan, gjennom Slottsparken, opp Bogstadveien til Majorstua, videre opp Kirkeveien, forbi Ullevål og Sagene over Torshov til Kampen. På den lange turen i desemberkulda fant vi ut at vi hadde mye til felles i bakgrunn og synspunkter. Siden den turen har det vært oss.

30 år etterpå gikk vi samme ruta sammen med ungene våre.

Trykt i avisa Friheten 2002
faksimile orig. layout v. hansnb