Da Mattis ville bli millionær
Det gikk rykter i gutteflokken: I Amerika startet mange millionærer som avisbud.
Thor Mathissen gikk med avisen på Gudeberg.
Avispakkene kom med Go’vakker Maren over elva. Vi ventet i huset som vendte inn mot festningsmuren. Der holdt Dampskipselskapet Trafikk til, og der var det vente- og hvilerom for drosjesjåførene. Vi kortet ofte tida med å prate med Harald Evensen som sto for lageret til Trafikk. Avispakkene var merket Gamlebyen, Gudeberg, Nabbetorp. Hvem som gikk på Nabbetorp husker jeg ikke, men Odd Løkkevik hadde Gamlebyen. Fremkomstmidlene mine var varierte. På sommertid en Diamantsykkel, sjelden vare etter krigen, men fikset på grunn av en fetter som jobbet hos Gresvig i Oslo. På vintertid gikk det på sparkstøtting og senere med hund foran fiskekjelken.
Hund og barnevogn Kameraten min og jeg hadde spilt og vunnet kroner 250 i tipping og kjøpte hver vår bikkje. Min var en vorsteher, døpt Leddi. Det mest selsomme fremkomstmiddelet laget jeg senere til sommerbruk. Det var en gammeldags barnevogn med store hjul og en fletta, dyp kurv. Jeg tok bort kurven og laget et lite lasteplan. Jeg spente Leddi foran barnevogna. Folk sperret øynene opp over den forunderlige ekvipasjen.
Fra Gamlebyen tok vi veien bort til Heibergskrysset, og videre mot Essostasjonen til Harry Henriksen, der Nabbetorpveien begynner. Så skrått over gaten til det gamle Amtssykehuset. Først et antall Demokraten og Fredriksstad Blad inn på kjøkkenet. Så opp trappen til vaktmester Rolf Johansen, som bodde over likhuset i den lille bygningen som for lengst er revet. Johansen var senere vaktmester på byens sykehus, deretter på Den gule anstalt og flyttet med opp til Frydenbergskolen.
Luar-Lars I Nabbetorpveien, på høyre side, var kirketjener Josef Pedersen første abonnent. Sønnen Per overtok begravelsesbyrågeskjeften til Annes. Det er visstnok sønnesønnen som bor i huset nå. Deretter skrådde vi over gata med avisen til Luar-Lars. Hva navnet kom av, aner jeg ikke. Datteren drev siden humanitært arbeid ute i den vide verden. Kringkastingsbestyrer Henri Helland kjøpte senere huset. Etter huset til Josef Pedersen fulgte en institusjon i strøket: Godteriforretningen til frøken Svendsen.
Butikken var av den gamle sorten med disk og hyller. I hyllene fristet Lohengrin, Firkløver, Freia melkesjokolade og Smørbukk. En gang gikk Leddi løs på smørbukkesken uten at forholdet mellom meg og frøken Svendsen led vesentlig under det. Bak huset var et mindre hus. Der bodde Karl i stua, broren til frøken Svendsen. Nå er både han og stua borte. Ved siden av frøken Svendsen var til å begynne med en abonnent jeg ikke husker navnet på, men senere flyttet Sandersen inn. Tom Sandersen var skolekameraten min. Deretter kom to eksempler på såkalt byggmesterfunkis, de to store Gudevoldhusene. Det bodde Gudevolder i begge to. I det andre leide familien Sørensen annen etasje. De hadde sønnen Kai, uvisst av hvilken grunn kalt Sjanta. Vi skrådde over gata til huset til bror til vaktmester Johansen. Halvar Johansen var politisjåfør, kjørte den svarte Opel Rekorden og hadde sønnen Gunnar.
Husbankhus Nå tok avisbudet en liten pust i bakken. Fra høyre og fra venstre hørtes lydene av spatak, spikerslag, saging og banking. Området fra Gudevold og opp til bensinstasjonen var i kommunalt eie. Det var utparsellert til folk som ville bygge hus og søkte Husbanklån. Far var lokal representant for Husbanken, og jeg husker tegninger med forskjellige planhus ut over spisestuebordet hjemme. Tre-fire av reflektantene kjørte lastebil og slo seg sammen om en gravemaskin, men mange, kanskje de fleste, grov ut tomta med hjelp av spade og trillebår. Når en kjenner blålera på Østsiden, er det ikke rart at en og annen slet mer enn de hadde godt av i den jobben.
Tilbake til ruta, for folk ventet på avisen sin. Neste abonnent var Fagerås, sivilforsvarsadjutant og lærer i søndagsskolen. Huset ved siden av var også funkistypen, og der bodde Rolf og Maggi Thorbjørnsen. Maggi Thorbjørnsen bor der den dag i dag (2005). Jeg husker Rolf som en veldig snill og hyggelig mann som takket pent når jeg overrakte Fredriksstad Blad.
På hjørnet av Herlof Steens gate lå til høyre et av de eldste husene i gata. Eieren het Aimar Kristiansen og var pensjonist. Deretter to aviser på kjøkkenbenken til mor og opp trappa til murermester Gunnar Dahlin som leide i annen etasje. I huset på det andre hjørnet av Herlof Steens gate og Nabbetorpveien bodde Sverre Haugli i første etasje. Jeg hadde overtatt ruta etter sønnen Odd. I annen etasje bodde foreldrene til Gunnar Arnesen, senere amanuensis i akustikk ved Universitetet. Så fulgte et noe større og eldre hus, og der bodde Henriksens med datteren Astrid og sønnen Robert. Under og etter krigen hadde vi høns i kjelleren. Astrid innleverte klage over at hun ble vekket av og ved hanegal.
Fire abonnenter På Gudevold bondegård bodde fire abonnenter. Kristiansen og Fjelle i en sidebygning og to familier Gudevold i hovedbygningen. Husbondfolket sjøl, Hartvig og Frida Gudevold, var utrolig snille mennesker. Hagen på nordsiden av huset var mindre enn den som vendte mot sør. Vi fikk alltid pærer, epler, plommer eller jordbær. Hadde vi fødselsdag, fikk vi ekstra tildeling. Stor var gården ikke. Et uthus, et stabbur, en to, tre kuer og gris. Men Frida og Hartvig var gjestfri mennesker på alle måter. Under krigen inviterte de ved juletider til kakaoerstatning med ekte kremtopp. Fjøsnissen på låven var antagelig regissert av husbonden sjøl. 8. mai 1945 vandret et tog med norske flagg ut fra porten til Gudevold. Gudevold-familien adopterte sønnen Rolf. Han drev det langt og ble vitenskapelig assistent for professor Arne Næss. Senere sluttet han seg til Jon Medbøes adepter som med brennende lys i midnattstimen jaget etter munken i Nidarosdomen. Dessverre gikk Rolf altfor ung bort i giktfeber. Der hvor Gudevoldgården lå, er i dag Institutt for journalistikk.
Ikke langt fra Gudevold gård, mot nord, ligger Gudeberget. Det er nok mer en fjellknaus enn et berg. Like ved lå det en dam hvor vi plasket og seilte med selvspikkede trebåter med seil laget av lokket på en skoeske.
Ulykker Det skjedde ulykker. På et jorde i nærheten sto en gammeldags slåmaskin. Guttunger skal bort og fikle og klå på alt mulig Det gikk ikke bedre enn at den tunge armen med ljåskjærene datt i bakken. Den første taggen traff meg i panna. – Én millimeter til, og du hadde vært død, sa doktor Thorvaldsen.
Etter Gudevold krysset budruta en annen rute: veien for frifantene på brennerovnen til polet i Gamlebyen. En av de tørste var Harald feier’n. En gang kom han inn på kjøkkenet til mor og ba om 65 øre. – Penger får du ikke, for du bare drikker dem opp, sa mor, men du kan få et brødstykke. – Jeg har ikke tenner å tygge med, klaget feieren. – Så heldig at jeg har stående en kjele med ertesuppe, sier mor. – Jævla drittkjerring, sa feieren og forsvant. En annen gang øynet han muligheter for større inntekter. Jeg kom med Leddi og feieren dro opp buksebenet og skrek til hunden: – Bit! BIT! Han regnet vel med et større erstatningsbeløp. Leddi var uinteressert i feieren og dessuten veldressert.
Mare Gudevoldveien var ei mare. Den ble sjelden eller aldri brøytet. Når Leddi og jeg slet oss gjennom snøfonnene, var det som i en Klondyke-helt av Jack London. Midt i snøhavet lå tre hus. Det var Syversen, det var Pedersen og det var Moen. Det er umulig å få plass til alle familie- og yrkeskonstellasjoner i de tre husene. Vi slår i alle fall fast at Pedersen drev transportforretning, Syversen var vognmann med hesten Primus, og Moen hadde ei finnebikkje som jeg etter hvert levde i fredelig sameksistens med.
Ruta nærmet seg slutten. Heine Andersen fikk Demokraten og spinnerimester Lund Andersen Fredriksstad Blad. Siste abonnent var vaktmesteren nede på Cheviotspinneriet som skulle ha avisen stukket inn i dørhåndtaket. Trappa var høy og islagt på vinterstid, men jeg hadde en teknikk med å ake ned på avisveska. Da de gikk i gang med broa, ble det satt opp en arbeidsbrakke ved Gudevoldveien. Jeg pleide ofte å ha igjen en del aviser og la dem alltid inn på bordet i arbeidsbrakka.
Juleruta kunne være innbringende. Enten lå det noen kroner i en konvolutt, eller jeg ble bedt inn og fikk smake på julebaksten. Juledrammen var reservert for postbudet. Gutta i arbeidsbrakka hadde skramlet sammen mest. Hjemme talte jeg opp julegratialet. 85 kroner og 77 øre. Selv om jeg la til de 50 kronene som jeg hadde i månedslønn, var det langt igjen til millionen.
Trykt i Fredriksstad Blad 2005
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling