Førti år på labben
Fra den gangen pleierne het søstre, overlegene gikk med tversoversløyfe og Roger Steffensen gjorde sine første laboratorieanalyser.

Jeg vokste opp i Mellomgata 10. Bestekameraten min var Snæbbus. Etter St. Croix og Den gule anstalt tok jeg kjemiingeniørutdannelse i Göteborg Tekniska Institut. Første og eneste jobben jeg har hatt var på laboratoriet på sykehuset i Fredrikstad fra 1958. Da var sykehuset to år gammelt.
Det var bare én blokk den gangen. De forskjellige avdelingene hadde navn etter bokstavene i alfabetet. Det er åtte etasjer, så det blir A, B, C, D, E, F, G, H og i tillegg IK på østsiden. I teknisk avdeling i kjelleren huserte maskinmester Gunnar Sanderud. I første etasje var det psykiatrisk avdeling. Det fantes også to isolatrom like ved der portørene hadde sitt vaktrom. Det var stålstenger i lukene på dørene. Pasientene ble overført fra IK, det gamle amtssykehuset på østsiden. Den første overlegen i psykiatri var Nils Ludvig Dahl.
I annen etasje var inngangen til sykehuset fra Welhavens gate. Mange har nok lagt merke til den vakre, svungne baldakinen over inngangen. Det er vel det eneste som ikke er firkantet i bygningen som arkitekt Ødegård hadde tegnet. I vestibylen var det så vel en liten filial av Sparebanken som et Narvesenutsalg i det bakre hjørnet. Nå er det inngangen til sykehusets kapell.
Når vi tar turen oppover, kom først de medisinske avdelingene og røntgen som lå i tredje etasje. Den første røntgenlegen var Håkon Ødegård og oversøster på røntgen var Gudrun Macedo. Utenfor røntgen var det en liten melkebar. Et glass melk skulle visstnok være godt for de røntgenfotograferte.
Så fulgte de kirurgiske avdelinger i tre etasjer. Beliggenheten hang sammen med at det skulle være direkte forbindelse mellom en av etasjene og operasjonsstuene. Der operasjonsstuene i femte etasje var, er det nå dialyseavdeling. Til slutt var en medisinsk avdeling i åttende etasje. Den medisinske avdelingen hadde en såkalt jernlunge. Jernlungen var forløperen til respiratoren. Pasienten lå i en jernsylinder med bare hodet fritt. Ved å heve og senke trykket i sylinderen, holdt man åndedrettet ved like. Den var ofte brukt i forbindelse med polioepidemiene.
To overleger satte sitt preg på sykehuset. Den ene var overlege i medisin, dr. med., viktig, viktig, Ole K. Evensen. Den andre var kirurgisk overlege Einar Gudmundson Schie som også var administrerende direktør. De gikk begge med tversoversløyfe, men var ellers forskjellige i både sinn og skinn. Overlege Evensen var liten og nett. Han pleide å ta femti armbøyninger hver dag på kontoret klokken fem. Når de andre kom på jobb så var journalene hans klappet og klare. Jeg har hørt at overlege Grieg var den første som sa du til doktor Evensen. Schie var en annen type. Mer utadvendt, ungdomsvenn av Johan Borgen, kanskje litt herre på byen og så videre.
En gang i året ble det holdt personalfest i kantinen. Ledende krefter var Lill Edvardsen, Wenche Sveen og Else Bydahl som fikk i stand opptreden med viser og sketsjer. Overlege Schie lo høyest når han selv ble parodiert i sketsjene.
Sverre Askø var økonomisjef. Hans oppgave var å holde på pengepungen. Når vi trengte nytt utstyr til laboratoriet, satte overlege Grieg opp en liste som var mer omfattende enn det vi strengt tatt hadde bruk for. Ned til Askø med listen. Han så på den mens han raslet med nøkleknippet og reiste seg og gikk litt frem og tilbake: – Ja, dette var mye. Dette har vi ikke råd til. Vi får kanskje stryke det og det og det. Det vi strøk var det minst viktige og det vi fikk, var det viktige. Så blunket vi til hverandre og var klar over leken vi drev med.
Tre kvinnelige ansatte er ikke til å komme utenom. Den første var administrativ oversøster Hjørdis Uleberg, alltid korrekt i hvit uniform med Røde Kors-armbind og hette. Den andre var Elsa Johansen på sentralbordet. Den tredje var Anne-Lise Andresen, kalt Ala, som var sekretær for Schie. Hun har servert mange kopper kaffe til unge, nervøse medisinske kandidater. Blant andre gjøremål var hun med på operasjonene og stenograferte Schies kommentarer under inngrepet. Det søster Hjørdis, Elsa og Ala ikke visste om sykehuset, var ikke verdt å vite.
Laboratoriet lå i fjerde etasje. Nå holder kreftpoliklinikken til i lokalene. Min første sjef var overlege Arne Grieg. Grieg var en real og grei sjef på alle måter. Han pleide å si at et godt laboratorium skulle kunne gjøre minst to hundre forskjellige analyser. Det var målestokken, og det tror jeg vi greide. Det er umulig å ramse opp alt det vi drev med. Vi målte selvsagt blodprosenten, PH-verdien i blodet, kolesterolinnholdet i blodet, senkninger og elektrolytter. En kuriositet: Alle pasienter ble prøvet med Meinichers reaksjon på syfilis. Det hendte av og til at noen reagerte positivt på denne prøven.
Alle utregninger gjorde vi med regnestav. Laboratoriet hadde en lang en, på nærmere en halv meter. Senere fikk vi mindre som vi kunne ha i brystlommen. Det var en sensasjon når den første kalkulatoren dukket opp på laboratoriet.
Vi brukte vanlige pipetter og pipetterte opp urin og blod med munnen. Det hendte at vi fikk en liten dram uten at jeg tror vi har tatt noen skade av det. Alle reagenser laget vi selv. Nå er alt ferdigkjøpt. Vi laget for eksempel vårt eget kontrollserum, og jeg dro til Halden og hentet blod fra storfe og gris. Vi gjorde også enklere bakteriologiske undersøkelser. I skoletiden var jeg alltid negativ på pirquetprøven. Med det samme jeg begynte på sykehuset, ble jeg positiv. Det hang nok sammen med at vi blant annet arbeidet mye med pleuravæske fra lunger. Vi hadde riktignok et avsug, men ikke alle analyser foregikk ved det. Vi arbeidet rundt ved benkene og fikk «smitten» i oss på den måten.
Vi steriliserte det meste selv i autoklaver inne på laboratoriet. Når det skulle tas prøver av arterieblod, var det overlege Grieg selv som foretok dem. Vi tappet også blod av blodgivere. De lå og ventet på en benk i en nisje der overgangen til C-fløyen er nå. Den første slangeforbindelsen mellom kanylen og flasken var av gummi. Vi stakk med Wassermannkanyler. Når de begynte å minne om heklenåler, slipte vi dem, staket dem opp og brukte dem på nytt.
Den første tiden gjorde vi ca. 70 000 analyser om året. Et par år senere var det økt til 95 000. I dag gjør sykehuslaboratoriet vel fire millioner analyser hvert eneste år.
Gode kollegaer fra den første tiden var Marit Oksrød, Dagny Begby, Kathe Schøyen og frøken Baakinn. Først het det laboratoriesykepleier, så fysiokjemiker og i dag heter det bioingeniør.
Laboratoriet hadde vaktordning formiddag, ettermiddag og nattevakt. Om natten var det en på vakt. Det var alltid et minimum av analyser på nattetid når Grieg hadde vakt. De torde ikke å rekvirere så mye da, vet du.
Vi hadde også et patologisk laboratorium og bakteriologisk avdeling allerede før serviceblokka. Det patologiske laboratoriet lå i det som før het Handelsgymnaset, av eldre Fredrikstadfolk gjerne kalt Pigeskolen. Sjef for det patologiske laboratoriet var overlege Wetteland. Det hendte at jeg matet og trimmet forsøkskaninene i første etasje.
Jeg var ikke sjelden over på laboratoriet på St. Josephs hospital. Jeg kunne ha ærend med å kontrollere utstyret. Ansvarlig for laboratoriet var søster Bonaventura. Overlege Otnes hadde alltid en kvikk en: – Er det søster Bonaventura som er ute og går tur’a? Det var smil fra begge sider.
Jeg hadde også kontakt med laboratoriet på Veum sykehus. Fra 1965 hadde jeg tilsyn med det. På Veum var det to dyktige bioingeniører, Nils Hetmann og Ellinor Håkensen. Det var ikke alltid lett å ta blodprøver av urolige og redde pasienter. Heitmann hadde en spesiell fremgangsmåte. Han var flink til å spille piano og så satte han seg ned og spilte en rolig melodi. Dermed gikk det greit å ta prøvene.
Jeg arbeidet vel førti år ved sentralsykehuset i Fredrikstad. Stedet er ikke til å kjenne igjen. Sykehuset kan løse oppgaver som var utenkelige da jeg begynte der i 1958. Labben er kjent for å være et av de mest moderne i Europa takket være adm.
overlege dr. med. Leif E. Willes dyktige ledelse. Likevel: Noe har blitt borte. Før hadde vi mer tid for hverandre. Traff jeg Evensen eller Schie, eller en annen av personalet, hadde vi tid til å veksle noen ord. I dag er det knapt et nikk og så haster vi videre.
Trykt i Fredriksstad Blad 2005
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling