Kavallerister på hjul
Hesten hadde utspilt sin rolle i siste krig. I stedet kom kjøretøyer på hjul og på belter. I Storbritannia ble det opprettet en motorisert oppklaringseskadron. Oberstløytnant Åke Jensen forteller.
Jeg er fra Guldbergsiden og født på gamle Betesda sykehus. Jernbaneområdet og elvebakken ned mot Glomma var lekeplassen vår. Jeg begynte på Den gule anstalt, men familien flyttet til Stavanger, og jeg fortsatte på Kongsgård, Kiellands gamle skole, hvor jeg avla examen artium.
Jeg vokste opp i et antinazistisk miljø. Far var med i Arbeiderpartiet, og hjemme ble det snakket mye om den politiske utviklingen. I klassen min hadde det gått en jødisk gutt. Han ble trakassert av noen nazielever. Vi var en gjeng som sa klart og tydelig fra at hvis de ikke holdt opp, skulle vi gi dem en omgang.
Etter nederlaget april 1940 kom jeg raskt med i illegalt etterretningsarbeid. Jeg var en gang over i Sverige og ble sendt tilbake med nye oppdrag. Neste gang jeg dro til Sverige, var jeg etterlyst av Gestapo. Jeg satt i en jernbanekupé og så mitt eget bilde i Polititidende som karen rett ovenfor meg holdt på å lese.
Etterlyst I Sverige ble det bestemt at jeg var en av de heldige som skulle sendes med en av Bernt Balchens Liberatorer til England. Hærens overkommando hadde bestemt at det skulle opprettes en norsk, motorisert oppklaringseskadron, Norwegian Independent Reconnaissance Squadron – Recce. Vi kalte avdelingen aldri noe annet enn Recce.
Vi var en uensartet flokk som var plukket ut til denne tjenesten. Det var folk som var kommet fra Islandskompaniet, det var noen hvalfangere, en same, og en kar som hadde vært med tolv år i Fremmedlegionen. Sjefen vår var major Spilhaug. Han var en dyktig og populær offiser.
Først fikk vi den grunnleggende militære utdannelse. Hovedbasen vår var Bellerby Camp i Yorkshire. Deretter kom opplæring på materiellet: tung og lett Daimlerpanserbil, brenguncarriers og motorsykler. Når kjøretøyene dukket opp, skulle de døpes. Det var Jøssingen, Vikingen, Dovregubben, Odølingen og norrøne gudenavn som Odin, Tor og Brage. Jeg var blitt forfremmet til sersjant og vognkommandør og oppdaget at min panserbil, mens jeg var borte, hadde fått navnet Balder. Jeg var misfornøyd, for Balder var en fredsommelig gud som jo ble drept av de andre gudene.
Derfor malte jeg Ra foran, slik at vogna ble hetende Rabalder. Den står den dag i dag foran Forsvarsmuseet. Det fulgte lange og harde manøvrer i felt. Høstværet i Yorkshire er både vått og surt. Jeg gjorde en oppfinnelse: Å grave en ti – tjue centimeter dyp grop, helle nedi en skvett bensin og tenne på. I gropa plasserte vi kokekaret. Snart var teen klar. Oppfinnelsen er ikke mønsterbeskyttet.
Det var nok av kjeft å få. Vi lærte leksen vår: – Never argue with control. Control is always, always right. Eskadronen måtte gå opp til eksamen på regimentsnivå. Oberst Luze ga oss hovedkarakteren: None better.
Dansefest Vi hadde et godt forhold til lokalbefolkningen. Hver lørdag var det dansefest i Town Hall. Der hadde vi påtagelig fremgang. De britiske mannfolkene var mobilisert. Vi var nesten enerådende på markedet. Det hendte at det førte til varige forhold og ekteskap.
7. mai 1945 kapitulerte tyskerne i Norge. 12. mai var eskadronen klar til avmarsj. Mandag 14. mai i Leith begynte innlastingen av 270 mann i båtene: et transportskip og landgangsfartøyer med en klaff foran til å slå ned slik at materiellet kunne kjøre i land. Fartøyene bar preg av å ha vært med i invasjonen i Normandie. Nordsjøen var ruskete. Båtene hev seg i sjøene, og mange ble sjøsyke. Landkjenning fikk vi ved Stavanger.
Skipene lå til kai, men vi fikk ikke gå i land. Vi gikk videre til Kristiansand, der en del av eskadronen ble satt i land og tildelt konkrete oppgaver. Resten av Recce gikk til Oslo, og for første gang på lang tid satte jeg bena på norsk jord.
Ankomsten var preget av improvisasjon. Vi ble innkvartert på Akershus og sov på flatseng i Gamle losjens festsal. Enkelte har alltid sans for å innrette seg. De fant en tysk offisershybel i nærheten med fullt salongmøblement og senger. Det var ikke lett å ta seg frem dit. For å være på den sikre siden spikret de et skilt utenfor døren hvor det sto «Explosives» med utropstegn etter.
Kjeks Og mus Mattjenesten var så som så. Den første tiden fikk vi mat på Kristiania dampkjøkken en gang om dagen. I kjelleren under losjen var det imidlertid et lager med Sætrekjeks. Vi måtte dele kjeksen med mus, både døde og høyst levende, som hadde hatt gode dager og gnagd ganger i kjeksen.
Tjenesten besto i å sørge for rolige forhold i hovedstaden. Vi gikk fire og fire i patrulje. Enkelte Steder, som på Tøyen og Grønland, kunne det smelle et skudd fra en eller annen kant. Noen alvorlig konflikt kom vi ikke opp i.
De tyskerne vi møtte, virket underdanige og relativt disiplinerte. Sto patruljen stille, var det vanlig at tyskerne stanset og hilste og kom med standardsetningen: – Bitte, vorbeigehen zu lassen, slik skikken var i Wehrmacht. De så de svarte beretene våre, og en tysker hvisket til en annen: – Achtung, hier kommt die norwegische SS.
Jeg husker en spesiell episode. Det var nede ved Nasjonalteateret. Det sto en tysk soldat med gevær på skulderen, og noen piker hadde stukket en blomst i geværløpet. Han var litt tafatt og hadde tapt krigen.
Folk var begeistret. Vi fikk ikke lov til å betale på trikken. Vi kom med femtiøringen, men konduktøren feiet den tilside: – Klart at dere skal kjøre gratis! Hvis trikken var full, ble vi huket tak i og dratt om bord likevel. Helt i førsten reiste vi også gratis på NSB, men det ble det ganske fort slutt på.
Gardermoen Fra Oslo og jubelen og invitasjonene til privatfolk som ville feire oss, ble vi forflyttet til Gardermoen. Det var for så vidt en trist overgang. Mulighetene til å ta seg til hovedstaden var imidlertid ikke vanskelige for en motorisert avdeling. Vi hadde motorsykler, og spørsmål om førerkort forekom aldri i den tiden. Tjenesten nå besto i at vi i samarbeid med britiske fallskjermavdelinger, the Red Devils, skulle gå igjennom tyske leire. Det var ikke uvanlig at nazister og SS-offiserer, og for den saks skyld norske torturister, kledde seg i vanlig Wehrmachtuniform og prøvde å stikke seg bort i leirene. Vi omringet leiren, kommanderte oppstilling, og så gikk vi med lokale hjemmestyrker langs rekkene og plukket ut syndebukker som ble tatt med til vi dere avhør. Det var vanlig at fire-fem måtte følge med etter hver inspeksjon av de tyske leirene. Ellers administrerte tyskerne leirene selv, med de begrensninger som gjaldt. Blant annet fikk de ikke lov å bevege seg mer enn én kilometer fra leirområdet.
Store problemer hadde vi ikke, bortsett fra en spesiell gang. Det ble plutselig sendt SOS-signal fra leiren Sepp Dietrich, oppkalt etter en tysk general (og krigsforbryter). Leiren lå i Åsenfjorden i nærheten av Trondheim. I Sepp Dietrich var det en god del ubåtmannskaper og nærmest mytteritilstander. De som sto for vaktholdet ba om hjelp. Vi rykket ut med det tunge og lette materiellet. I løpet av åtte timer la vi bak oss strekningen fra Gardermoen og frem til Trondheim. En av motorsyklistene var i grøfta 16 ganger. The Red Devils befant seg delvis inne og, delvis utenpå Daimlerne. En engelsk kaptein som hadde deltatt i kampene på Arnhem, sa: – I have never been so scared.
Fremme ved leiren brukte vi den vanlige strategien. Først satte vi ut vakter rundt leiren. Så braste Daimlerne inn porten, og kommandoen lød: – Antreten! Oppstilling! Når tyskerne så at forsterkninger var ankommet, fikk pipen en annen lyd. Ikke minst da en av gutta hadde orget en lenestol, plassert den oppå et lastebilplan, og utstyrt med en brengun sendte han salve etter salve i hælene på soldater som var sene i avtrekket. Ute på vannet var noen tyskere på vei til en båt. Noen salver fra mitraljøsen i Daimlerne fikk dem til å ombestemme seg og komme i land og opp til leiren igjen.
Kongen hjemme Den 6. juni kom Kongen hjem fra England. En carrieravdeling av Recce var oppstilt med front mot Honnørbrygga. Daimlerne som skulle delta i eskorten, var trukket noe tilbake. Det ble kommandert: – Rett! Kongesangen ble spilt. De engelske avdelingene ble inspisert, og deretter ble det kommandert: – På stedet hvil, hvil. Den norske troppssjefen var usikker i protokollen, så Reccetroppen ble stående i stram givakt i en hel time mens det ble holdt taler og utvekslet hilsener av de forskjellige honoratiores.
Så satte kolonnen seg i bevegelse. Først kjørte eskadronsjef Spilhaug i Odølingen, fulgt av tropp 1. Så fulgte jeeper med Kompani Linge-folk, deretter A1 med Kong Haakon, prinsesse Märtha og barna. Flankene var sikret av våre gutter på motorsykkel. Tropp 2 avsluttet kolonnen.
I en av Daimlerne var vognkommandøren småvokst, mens radiooperatøren var meget høy. Vognkommandøren hadde utstyrt seg med en kasse til å stå på, men radiooperatøren var likevel lengre. Da kolonnen satte seg i bevegelse, hveser vognkommandøren til radiooperatøren: – Huk deg i knærne, din lange jækel!
Det hele gikk problemfritt. Mange syntes at vi i eskorten så så alvorlige ut. Det hadde sin forklaring i at vi regnet ikke med at byen var hundre prosent sikker. Vi hadde fulladede personlige våpen, og i mitraljøsene lå båndene med ammunisjon skuddklare. Tusener fylte gatene. Bare i Rådhusgaten jublet 17 000 skoleunger mot kortesjen. På Youngstorget sto en pyramide av turnjenter. Det var vel det eneste som kunne få oppmerksomheten til mannskapene vekk fra eskorteoppdraget. Ferden gikk videre bort over Torggaten, svingte, og så opp Karl Johan som et eneste hav i rødt, hvitt og blått.
Så var Kongen trygt hjemme. Recce hadde fullført oppdraget sitt.
Trykt i Fredriksstad Blad 2005
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling