Oppvekst på Åsebråten

Mekaniker og montør Gunnar Andreassen bodde de første femten år av livet sitt på Åsebråten hjem for tuberkulosetruede barn.
– Det var et godt sted å være, sier Gunnar.

Vi bodde i Oslogate 10. Da jeg var tre uker gammel, fikk jeg lungebetennelse. Jeg klarte meg, men legen sa at jeg ikke kunne være hjemme lenger fordi mor hadde tuberkulose. Josefsen kom med sykebilen og kjørte meg av gårde til Åsebråten hjem for tuberkulosetruede barn. Der ble jeg lagt i det rommet i første etasje som ble kalt babysalen. Ikke lenge etter døde mor.

Det første minne jeg har fra Åsebråten, er at jeg sitter på potta i døråpningen ut mot den brede balkongen. De minste barna «kuret» på balkongen. Det var stelt i stand feltsenger av tre rammer og lerret, og på hver av disse sengene kunne fem, seks barn ligge godt innpakket som sigarer i en sigareske. Kuringen foregikk så vidt jeg vet om formiddagen fra elleve til tolv.

Fra de aller første årene på Åsebråten husker jeg ikke så veldig mye. Ute var det to store sandkasser, og vi kunne bygge hus og tårn og slott eller kaste sand i ansiktene på hverandre når vi var i det lunet. Til bruk for de eldre barna var det et par huskeplanker.

Om vinteren, eller når det regnet, var vi i det store lekerommet i det ene hjørnet av bygningen. Der var det en diger kasse som var fylt, mest med treleker. Det var leker som tilhørte barnehjemmet, og det var leker som barna hadde fått i presang. En radio var det også oppe på veggen, og der kunne vi hver lørdag høre onkel Einar i barnetimen.

Da jeg ble eldre, flyttet jeg opp en trapp til den ene av de to sovesalene i annen etasje. Alt i alt var vi tretti barn, omtrent halvparten piker og resten gutter. Sengene var av hvitlakkert jern. Til hver seng var det nattbord med skuff til spretterten, gnavstokken og ett, to og femøringene.

En vanlig hverdag ble vi vekket klokka sju. Vi kom oss opp og ut i vaskerommet og vasket ansikt og hender. De passet alltid på at vi vasket hendene før vi spiste. I det hele var det nøye med hygienen. Hver lørdag bar det ned i kjelleren. Først dusjet jentene og deretter guttene. Doktor Vogt undersøkte oss ofte. Han hadde trillrundt hode og var veldig snill.

Vi hadde hvert vårt skap der vi hadde tre sett klær. For det første hadde vi hverdagsklærne som vi brukte når vi var ute på selve Åsebråten. Så hadde vi skoleklærne som vi tok på oss når vi skulle på skolen, og så hadde vi finklærne som bare var til bruk på søndager og ved festlige anledninger. En gang hadde de sydd hvite bukser til oss av melis- og sukkersekker. Det var til syttende mai. Vi var så pønta og fine, så.

Etter frokosten dro vi til skolen. Vi trasket hele veien, gjennom Bratlia og Bratliparken, ned til Trara. Slik jeg husker det, var det aldri noen problemer med å være fra barnehjemmet på Åsebråten. Jeg kan ikke minnes at vi noen gang ble ertet eller hånt av medelever for at vi var barnehjemsbarn.

Én ting husker jeg som det var i går, og det er niende april. Vi sto i skolegården om morgenen. Vi hadde ikke gått inn ennå da vi ser noen store, svarte fly over Bratthammeren. Det er krig, ble det sagt. Mange av barna begynte å gråte. De tenkte vel at pappa skulle i krig og kanskje dø, eller noen hadde en far på sjøen, hva vet vel jeg. Ellers merket vi ikke så mye til krigen på barnehjemmet. Men når flyalarmen gikk om natta, måtte vi ligge på flatseng nede i første etasje.

Når skoledagen var over, hendte det at vi ordnet oss gratisskyss med buss. Nede ved sorenskrivergården var det nemlig en dump i veien, og den hadde den generatordrevne bussen vanskelig for å klare. Da var det lett å huke seg fast bak, og så bar det av gårde så det hvinte under pluggstøvlene helt opp til Trarabakken, ved Olsens kolonialforretning. Hjemme ventet kokkene Anna, Kirsten og Eli med middag. Stuepikene Astrid Myrvang, Hjørdis Hassing og to til som jeg ikke husker navnet på bar rundt fatene. To ganger i uka var det fisk. Jeg likte ikke fisk. Jeg likte ikke kjøtt heller. Det hendte at jeg tygde det tørt og stakk det i lomma.

Etter middagen gikk vi på lekserommet. Tantene gikk rundt og passet på at alle gjorde leksene sine. Det hendte at søster Julie, bestyrerinnen, tok seg en tur innom. Hun hadde leilighet i første etasje. Hun var et veldig rolig og avbalansert menneske som aldri hevet stemmen. Assistentsøster var Aslaug Romsås.

Når tre mann hadde gravd fire meter grøfter, og sørlandsbyene fra Risør til Lillesand var pugget, hadde vi fri.

Det var nok å ta seg til i området. For det første var det et skogholt. Der kunne vi bygge barhytte, og der lekte vi indianer og hvit. En gang støpte murer Smith en mur tvers over en fordypning i fjellet, og det ble badebassenget vårt. Vi sto på kanten og skjente ut. Det var ikke mer enn en meter dypt, og var jeg uheldig så rispet jeg opp mageskinnet.

Om vinteren gikk vi på skøyter der. Jeg hadde snabelskøyter som jeg hadde fått av bestefar. De eldre guttene hjalp meg å stramme remmene. Mine beste venner på barnehjemmet var Knut Johansen og Olaf Hansen. Litt knuffing kunne forekomme ungene imellom, men aldri noe slagsmål i den tiden jeg var på barnehjemmet.

Å dra alene til byen var strengt forbudt. Straffen var å ligge på gangen om natta. En gang i 1938 så jeg Snehvit og de sju dverger på kino, men da var jeg sammen med en voksen.

Når Åsebråten trengte varer, ble vi sendt av gårde med dragkjerra til tuberkulosehjemmet. Det bar nedoverbakkene, med noen som dro, og andre som hang på, og så leverte vi lappene, enten hos Smør-Larsen på Torget eller hos grossistforretningen til Adolf Gundersen.

Det eneste dyret som fantes på barnehjemmet, var Tussi, katta til bestyrerinnen. Nede på tuberkulosehjemmet var det rene bondegården med gris, høner og sauer. Det var ingen som nektet oss å gå ned til hjemmet. Jeg ble kjent med noen av dem som bodde der. Jeg husker iallfall en som arbeidet i en urmakerforretning i Bakgata, og som jeg fikk være med på rommet til. Det var jeg også hos en som het Piter, det skulle vel helst være Peter.

De hadde flasker av hvitt glass som de alltid måtte spytte i. Iblant døde noen av pasientene. Hjemmet hadde eget likhus.

Når klokka var seks, kom husmor ut og ringte med en klokke. De første fem dagene i uka var det alltid havregrøt om kvelden. Vi spiste den, og kan hende likte vi den også, vi visste jo ikke om noe annet. Vi gledet oss til lørdag og søndag, for da fikk vi smørbrød til kvelds. Klokka sju om vinteren og klokka åtte om sommeren var det sengetid.

Det skulle være stille i salene. Midt mellom salene lå det som ble kalt syrommet. Det var vel mer et vaktrom. Der var det en som pleide å sove og passe på i løpet av natta at det ikke skjedde noe, eller at det var uro på sovesalene. At det ble kalt syrommet kom sikkert av at det ble brukt til å reparere klær, lakener og putevar og annet tøy som trengtes på barnehjemmet.

Alle vi barna på Åsebråten gledet oss til jul. Natt til julaften lå vi i sengene og hørte bank, bank, bank nede i første etasje og hvisket til hverandre: «Nå setter de foten på treet».

Julaften startet med risengrynsgrøt med mandel. Noen var heldige og fikk marsipangris. Det var aldri jeg. Det var hengt et laken foran åpningen til lekerommet så vi ikke kunne se juletreet. Julaften ettermiddag måtte alle gå i Glemmen kirke.

På hjemveien løp vi alt vi kunne, for snart så vi lysene på det tente juletreet gjennom de store i vinduene i første etasje.

Vi fikk benløse fugler til middag. Alle prøvde å svelge unna så fort som mulig, for snart sto julenissen i døren. En gang var det iallfall båtbygger Aas. Jeg dro kjensel på stemmen og den høye skikkelsen. Ved siden av ham sto Olava, som iallfall flere ganger var kokka Anna. Så ble det delt ut gaver. Harde og myke om hverandre. Noen fra familien, andre fra barnehjemmet og noen fra snille mennesker i byen.

Den kvelden var det vanskelig for tanta på syrommet å få ro i sovesalene.

Trykt i Fredriksstad Blad 2005
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling