– Det var sånn det var
– Folk hjalp hverandre når det trengtes, husker Hjørdis Mariussen.
Jeg er født i 1921 på Nøkleby. Vi hadde kommet på rekke og rad: Aslaug Andrea, Solveig Mary, Maren Helene, Arve og Hjørdis. Som de fleste her i strøket var det jordmor Ruud som tok imot meg og la meg i en rullekurv.
I 1923 overtok pappa farsgården. Nøkleby Vestre var i underkant av 40 mål, med åker og eng og litt skog. Vi leverte melk til meieriet og solgte poteter og grønnsaker og egg. Vi hadde blå poteter, gule poteter og Åspoteter. Havren og hveten gikk til hesten og i husholdningen. Foruten å dyrke jorda var far min, Hjalmar Konrad, vognmann. Han kjørte med hest og vogn fra Lisleby til Fredrikstad. I byen tømte han søppelkasser og hadde to kroner og femti øre i uken for arbeidet. Videre jobbet han for murermester August Hansen, som bygde mange av husene i Nygaardsgaten. Pappa kjørte sand og sement til husene som murermesteren satte opp.
Pappa var veldig snill. Han kjørte hele året. Han hadde vømmelsbukser som varmet i regnet og striesekk over knærne. Han hadde alltid med seg en presenning som han la som dekke over Filip, hesten, da de stanset.
Hver gang det nærmet seg tiden da pappa var ventet hjem, sprang jeg ned til jernbanelinjen og fikk sitte på. Da satt jeg på fanget hans og holdt i hestetømmene.
I 1936 skjedde noe trist med pappa. Han kom hjem fra arbeidet, men måtte gå inn i stua og legge seg. Dyrlege Hvattum var til stede fordi en av kuene hadde fått i seg noe skarpt. Far ba om at han måtte komme. Hvattum så på ham og sa:
– Du må på sykehuset, du, Hjalmar. Pappa kom på sykehuset, og etter et par dager døde han. Det var hjertet. Søsteren min, Helene, satt hos ham da han døde. Jeg får ennå tårer i øynene når jeg tenker på pappa.
Bror Arve måtte ta over jobben til pappa. Jeg var hjemme og hjalp mamma, Johanne Marie. Den travleste tiden på gården var i onna. Far, og senere broren min, kjørte slåmaskinen med to hester foran. Vi lånte hest hos Jon Karstensen, og da han gikk i gang, lånte han vår. Etter at høyet var slått, lot vi det ligge over natten. Dagen etter gikk mor og jeg og vendte høyet. Så kom far, eller broren min, med hesteriva og mua høyet. De kjørte med hesteriva og la det i lange rader. Vi gikk langs radene og lagde såter. De fikk stå til høyet var såpass tørt at vi kunne slå opp såtene og spre høyet ut ennå en gang. Broren min og jeg lesste på høyvogna, og jeg tråkka høyet så vi fikk et digert lass som vi kjørte inn på låven.
I skuronna bandt vi nek. Vi gikk etter slåmaskinen, bandt nekene og satte dem opp i røk. Et røk er fire nek, og vi passet på å sette røkene «øst og vest, for da står røkene best». Da blåste de ikke over ende. Da tiden var inne, kom Saxegård med treskeverket. Han dro rundt og tresket for folk.
Vi hadde ikke egen brønn. Drikkevannet hentet vi hos Arne Hansen, naboen vår. Å bære vann og vaske var kvinnfolkarbeid. Hvis været var pent, vasket vi ute, ellers inne.
Ute vasket vi ved Skørra. Det var en uthuling i fjellet. Da det regnet, fylte Skørra seg med vann. Ved Skørra hadde vi stående en stor jerngryte som vi pleide å gjøre opp varme under. Var det ikke vann i Skørra, måtte vi bære det. Da vi vasket inne, tok vi vann fra fjøsdammen, fylte i en svær sinkkjele, hadde klesvasken oppi og kokte hvitvasken i Persil. Etter at hvitvasken var kokt, hadde vi kulørt tøy oppi og vasket det. Så skylte vi tøyet, vred det og lot det stå ute i skyllevannet over natta. Neste dag vred vi det igjen og skylte det ennå en gang. Var det vinter og frost, hengte vi tøyet på loftet for at det skulle fryse seg tørt. På sommeren blafret tøyet på snorene ute.
Da julen nærmet seg, gruet jeg meg bestandig. Det var slakter Einar Karlsen som gikk rundt på gårdene og slaktet for folk. Da han skulle til oss, fikk jeg ikke sove natten før. Blodbadet foregikk under det store tuntreet utenfor huset. Jeg sto under treet og holdt meg for ørene da de kom med grisen. Grisen skrek og hvinte, men av og til måtte jeg lette litt på den ene hånden. Jeg måtte følge med: Tar de snart livet av den? Pang! Det smalt i slaktemaska og så ropte de: – Kom igjen, Hjørdis! Jeg hadde nemlig jobben å skulle stå med en tvare og røre i blodet etter at de hadde stukket grisen i halsen. Det var for at blodet ikke skulle levre seg. Jeg rørte og snudde meg vekk, og rørte, mens de maste: – Rør på, Hjørdis, rør bare på!
Den ene grisen gikk til salg. Ting skulle repareres, og det var alltid et eller annet man trengte penger til. Den andre grisen gikk til husholdningen. Vi la ned koteletter på Norgesglass. Vi fylte på til glassene var helt fulle, skrudde hardt igjen og satte dem i en kjele med vann som ble varmet opp. Mamma pleide å ta et stykke flesk, noe lungemos og blodklubb og gå bort til en nabo, en mann som hadde mista kona si. Han hadde mange barn. Mor ville gi han en håndsrekning. Det var sånn det var.
Før jeg gikk på skolen måtte jeg gå med melka. I melkespannet kunne det være en ti- opptil tjue liter melk. Meieriet lå der hvor Real penselfabrikk senere holdt til. Prisen på melka husker jeg den dag i dag. Først var det 17 øre literen, så ble det forhøyet til 21. Når jeg hadde levert melka på meieriet, skyndte jeg meg tilbake og hentet skoleveska og så av gårde til skolen.
Jeg gikk på Nøkleby skole. Alt var fint på skolen. Ungene kom løpende og stilte i snorrette rekker i skolegården. Så kom frøken og førte oss inn. Vi sto ved pultene og bad Fadervår. Jeg husker godt de foldede hendene til frøken Bøe, og etterpå sang vi «Lover Herren» eller en sang eller salme som passet for årstida. Vi satt to og to sammen på pulten.
Vi kunne ha seks timer om dagen. På skolematen hadde jeg enten sukker eller geitost. Det var noen som ikke hadde skolemat med seg i det hele tatt. Mor pleide å sende med et par ekstra skiver med geitost slik at jeg kunne dele med meg. Ikke langt fra oss bodde en familie med ni barn. De hadde aldri skolemat. De fikk bare havrevelling før de gikk på skolen. Det kunne du ikke se på dem, for de var kraftige og røde og hvite og harde å ta på.
Søndag var hviledag. Da gjorde vi bare det nødvendigste med dyrene. Ellers fant vi på forskjellige leker, hvis vi da ikke skulle på søndagsskolen. Hvis vi skulle dit, hadde vi med oss fem øre til søndagsskolebladet. Det var Eli, en kone i nærheten som solgte knekk, enten fem øres knekk eller to øres knekk.
Hva vi skulle bruke femøringen til? Jeg husker iallfall minst en gang at jeg falt for fristelsen og kjøpte knekk. Søndagsskolelærerinnen Margit spurte: – Har du ikke penger til blad i dag, Hjørdis? – Jo, men jeg skal kjøpe knekk. – Du skal få blad likevel, sa frøken.
Etter søndagsskolen lekte vi. Vi lekte husholdning eller butikk. Oppe på fjellet var det en jevn flate. Det var butikkdisken. Så laget vi kremmerhus av aviser og fylte dem med sten:
– Vær så god, skal vi skrive det, eller vil De betale med en gang? Etter søstrene mine hadde jeg arvet dukken Emma. Emma sov i vuggen som mamma i sin tid hadde fått av sin onkel Bolivar. Vuggen med dreide kuler står i stua vår den dag i dag.
Nede ved elven i Valbergbukta holdt vi mye til om sommeren. Like ved var en slette. Det var Fredrikstad Bryggeri som eide sletta, og der beitet kuene fra alle gårdene. Vi badet der. Det sto en rekke pæler ute i vannet. Der pælene sto, var mollbakken, og der ble det dypt. I Valbergbukta lærte jeg meg å svømme. Først vasset jeg, så tok jeg et forsiktig svømmetak, så to, og så tre tak uten at jeg kom med bena ned i bånn. Da følte jeg meg veldig kry.
Trykt i Fredriksstad Blad 2005
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling