Fisk for fiff og fant

Frimurerbrødrene og gutta på vollene hadde smak for fiskematen fra Østsiden delikatesse. Inger Lorentzen forteller.

Jeg er glad for at nye folk har overtatt fiskematforretningen i Gamlebyen. (2005) Det er fint at tradisjonen fra Jamissens dager, og for så vidt også fra oss selv, fortsetter.

Hvis jeg ikke tar helt feil, så var det i 1932 at Jamissen startet fiskematkjøkkenet. Det hadde visstnok vært bakeri tidligere i lokalene. Selv er jeg fra Vesterøy og mannen min er fra Asmaløy. Kanskje den kombinasjonen satte en ekstra spiss på fiskematen i Gamlebyen.

Arne og jeg traff hverandre første gang første mai 1938 i Folkets Hus på Spjærøy. Han fulgte meg hjem, og dermed var det gjort. Vi giftet oss i 1944. Da hadde vi gått forlovet i to år. Arne seilte mye til sjøs, og jeg gikk og ventet og lengtet. Etter at Arne hadde gått i land fra sjøen, kjøpte han og en svoger en båt ifølge og drev fiske. Vi hadde kanskje begge i tankene å finne noe annet å gjøre. En kveld var vi over hos en svoger i byen, og der var også søsteren til svogeren. Søsteren hadde arbeidet i butikken til Jamissen. Hun sa at hun hadde hørt at Jamissen hadde tenkt å selge fiskematforretningen. – Kanskje det kan være noe for dere?

Dette var på lørdag, og på mandag snakket vi med herr og fru Jamissen. Salg ble det, og jeg tror at prisen var tjue tusen kroner. Herr og fru Jamissen var de koseligste mennesker i verden. Nå syntes de at de hadde gjort nok.

Det hender at folk snakker om en hemmelig oppskrift på fiskematen i Gamlebyen. Det er bare tull. Hemmeligheten var, at vi som Jamissens, alltid brukte ferske varer. Dessuten gikk vi fjorten dagers læretid hvor Jamissen viste oss hvordan fiskepudding, fiskekaker og fiskeboller samt italiensk salat og sildesalat skulle lages på den riktige gamle måten.

1. august 1960 overtok vi forretningen. For første gang ringte klokka over døra i vår tid. Så vidt jeg vet henger den der den dag i dag.

Det ble lange arbeidsdager. Mannen min startet først. Klokken seks var han over på Fjordfisk ved Hvalerbåtbrygga og hentet råvarene. Det kunne være torsk eller lyr, eller aller helst kolje. I begynnelsen syklet han med en trekasse med fisken bak på sykkelen. Så skaffet han seg moped. Da fikk han plass til to kasser. En regnværsmorgen ble han påkjørt. De ringte fra sykehuset. Han lå der blå og gul og jeg kjente ham nesten ikke igjen, men jeg så jo klærne hans ligge ved sengen og skjønte at det var mannen min.

– Ta det med ro, sa Arne, snart er jeg oppe igjen. Etter det skaffet vi bil. Med den hentet Arne sildetønnene som kom med kystruta fra Karmøy til Denofabrygga. Når Arne kom i butikken, gikk han i gang med å filetere. Etter at han hadde filetert fisken, kjørte han den i maskinen og blandet farsen. Det hendte at han måtte lage farse både to og tre ganger i løpet av dagen. Så satte han i gang med å lage fiskepuddingene som skulle stekes i vannbad. Vi andre kom ved åttetida. Foruten meg var det Theodora, som hadde vært hos Jamissen, og en eldre dame fra Torp. En dag spurte dama fra Torp om datteren hennes kunne overta. Den datteren er den flinkeste jeg har hatt i arbe’. Hun svidde aldri en eneste fiskepudding.

Til å begynne hadde vi bare to rom foruten butikken. I det ene rommet sto Arne og laget farsen, og så var det selve kjøkkenet. I Jamissens første tid hadde det vært vedkomfyr. Nå var det en stor elektrisk komfyr med fire plater. Jamissen hadde leiligheten sin innenfor butikken. Ikke lenge etter flyttet han ut av leiligheten sin. Da fikk vi bedre plass.

Vi svingte opp med å lage fiskekaker og fiskeboller. Fiskekakene i en svær panne og fiskebollene i en kjele med fiskekraft som sto på komfyren. Til å begynne med pilte vi rekene for hånd.

Den italienske salaten, sildesalaten og rekesalaten lagde vi for hånd. I begynnelsen strevde vi med å få det hele til å gå i hop, men det tok seg opp etter hvert, og vi kunne leve av butikken. Den hadde godt rykte fra Jamissens dager. Etter hvert strømmet kundene til fra nær og ikke minst fra fjern.

Det var alle slag. Det er nesten umulig å nevne alle de faste, jeg får bare plukke noen her og noen der. Skraphandler Nilsen på Gressvik skulle alltid ha med seg tre-fire fiskepuddinger. En annen fast kunde var han som satt nede i pølsebua ved fergestedet. En gang hadde han kjøpt en fiskepudding som han skulle ha med seg hjem. Ikke lenge etter ringte han opp på nytt og sa: – Den første glapp ned, det er best du kommer med en fiskepudding til, så jeg har noe med hjem til kona.

Herr og fru Apenes var ofte innom. Apenes pleide alltid å snakke med mannen min når han skulle ha fisk, for han visste at Arne kunne skaffe ferske og riktige varer. Tæssinger var det mange av. Tove Mohr kom i en gammel, velbrukt bil. Når hun skulle ha selskap, sørget Østsiden delikatesse for fiskematen. Det var foreninger som skulle ha tilstelninger, og i Gamlebyen hadde vi Frimurerlogen. Brødrene skulle ha små, små fiskeboller til anretningene sine.

En gang i uken rundet Johan Borgen hjørnet. Han hadde lest inn kåseriet sitt til Søndagsposten på NRK. Vi kjente godt både Johan og Annemarta fra Hvaler. Arne hadde sporet opp Knatten til ham. Borgen tok seg alltid tid til å sette seg inn på bakrommet. Der spiste han varme fiskeboller, satt en times tid og pratet om alt mellom himmel og jord før han tok de ti fiskepuddingene med seg i snekka og dro ut til Knatten.

Det var ikke bare mannen nede i bua ved fergestedet som la i seg fiskematen med en gang. En bil stanset utenfor. En kar kom inn. Han sa: – Lang over ti fiskekaker. Ti fiskekaker kom. Han gikk ut i bilen og satte seg. Så gikk det et kvarters tid. Så kom han inn. – Dø, la meg få ti til!

En gang kom en kar fra Delikat. Han kom inn og spurte om vi ikke ville føre produktene deres. – Her kan dere få smake, sa han. – Ja, jeg kan alltids smake, sa mannen min, men da skal du smake på salaten vår. Mannen smakte og sa: – Du, her har vi visst ingenting å gjøre. Det er den fineste reklamen vi har fått av noen.

Den faste gjengen pleide å holde til oppe på vollene og surre og drikke. De så frem til klokka ble ni, for da åpnet Nilsen, og der kunne de få pilsnerøl. Så ventet de til elleve, for da åpnet Polet. Etter at de hadde styrket seg med sterkere saker, var det inn i butikken hos oss. Det var ikke alltid hyggelig å ha dem der, det hendte at en av dem absolutt skulle kysse oss alle sammen. Vi sa nei takk. Men fiskemat skulle de ha, og det gikk helst på fiskekaker.

Vi solgte en god del i løs vekt. Folk skulle ha fiskeboller og hadde med seg norgesglass. På den måten fikk de også bollekraften med seg i glasset. Spesielt travelt var det før jul og påske. Vi hadde lange lister på bestillinger på fiskemat. En gang laget jeg fiskekaker av 86 kilo farse. Det hendte vi ikke så døra fra vi åpnet om morgenen til vi lukket klokka fire.

En gang hadde vi for mye sild til sildesalaten. Arne fant på at vi skulle lage sursild. Som tenkt, så gjort. Den dagen kom en kar inn i butikken. Først trodde jeg det var en betler, for han hadde veldig langt hår og slitt frakk. Han smakte på sursilden: – La meg får alt du har, sa karen. Da han hadde gått, sa Arne til meg: – Betler, du! Vet du ikke at det var sognepresten, Karl Hafstad, som ville ha sursilden.

Vil du ha sursildoppskriften, så kan du få den av meg.

Legg silden i lag over hverandre. Krydderet oppå der igjen. Masse sukker, så mye at du nesten ikke ser noe av silda. Ha på eddik. Til slutt dynker du med litt matolje, og så løk på toppen av det hele. Men husk, det må være mye sukker.

God appetitt!

Trykt i Fredriksstad Blad 2005
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling