Dialektikk på grønn sofa

Vernepleierens oppgave er å hjelpe mennesker med ulike funksjonshemminger til å leve et så normalt liv som mulig. Rektor Erling Loraas minnes de ti første, heroiske år ved Østfold vernepleierhøgskole.

Før 1980 fantes ikke høyskoleutdanning for helsepersonell. Vernepleierne fikk utdanningen sin på Emma Hjorths Hjem i Oslo og på Klæbu utenfor Trondheim.

Vernepleierutdanningen sprang ut fra behovet for kvalifisert personale til å ta seg av mennesker med psykisk utviklingshemning. Undervisningen var knyttet til institusjonen. Elevene fikk lommepenger og hadde tre ukers ferie. Konkrete, planer for utdannelsen fantes ikke ved institusjonene.

I 1980 ble Østfoldplanen vedtatt. Den innebar et samarbeid med Helsedirektoratet, fylkeskommunen og Fredrikstad kommune om opprettelsen av en vernepleierhøgskole her i byen. Forutsetningen var klart definerte studieplaner og lærerkrefter med høy kompetanse. Videre var det nødvendig med praksis med veiledere med solid relevant bakgrunn.

En slik høyskole åpnet sine dører i Borgarveien 1 en høstdag 1980. Begynnelsen var beskjeden. I annen etasje holdt og holder Mineberget industrier til, mens vi leide oss inn i lokalene til Aaserud, vindus- og dørinnramminger i aluminium. Ett klasserom, ett medisinsk øvingsrom, kontorer og bibliotek. Da vi flyttet inn, manglet fire av fem dodører og samtlige dører til kontorene. Men biblioteket var på plass, takket være dyktige Hilde.

Lærerstaben sto klar til å ta fatt: En pedagog, Eva Lange Hafstad, en psykolog, Ånen Nøding, en samfunnsviter, Gunnar Salthe. Yngvar Kingsrød som er vernepleier, kom med senere. Selv følte jeg meg som en entreprenør hvis oppgave var å «reise bygget». Så var det opp til studenter og lærere å fylle det med innhold.

Stilen i Borgarveien var avslappet og antiautoritær. Lærere og studenter, renholdere og kontorpersonale gikk om hverandre uten persons anseelse og uten å sette nesa i sky. Studenter med realkompetanse og studenter med studiekompetanse gikk godt sammen. Studenter og ansatte kom i kontakt med de psykisk utviklingshemmede som hadde arbeidsplassen sin i annen etasje. Noen hadde praksis i Mineberget industrier og alle brukte vi kantinen der.

På faglige seminarer og utflukter var det en selvfølge at alle kunne være med. Hele personalet var med på det obligatoriske krokketspillet ved skoleavslutningen på gressplenene hos Eva og Karl Hafstad. Samfølelsen ga resultater. Én som kom på besøk sa at han aldri hadde sett blankere og renere gulv enn på vernepleierhøgskolen. Renholdet var det Erna som hadde ansvaret for.

Det skulle være fest, og jeg hjalp til med å bære bord og stoler. Etter festlighetene havnet vi på nachspiel og der sa en festdeltager: – Dette er jaggu en demokratisk skole. Her får også vakt mesteren være med på festen!

Jeg kom på skolen og skulle inn på kontoret mitt. Kontoret var tatt i bruk av studenter som holdt på med en eller annen oppgave. Det var en selvfølge at de fikk være der.

Likestillingen hadde sine sider. Jeg har aldri fått så mye kjeft som jeg fikk på høyskolen i Borgarveien.

Det var klare motsetninger på det faglige feltet. På den ene siden hadde vi en sprudlende Eva som sto for en dynamisk, psykologisk tilnærmingsmåte – hun kom jo for øvrig fra Nic Waals institutt – og lærere som drev atferdsanalytisk plankekjøring.

Den viktigste læringsarenaen på høyskolen var den grønne sofaen av absolutt 70 tallsmodell, rett innenfor inngangsdøren i foajeen. Her kveilet studenter og ansatte seg, fra tidlig om morgenen til ettermiddagen i ivrig diskusjon.

Gjennom tette røkskyer svirret navn som Kohout, Skinner, Vygotski, Freud. Jeg våger påstanden: Studentene lærte mer i sofaen enn på fagforelesninger eller bøyd over lærebøkene i lesesalen. Motsetninger kunne stilles til debatt og enighet kunne oppstå. Med et filosofisk uttrykk kaller vi det dialektikk.

Studentene hadde frihet under ansvar. Hver gruppe hadde egen nøkkel til skolen. Så å si ingenting ble borte i årene vi var der. Studentene brukte skolelokalene også til festene sine. På søndager når jeg hadde et eller annet ærend på kontoret, hendte det at det lå en og sov på den grønne sofaen. Av og til lå et par der.

Vi følte oss tettere knyttet til barnevernspedagogenes virke enn til sykepleierne og hentet inspirasjon fra barnevernspedagogikken. Dette gjaldt ikke minst det estetisk-praktiske. Marit Stubberud fra Østerbo viste dukketeater.

Dukkene lærte studentene kommunikasjon med psykisk utviklingshemmede. Dramagruppen arbeidet med økt sensibilitet gjennom øvelser som dyreimitasjonsleken, sveveøvelser, rompesisten og bevegelse i ring. Studentene laget materialbilder av mose, blader og stener i forskjellige farger som senere ble hengt opp på veggene.

Vi var ikke oss selv nok. Allerede det første kullet dro på studietur til Hellas med Eva Lange Hafstad. Videre ønsket vi foredragsholdere utenfra velkommen. Thomas Mathisen som jeg tidligere hadde vært i kontakt med, Nils Christie som Eva kjente, Finn Carling som fortalte om forfatterskap og funksjonshemning, Benny Lihme introduserte Galebevægelsen i Danmark. Galebevægelsen godtok ikke det psykiatriske sykdomsbegrepet, men så på «galskapen» som en livsform.

Den svenske sexologen Mai-Briht Bergström-Walan holdt foredrag om seksualitet. Foredraget ble fulgt av gruppearbeid. Den pensjonerte sogneprest Karl Hafstad deltok i en gruppe sammen med noen jenter og de ble røde i toppen av den frittalende pastor.

Det er ingen grunn til å stikke under stol at det til å begynne med kunne være en viss kjølig avstand mellom vernepleier- og sykepleierhøgskolen. Sykepleierne hadde en oppfatning at vernepleierutdanningen ikke behøvde å være et selvstendig høyskolestudium, men et halvannet års påbygning i tillegg til den vanlige sykepleierutdanningen.

Forholdet bedret seg etter hvert, ikke minst da sykepleiere og vernepleiere begynte å gifte seg med hverandre.

Noen av studentene våre var i pleiepraksis på Borge sykehjem. En sykepleier hadde samtidig sine elever ute i praksis. Sykepleieren sa at hennes oppdrag var å kontrollere at de praktiserte god hygiene, «men jeg ser at dine studenter samtaler med pasientene».

Det første kullet ble fulgt av flere. Noen år etter begynnelsen tok vi opp 50. Vi startet også videreutdanning i aldring og eldreomsorg og i rusproblematikk.

Vi måtte finne mer plass. Vi gikk under jorden i et kjellerrom på Mineberget, kom opp igjen i en brakke utenfor skolen, og la senere hånden over en funksjonærvilla som hadde hørt til Borgar fabrikker. Den grønne sofaen var helt nedslitt. Det var på tide å finne et nytt sted å være. Vi så på lokaler på Gressvik, på Rolvsøyveien, men det blivende stedet ble Kråkerøy på gamle Fredrikstad Mek. Der flyttet vi inn etter ti år i Borgarveien 1.

Etter høgskolereformen og sammenslåingen av byens to høyskoler, ligger Høgskolen i Østfold, avdeling for helse og sosialfag, der i dag. I dag ser jeg at flere av dem som var blant de første 25 vernepleierstudentene nå er ansatt i lærerstillinger. Noen av dem har tatt doktorgraden eller er i ferd med å gjøre det. Det skyldes sikkert den grønne sofaen i Borgarveien.

Trykt i Fredriksstad Blad 2005
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling