Veteranene forteller
Andre verdenskrigTorsnes

Harde krigsår i stenhoggerbygda

Kvinnfolkene stekte i tran. Mannfolkene lyttet på London. Slik husker Walther Stenbeck sine barndomsdager i Torsnes under krigen.

Min farfar, Karl Johan Stenbeck, var stenhogger. Han kom fra Sverige og fant seg ei kone, Marie Kristine, fra østsiden i Fredrikstad. Morfar, Martin Larsen, og mormor, Inga Britta, var husmannsfolk på Struten under Nes herregård. 1 1907 dro farfar til Amerika, og farmor satt igjen med fire unger.

Hun flytta til foreldrene sine på Struten. Farfar var borte i fem år, og da han kom hjem, ble det femte barnet født. Mora døde i barselseng, men ungen klarte seg og vokste opp hos tanta si.
Faren min, Wilhelm, pleide å si at den beste tiden av barndommen hadde han på husmannsplassen. I yngre år hogde han sten i Hunnebostrand i Sverige og smuglet snus hjem til gamlelandet.

Kaldt Og trangt. Wilhelm fikk også et anfall av Amerika-feber. 1 1927 dro han til Canada. Der arbeidet han i skogen, på anlegg og som jordbruksarbeider på prærien. Han skrev et tykt hefte om oppholdet i Canada. Et sted står det: «… Farmerne gikk rundt oss, studerte oss meget nøie, følte oss på armer og ben, om vi var brukbare i tungt gårdsarbeide.»

Far kom hjem i 1932. Mor og far traff hverandre sikkert på Folkets Hus. De giftet seg i 1932. Moren min, Alfhild, var født Gilberg. Det var flere smeder i slekta.

Selv er jeg født i 1933. Først bodde vi i en stenhoggerkåk, ikke langt fra Lunds gartneri. Det var trekkfullt. Vannbøtta måtte stå like ved ovnen, ellers frøs vannet.
I huset var det stue og et kammers og kjøkken. Stua ble bare åpnet til jul. Bestemoren min var pedell på Torsnes skole. Etter hvert ble hun så plaget av isjias at hun ikke klarte pedelljobben. Da bytta vi med henne slik at hun flytta ned i stua, og vi inn i pedelleiligheten i annen etasje i skolehuset. Der hadde vi to store rom, kjøkken og alkove.

Redsel for bomber. En dag i april vi var ute og lekte, hørte vi plutselig flydur og så noen svære, svarte fly på himmelen. Vi var nysgjerrige og fløy opp på et fjell. Fra fjellet kunne vi se inn mot byen. Der ser vi at flya dukker, og så detter noe ned og så smeller det. Det var bombinga på Guldbergsiden.
Etter at de hadde bomba, kom flyene mot Torsnes, og vi hørte knatringen av mitraljøser. Vi var livende redde. Jeg tenkte at «nå skyter de oss». Vi løp så treskoa datt av, men de skjøt etter bilen til kjøpmann Bustgaard i Gamlebyen. De trodde at bilen hørte til de norske militære. Etterpå var vi borte og titta på hullene i skjermen på bilen.

Senere kom tyskerne til Torsnes. De drev og la miner i veien, og vi var veldig redde for dem. Til å begynne med merka vi ikke så mye til krigen, men etter hvert ble det dårlig med både mat og klær. De første krigsvintrene var veldig kalde.

Jeg var heldig, for bestemor var sydame, og mor kunne også svinge noe opp på maskinen. Jeg fikk omsydde klær etter onklene mine. Jeg hadde en tante og en onkel som hadde sauer. De karda og spant, og mor fikk garn og strikka finlandshette og votter til meg. Finlandshetta kunne jeg dra nesten helt opp til nesa. På hodet hadde jeg en svær lue.

Tomme hyller. Til å begynne med fikk jeg overta beksømstøvlene til mor. De var størrelse 38, og vi dytta aviser og tøy nedi for å fylle opp. Da støvlene var utslitt, gikk jeg over til monitorer. Monitorer er tresko med overlær til anklene. De var ganske varme. Til å begynne var overlæret av skinn, men senere ble det fiskeskinn som ikke holdt lenge. Når snøen var kram, var det moro å gå på monitorer. De klabba under så jeg ble flere centimeter høyere.

Mot slutten av krigen trengte far en overall til å dekke de fillete arbeidsklærne med. Han dro til byen og kom hjem med et plagg vevd av papirhyssing. Krigen førte til mangel på mat. Det ble stusselig i hyllene på Samvirkelaget i Torsnes. Vi drev matauk sjøl. Vi hadde høner i et skjul ute ved husveggen. Far var ute på høsten og fiska fet makrell, og mor kokte betasuppe med makrellbiter i.

I 1941 frøs potetene i jordkjelleren, og de ble uspiselige. De hadde en vemmelig søtsmak. Isteden brukte vi kålrot. Kålroten lå i svære hauger ute på jordene, og mor stekte den i tran.

Vi plukka bær. Allerede som ganske liten satt jeg på en stubbe og putta tyttebær og blåbær i munnen. Vi pelte i Torsnesskogen. Egil Humlekjær hadde lastebil med lemmer rundt. Han satte krakker på lasteplanet, og så starta han opp knottgeneratoren, og så kjørte Torsnes-folk til Aremark som lå der hele dagen og sanka til husbehov.

Poteter var lønn. vi gikk på skolen bare to dager, noen ganger tre dager i uka, så vi hadde tid til å jobbe for bøndene. Vi satte poteter og vi luka og vi var med i høyonna. Når vi jobba hele dagen, fikk vi middag og eftasværd hos bonden. Isteden for betaling fikk vi poteter eller et spann melk.

Bøndene var forskjellige. Noen var greie, andre var det ikke. Jeg husker en gang mor hadde gått for å kjøpe litt melk. Bonden hadde vært ubehagelig mot henne så mor gråt da hun kom hjem.

Ei bakstekjerring, Jossa Bråten, gikk rundt og bakte for bøndene. Hun gikk fra den ene gården til den andre. Jeg bar inn bakhonved til bakerovnen. Som lønn fikk jeg en bulle som jeg tok med meg hjem og ga til mor som tilskudd til husholdningen.

Far min var som sagt stenhogger. Han utnyttet kunnskapene sine på nye måter. Det hendte at vi fikk kjøpt hvete og havre av bøndene. Problemet var hvordan vi skulle få malt hveten, for det var streng kontroll på mølla i byen. Far visste råd. Han hogde to møllestener som vi dro rundt med en sveiv, og så fylte vi på havre eller hvete. Mølla gikk rundt, og melet dryssa ut mellom stenene. Aldeles kritthvitt var det ikke, men det gikk fint til hjemmebruk.

Quisling i klassen. Skolen var kanskje ikke rare greiene etter nåtidens målestokk. Vi lærte å regne og skrive og lese, men med geografi og historie var det smått stell.

Det hang et gammelt kart på veggen på skolen, men jeg syntes det var mer interessant med det kartet som far hadde på veggen hjemme. På kartet var Russlandsfronten, og jeg husker bedre Kursk og Krim enn byene langs sørlandskysten og fjordene på vestlandet.

Da tyskerne skjøt Hansteen og Wichstrøm brente far opp fagforeningsboka si. En dag kom skoleinspektøren for hele Østfold og satte opp et bilde av Quisling på veggen.
– Skjer det noe med det bildet, får den som har ansvaret, svi, sa han.

Det hendte av og til at bildet var snudd gærne veien. Jeg hadde lærer Johan Molnes. Om det var han som hadde gjort det, vet jeg ikke. Han skrev i alle fall ikke under på Lærersambandet og havna i Kirkenes. Den andre læreren skrev under, han var vel litt av det ene og litt av det andre. Frøkna i småskolen var medlem av Nasjonal Samling, men hun prøvde aldri å påvirke oss ungene.

Hemmelig radio. Mange ville vite hvordan krigen gikk. Avisene var mest nazipropaganda. Naboen vår hadde radio. Mange visste om det, men det var aldri noen som sa noe. En gang kom vi bort til naboen. Utafor sto det tolv par tretofler. Naboen hadde en jentunge som var litt bevegelseshemma. Hun satt i døra, og vi ungene forundra oss over alle tretoflene.
Da sa jentungen: – Hysj, døm er inne og hører på radioen. Da sa vi til jenta at det måtte hun ikke fortelle til et eneste menneske.

I klassen min var det 70 prosent stenhoggerunger og 30 prosent var bondeunger. Den store begivenheten var juletrefesten i bondekvinnelaget. Dit ble alle invitert, og dit gikk vi. Der kunne vi oppleve å få noe så sjeldent og godt som en fleskeskive på brødstykket.

Hardt arbeid. Far arbeida både hos bonden, og han sto i fjellet ved Skalle. I brøttet fikk han dype sprekker i hendene av det kalde jernet og den kalde stenen. Til å begynne med prøvde han å kurere seg sjøl med rosenvann og glyserin. Så ble det slutt på det på apoteket. Da fant han på å ta kvae fra grana og varma den i en liten kopp og helte i sprekkene. Det hjalp.

Noen uker før jul hendte det at de fikk en jobb i fjellet. Jeg pleide å gå opp i brøttet med mat til far. Når de hogg sten og fikk noen øre for gatestenen: for lusen og for pædda, kunne de ikke kaste bort tida med å gå hjem i matpausen. Da sto de utover kvelden og hadde parafinlamper med seg.

Jeg husker ennå hvordan de rusla av gårde, en etter en, på den opptrampa stien. Der gikk de, og parafinlampene lyste, opp over og oppover i fjellet gikk de, helt til den siste løkta ble borte mellom granene.

Trykt i Fredriksstad Blad 2006
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling