I en sal på hospitalet
Jeg var fire år da jeg en kveld fikk høy feber. Mor og far la meg mellom seg i dobbeltsengen. Morgenen etter kom doktor Søetorp og undersøkte meg. – Dette er nok poliomyelitt, sa Søetorp. Jeg var lam fra halsen og ned. Det var en hel epidemi her omkring. Mange ble syke og ikke så få døde. Borte på amtssykehuset der eldresenteret ligger i dag, hadde de en jernlunge. I den lå dem som var hardest angrepet.
Veggene på kjøkkenet vårt på Nabbetorp var blåmalte. Bak do hørte vi at rottene pep. Jeg pleide å sitte i vinduet da mor skulle gå til Gullichsen og handle. Jeg var bare tre år gammel, men mor mente vel at jeg var en snill jente som ikke prøvde å åpne haspene på vinduet. Utenfor knirket kjerrehjulene mot grusveien.
Jeg hadde fylt fire år da vi flyttet ned til det huset som den dag i dag står nederst i Heibergs gate. Huset hadde far og onkel bygget sammen i 1946. Porten var det bestefar som hadde smidd. Da bilene kjørte på brostenene til og fra Denofa, ristet huset. Far hadde vært på hvalfangst, og var ute og jobbet på anlegg. Av og til når jeg kjører over Fredrikstadbroa, tenker jeg på faren min som var med og støpte brosøylene.
Der Kongsten haveby ligger i dag, var det en svær åker. Ved Kongsten fort pleide sigøynerne å dukke opp på sommerstid. De hadde med seg telt, tente opp bål, kokte mat, spilte trekkspill og danset, og tok seg mer enn en knert. Barna hadde strengt forbud mot å gå dit, og det gjorde det enda mer fristende. Noen av jentene fikk de pene sigøynerguttene til å skrive navnet sitt på armen, og den armen vasket de ikke på minst en uke.
Jeg var fire år da jeg en kveld fikk høy feber. Mor og far la meg mellom seg i dobbeltsengen. Morgenen etter kom doktor Søetorp og undersøkte meg. – Dette er nok poliomyelitt, sa Søetorp. Jeg var lam fra halsen og ned. Det var en hel epidemi her omkring. Mange ble syke og ikke så få døde. Borte på amtssykehuset der eldresenteret ligger i dag, hadde de en jernlunge. I den lå dem som var hardest angrepet.
Sykdommen gikk for å være veldig smittsom, så doktor Søetorp sa at de måtte legge Ellen inn på sykehus. Jeg tok tak i dyna og ropte: – Jeg vil ikke dø! Jeg vil ikke dø! Så kom den grå sykebilen. Det var vel også den gang Josefsen som kjørte.
Gjennom Gamlebyen og over elva med Godvakkermaren, og videre til lasarettet, eller koleralasarettet som det egentlig var blitt brukt til. Fjeldberg aldershjem ligger der i dag. Der ble jeg lagt inn i et stort, hvitt rom med en seng i. Jeg husker at jeg hadde fått med meg en eske pastiller for å trøste, og den gangen var det jo ikke noe særlig godterier å få i butikken.
Jeg følte meg veldig alene. På veggen hang tøyet mitt. Det var blitt desinfisert, eller røket, som de sa. Søstrene var Ullevålsøstre med blå forklebånd i kryss bak på ryggen. De gjorde vel så godt de kunne, men noen varme eller omsorg kan jeg ikke huske fra oppholdet. Bortsett fra tante Grete, som også var sykepleierske. Hun våket over meg om natten. En gang det hadde vært tordenvær, fortalte hun at det var guden Tor som kjører med to bukker over himmelhvelvingen. Når han slår til med slegga, lyner og tordner det. Det var spennende.
Utenfor vinduet sto mor og far og søstrene mine og vinket til meg. Jeg lå der hele sommeren før jeg kunne komme hjem. På en måte var jeg heldig, for jeg har truffet mange senere som ble tatt vekk fra foreldrene og sendt langveis til kuropphold og sykeopphold. De kunne være så lenge borte hjemmefra at mor og far var blitt fremmede for dem. Alt dette hadde med smittefaren å gjøre. Folk var livende redde denne poliobasillen som slo ned der man minst kunne vente det, og kanskje spesielt blant unge mennesker.
Da jeg fikk komme hjem, ble jeg isolert i stua. Det var ikke noen lett situasjon. Jeg hadde en eldre og en yngre søster, og mor måtte være sykepleier og ta seg av meg. Det ble mange, lange timer i stua ut mot Heibergs gate. Jeg husker at vi hadde stoppede møbler med bouclétrekk. Jeg satt i en slik stol da jeg bestemte meg for å gå bort til kaminen. Jeg gikk, falt og gråt. Så var det å kravle seg opp, og så falt jeg igjen. Jeg kravlet videre helt til jeg nådde kaminen. Videre derfra var det å komme bort til vinduet og opp på armlenet til en stol. Der kunne jeg sitte i timevis. Jeg kunne se over på vollene eller bort på lekeplassen bak de to store murhusene, som ble bygget omkring første verdenskrig.
Mor leste for meg. Utenpå boka var det bilde av en hest og en folunge. Da jeg etter hvert lærte å stave og lese selv, leste jeg Heidi-bøkene. Der sto det om en lam pike. Jeg leste og gråt.
Det var ikke bare jeg som var isolert. Vi var på en måte isolerte, -hele huset og familien. Det var gjerne slik at folk kviet seg for å gå inn i gården der det var poliomyelitt. Noen gode minner har jeg. Det var doktor Søetorp som kom i den gamle bilen sin. En Ford tror jeg det var, med selluloidvinduer. Han tok meg med på sykebesøk. Bak i bilen satt to fuglehunder. De hundene var jeg redd for. Vi kjørte rundt, og et sted satt jeg på en utskåret krakk alene i et rom mens Søtorp undersøkte pasienten i siderommet.
Etter hvert gikk lammelsene tilbake. Men så fulgte ettersykdommer. De angrep blant annet nyrene. Denne gangen gikk ikke turen så langt av gårde, men til byens sykehus i Gamlebyen. Jeg ble lagt inn på et rom, jeg kan tenke meg at det var seks pasienter i rommet, og så satte de inn en barneseng i den enden der jeg lå. En mann skrek så forferdelig. Han var veldig syk og det var dødsskrik. For å slippe å høre, klemte jeg puten mot ørene. En dag var det blitt stille, og da var det en av pleierne som sa: – Nå har han fått slept. Jeg skjønte hva det betydde.
Sykepleierskene gikk rundt og tok temperaturen. De hadde termometeret i lysol, og den dag i dag kan jeg huske lysollukten. Jeg skulle kateteriseres, jeg som knapt visste hva blæren var. De kom med instrumentene. Et pussbekken med varm olje og en gummislange. Jeg ville ikke, jeg gjorde motstand og kjempet imot med armer og ben og brukte all den kraft jeg hadde. Det ble ikke noe av kateteriseringen. Da sa de at jeg var en slem pike.
Jeg begynte på Gamlebyen skole da jeg var sju år gammel. Jeg slepte fremdeles på det ene benet og hadde problemer med pusten. Heibergsgaten ble lang. Jeg måtte stanse mange ganger, bøye meg, støtte hendene mot lårene og trekke pusten før jeg kunne gå videre.
Da ungene så at jeg haltet, fikk jeg navnet «Ellen med benet». Til å begynne med syntes jeg det var ydmykende, men etter hvert vennet jeg meg til det, og benet mitt var jo ikke som andres ben. Mor tok seg veldig nær av det.
Jeg hadde frøken Jenny Andreassen i hele sju år. Hun var en hyggelig og omsorgsfull lærerinne. En gang var hun borte – jeg tror hun hadde magesår – og da lengtet hun slik etter klassen sin at hun inviterte oss hjem der hun bodde i Glemmengaten rett overfor Røde Mølle.
Men polio og ettervirkningene etter den sykdommen tror jeg ikke hun visste så veldig mye om. Hvis jeg hadde brukt hendene i forveien, greide jeg ikke å skrive ordentlig da vi hadde skjønnskrift, eller da jeg skulle føre inn stil. Den ene bokstaven gikk til høyre og den andre til venstre.
– Dette burde du greie bedre, sa frøken Andreassen da hun så kråketærne mine. Jeg prøvde å snike meg unna, men måtte være med i gymnastikken. Jeg klarte ikke å kaste ball, jeg klarte ikke å hoppe og kom alltid sist da vi skulle løpe.
– Men er du doven, da, Ellen? sa frøken Andreassen.
Etter skoletid, tre ganger i uken, kom mor og hentet meg for at jeg skulle få behandling for foten min. Mor kom på sykkel og jeg satt på bagasjebæreren. Vi tok fergen over og syklet videre langs Ferjestedsveien til Ove Rammsgate, der det var fysioterapi. Det var opp en trapp og inn på et rom der det var en lem til å slå ned. Bak lemmen kledde jeg av meg. Så fikk jeg noen strekk- og tøyøvelser. Men jeg hadde inntrykk av at fysioterapeuten var mer opptatt av å snakke med folk han kjente i telefonen, enn å gni og bøye den forvridde foten min. Et barn tør jo ikke å si fra. Lyspunktet var, at hver gang vi var der fikk jeg fem øre av mor. For de fem ørene fikk jeg fem gullbananer i forretningen Glacia.
Etter folkeskolen begynte jeg på realskolen over i byen. I annen realskoleklasse ble jeg igjen syk. Denne gangen het lidelsen nefritt. Overlege Evensen gikk visitten. Pasientene lå i givakt. Hver dag hadde han nystrøket hvit skjorte og tversoversløyfe. Bak ham fulgte hele kolonnen, avdelingslege, reservelege, avdelingssykepleier, postsøster, studenter, hele hierarkiet. Doktor Evensen sa De til meg.
– Hvordan har De det i dag, da, frøken Nyquist? Så til avdelingssykepleieren: – Kan jeg få se feberkurven, søster. Så slo han teppet til side, og studentene flokket seg rundt. Han undersøkte meg og forklarte. Verst var det da jeg uten å bli spurt på forhånd ble trillet inn i et auditorium. Der lå jeg midt på gulvet, halvveis påkledd, og så forklarte den lærde doktor om symptomene og behandlingen av sykdommen. Der jeg lå, følte jeg meg som et slakt.
Selv hadde jeg et yrkesaktivt liv i 21 år. Etter realskolen tok jeg psykiatrisk hjelpepleierskole, jobbet på kirurgisk avdeling på Hedmark sentralsykehus og hos privatpraktiserende leger. I 1995 måtte jeg slutte på grunn av smertene. Vi som hadde hatt polio, hadde fått beskjed om å holde oss i form og trene.
Jeg hadde gått på turnparti, jeg hadde deltatt i mosjonsgymnastikk, noe som bare slet meg ut. I dag mener legene at den harde treningen var direkte skadelig for dem som hadde hatt polio. Smertene lammer muskulaturen, som svinner inn og blir lammet på nytt. Sist, men ikke minst, har vi besvær med pusten. Det har etter hvert blitt det største problemet for meg. Polio er en fremadskridende sykdom som gjør at nervecellene dør og ikke lenger kan sende signaler til musklene.
Vi som har hatt polio, møtes ofte igjen på steder som for eksempel Hedmark fylkessykehus og Sunnaas. Der får vi god behandling, først og fremst trening i vann og behandling av fysioterapeuter som kjenner til sykdommen.
I dag har polio gått over i historien her i landet. Salk-vaksinen kom, og nå blir alle barn vaksinert. Det betyr at ingen kommer til å oppleve det som jeg og mange med meg har kjent på kroppen.
Trykt i Fredriksstad Blad 2005
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling
