Lek og leven på Leie

– Leken fant vi på sjøl, sier Knut Hannestad.

I 1890-årene startet bestefar Kristian et lite grønnsaksgartneri på Trara. Han ville utvide og skaffet gården Bjørningstad på Glemmen. Gården lå kronglete til, og derfor flyttet han geskjeften til Rosenlund. Da var også min far, Ove Sverre, og onkel Gunnar kommet med.

Piano. Rosenlund var på ca. 50 mål og et av de større gartneriene her i landet. To av hestene, Tor og Balder, kunne side om side dra plogen inne i veksthuset. I gangene var det lagt jernbaneskinner slik at folkene kunne dra en liten vogn på skinnene når de skiftet jord i drivhuset.

Rosenlund var arbeidsplassen til over femti mennesker, fra sju om morran til fem om kvelden. På lørdagene sto det ofte en i porten og spilte Mustalainen på mandolin. To- og femøringer klirret i skyggelua.

Jeg ble født i 1928 i stua på Rosenlund. Vi var søstera mi, broren min og jeg som var yngst. Var noe gæli, fikk jeg skylda. Da broren min tente på låvebrua, var det jeg som fikk svi.

Skoleringen begynte i Bredas musikalske barnehave i Knipleveien. Barnehaven var i annen etasje i hjemmet hennes. Vi lærte å stoppe og sy, og av og til fikk vi komme ned i første og spille piano. Mange kjentfolk i byen har gått hos Breda: Odd Mathisen, Lasse Sætvedt, Ragnhild Bergstrøm og flere.

Skoletid. Mor hadde sagt at jeg skulle få gå innom Wahls konditori på veien og kjøpe en banan hver dag. Helt til hun oppdaget at jeg hadde med meg hele klassen, og alle fikk bananer. Da ble det brått stopp med handelen.

Fra Breda ble jeg forfremmet til tre ganger i uka på Leie skole. Jeg husker aller best lukten i klasserommet etter sommerferien, med nylakkerte pulter og nymalt gulv.

Vi var inndelt etter rang. De som hadde tungt for det, måtte sitte nederst i klasseværelset. Noen kom aldri lenger enn til fjerde klasse. Da klassen var passert, og de var blitt fjorten, femten år, fikk de slutte skolen uten å ha avlagt folkeskoleeksamen.

Vi hadde en gammel lærer som het Hammer. Han var streng, og pekestokken var ofte etter meg.

Bred dialekt. På Leie var det en kjøpmann vi kalte Vørtekaka. En dag oppdaget jeg hvor viktig det var å kunne stave. Jeg sto og tittet på døra til Vørtekaka. Der sto det på en plakat: Sommerluking. Jeg lurte på hva han hadde å luke, for hagen var bare noen gamle, skabbete epletrær og pistrete ripsbusker. Plutselig går det opp for meg at det betydde at det var lukket om sommeren.

Jeg gikk til Vørtekaka for å kjøpe sukkertøy for to øre. Jeg sa kjekt: – Jeg skal ha blanda drops, for det hadde jeg hørt andre si, og la en toøring på disken. Så sier Vørtekaka: – Her har du ett sukkertøy og her har du ett sukkertøy. Nå kan du blande dem sjøl.

Etter tredje klasse flyttet jeg over til St. Croix. Jeg hadde nok en bredere dialekt enn de fra byen og ble mobbet for det. Vi hadde en koselig lærer, Nøtvedt. Når vi var snille, tok han frem fela og sto i lagerfrakken sin og spilte for oss. Vi var litt smårampete og puttet kastanjer i ovnen så det smalt. Straffen etterpå føltes helt rettferdig.

Stekte poteter. Enkelte av lærerne på St. Croix var rene sadister. Den verste av dem alle var Kannibalen. Spesielt hardt gikk det ut over de som var fra guttehjemmet. En gang tvang Kannibalen en guttehjemsgutt til å stå med en tennisball i munnen i tyve minutter!

Når skolen var slutt for dagen, dro vi på skauen, lagde bål og stekte poteter. Potetene ble lett svidd utvendig, og vi plukka av det svarte. Innvendig var de møre og smakte bedre enn indrefilet.

Til flokken som hang sammen hørte Per Kloda, senere stasjonsmester, John Spernes og Randi Thøgersen. Randi var min store stjerne.

Svømming. Jeg lærte å svømme oppe i Skjæra ved Glemmen gamle kirke. Det var et nedlagt stenbrudd som ble fylt av vann. Folk som ikke hadde bad, vasket seg i Skjæra på fredagene. Vi svømte som katter og rulla med hendene og sparka med bena. Slik greide vi å rote oss fra den ene kanten til den andre.

En gutt drukna i Skjæra. Ved Glemmen gamle kirke er det to kirkegårder. På den ene kirkegården er det bare en grav. Der ligger gutten som drukna.

En gang organiserte vi fire antiparasittfat og dro opp til Fattiggårdsdammen for å lage en flåte. Navnet kom av at fattiggården fikk vannet sitt derfra. Bare jeg og en til kunne svømme. Vi var fem, seks på flåten. Fattigårdsdammen var Mississippi og vi var Tom Sawyer og Huckleberry Finn. Så løste flåten seg opp og alle plumpa i. Vi skrek og dro og dytta hverandre, og alle kom velberga opp.

Tafatt spiller. Like i nærheten lå Skredderløkka eller Hundesletta. Der var det en ile med deilig, naturlig friskt vann. På Skredderløkka sparka vi fotball. Vi hadde ikke ordentlig fotball, men ballen kunne i heldigste fall være en griseblære, eller helst det vi kalte sædde, laget av avispapir og hyssing. Jeg var den mest tafatte av spillerne. Jeg sto i mål. Den grusomme sædda kom imot meg, og jeg torde ikke ta etter den. Hadde jeg gjort det, hadde det vel gått hull i meg.

Tegneserien Nils og Blåmann i Norsk ukeblad var populær. Alle ville være Nils og Blåmann. Vi laget vogn av gamle sykkelhjul som var uten nav. Vi spikket pinner og stakk igjennom, men det varte ikke lenge før de var utslitt. Foran vogna spente jeg bikkja vår, en samojed som het Tom. Han var Blåmann og jeg var Nils.

En fra Lisleby hadde erta bikkja, og da Nils og Blåmann var ute og kjørte, oppdaga bikkja denne gutten og gjøv på’n og ødela jakka hans. Det tok ikke lang tid før moren til gutten sto i gangen hjemme hos mor og beklaga seg i høye toner over bikkja. Jeg gråt da moren til gutten strøk av gårde med jakka mi som erstatning.

Skøyter. Ved Glemmen gamle kirke lå en forfallen tønnefabrikk. Vi tok tønnestaver, fikk tak i gamle kalosjer og brukte de som bindinger sammen med tau. Vi hadde en egen hoppbakke ved Høkeri, nær Fattiggårdsdammen. Det gikk så det grein når vi hoppa åtte, ti meter. Vi hadde sånn fart på skiene at vi endte ut i Rolvsøyveien.

Lisleby stadion ble brukt til mangt. I løpebanen ble det sprøytet vann om vinteren. Jeg var ingen racer, men hadde lånt et par lengdeløpsskøyter til å skru på støvlene av Egil Holmberg. Jeg inviterte to venner, Per og John, som publikum da jeg skulle debutere med lengdeløp. Jeg hadde forøvrig nesten aldri gått på skøyter. Avtalen var at om de ventet til jeg hadde gått en runde, skulle de få dele en pølse til femogtjue øre. Skuffelsen var stor da jeg hadde gått runden. Det var kaldt, og det tok så lang tid at publikum hadde gått hjem.

Sprettert. Det fantes guttebander som holdt sammen. Vår holdt til i småskauen på Leie. Der hadde vi festning. Sigurd Røang var bandeleder. Jeg skulle ta meg av lasarettet. Helt humane var vi nok ikke. En familie hadde en tom tønne med sildelake igjen. Vi fikk lurt inn en gutt i tønna og rullet den ut på jordet. Vi planla at hvis vi tok fanger, skulle vi rispe dem i huden og helle salt i sårene. Vi tok aldri noen fanger.

Utstyrt med skjold med kikkhull og sprettert gikk vi til angrep på banden som holdt til i Dær’n. Dær’n er Taterdalen oppkalt etter taterne som pleide å holde til der. Vi snek oss oppover fjellet der Fagerliveien går, men der satt en av Drøbakjentene oppe i et tre med en schæferbikkje i fanget. Da vi kom opp, slapp hun bikkja. Den etter oss, mens vi løp det vi kunne ned til lagår’n til Hagberg. Den siste vi fikk dratt opp etter bukseselene, var Sigurd Røang. Bikkja hadde allerede et godt tak i buksebaken på han.

Arbeid. Vi forsøkte også å gjøre invasjon på Kråkerøy i fullt kamputstyr, men ble kontant kasta tilbake av Kråkerøybanden. Under retretten hadde jeg ti øre i lomma til bussen. Jeg gikk forbi Falleths konditori. Jeg var så sulten, og det lukta så godt av boller. Jeg gikk og tenkte: Skal jeg gå hjem eller skal jeg kjøpe boller? Jeg kjøpte en bolle og klarte en friplass på bussen. Eller var det omvendt: at jeg stjal bolla og betalte på bussen? Jeg er ikke sikker.

Livet var ikke bare lek og skole. Vi måtte luke og hyppe poteter og feie gårdsplass og gata. Det skulle være rent og pent. Innunder jul måtte vi bringe pakker med kjelke, sparkstøtting eller hest ut til kundene. Vi hadde varer til Kiær på Kråkerøy. Kiær ble kalt Tiøringen.

Det var to ferjer. Den ene var ei roferje og kosta ti øre. Den andre hadde motor og kosta tjue. Kiær tok alltid roferja.

Vi leverte pakker til Kiær til jul. Vi kjørte med hest og slede med kjørekar Laurits ved tømmene. Jeg gikk inn med pakkene, tok av meg lua, bukka og fikk fire øre for bryderiet.
-Døm skal vi dele, sa Laurits.

Trykt i Fredriksstad Blad 2006
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling