En Værstekæll minnes

Riggerne på Værste hadde tungt og ikke sjelden farlig arbeid. Ivar Gulbrandsen var en av dem.

Jeg er født i 1937. Faren min jobba først som platearbeider ved Fredrikstad mekaniske verksted og var pedell på bedehuset på Rød. Så var han fyrbøter på Kjølbergbruket så lenge det varte, og så var det tilbake til plateverkstedet på FMV.

Far kjøpte hus i 1938. Huset lå avsides med en brønn som gikk tom i varme somre. Da måtte vi kjøre vasken i trillebår til Møklegård. Etter stenhoggerne var det noen svære fordypninger i fjellet som var fylt med vann. Når vi hadde vaska, trilla vi tilbake. Det tok gjerne hele dagen.

Visegutt. Jeg gikk på Rød skole for lærer Rud. Når vi skulle ha gym, og det regna, fikk vi i stedet skjønnskrift. Da fortalte læreren fra barndommen og ungdommen sin. Han var veldig flink til å fortelle, og vi satt stille og hørte etter. Jeg hadde respekt for lærer Rud og var glad i ham.

Etter skolen hadde jeg viseguttjobber. En var hos Johanne B. Hansens bokhandel i Nygaardsgata tvers overfor Lykkebergparken. Jeg tråkka med bokpakker på viseguttsykkel til Greåker og Moum. Når jeg kom tilbake med regningene, var døra låst og gardinene trekt for.

Senere hadde jeg viseguttjobb i Simonsens jemvareforretning. Simonsen sa at jeg kunne begynne i butikken, men jeg hadde lyst å gå til sjøs. Jeg gikk på hyrekontoret og fikk hyre med en gang. Jeg var til sjøs en fire års tid.

Utenlands. Første gang vi kom til San Diego, opplevde jeg Amerika med de digre bilene og trafikklysene som blinka og butikkvinduene fulle av varer. Det var annerledes enn Nygaardsgata i Fredrikstad.

Jeg kjøpte meg terylenebukse og en grønn bluse. Terylene var bedre enn gabardin der du ble blank i baken etter å ha brukt buksa en tre, fire ganger.

En plass i Vest-Afrika lå vi på raia. Innfødte kom om bord for å jobbe med slangene til tankbåten. De pleide å gå bort i søplekassa der kokken helte ut matrestene og forsyne seg av dem. Mange av de innfødte hadde store, åpne sår på bena.

Mange ansatte. Etter sjøen måtte jeg i militæret. Etter det begynte jeg på Værste. Det var i november 1958. Broren min jobba også der, og det var kanskje derfor jeg gikk på personalkontoret og spurte etter jobb.

Der var Haugsten og en annen, og de spurte hva slags jobb jeg ville ha, om jeg ville bli platearbeider eller sveiser. Jeg sa at jeg nesten hadde blitt lovet jobb i riggergjengen. Det var greit.

Det jobba over to tusen mann på Værste da jeg begynte. Mange hadde klengenavn. Det var Slumpen, Korrekten, Terna, Krabba, Alka, Jegsen, Dama, Dampen, Blyræva og mange flere. Mange ganger var det riktige navnet gått i glemmeboka.

Nesten-ulykke. Henry Jørgensen var formann for riggerne. Alt i alt var vi ca. seksti mann. Mange var tidligere sjøfolk. I førsten jobba jeg sammen med broren min og Karsten Karlsen og Johan Jørgensen fra Elingaardskilen. Senere kom svogeren min også til.

Riggergjengen skulle ta imot alt utstyr som skal om bord i en båt: hovedmotorer, hjelpemotorer, propell, ror, tanker og kjeler, rigge til bommer og gjøre alt klart. Det var jobben vår.

En gang skulle vi ha opp en reservepropellaksel. Vi pleide å legge akslene opp i vogger oppunder dekket. Vi brukte svære taljer: firetonns, femtonns og tretonns for å få dem opp. Jeg snakka med sveiseformannen og spurte: – Kan du sette opp et øre der og et øre der og et øre der? Det var greit og det gjorde’n. Det var mørkt, dårlig med lys og svære bjelker der øra var sveisa på. Det var leit å se om de var ordentlig sveisa. Vi hengte opp taljene, og jeg godtok det siden formannen sa det var i orden. Vi halte og dro og hadde fått akselen passe høyt. Så røk det ene øret. Talja datt ned midt mellom svogeren min og en annen. De kunne blitt slått i hjel.

Jeg sto bakenfor og dro i en tretonns talje. Heldigvis holdt taljene. De var engelske og overdimensjonerte. Engelskmennene vil ha solide saker. Kjettingen på talja var klemt sammen og stiv som et spett. Vi kunne ikke bøye den i det hele tatt. Jeg har tenkt over det mange ganger etterpå. Hadde ikke taljene holdt, kunne vi blitt drept, flere av oss.

Slit. Det var mye slit. Vi skulle ha om bord hjelpemotorer. Beddene til hjelpemotorene var under dekket. Vi måtte legge opp ekekubber og svære jernbjelker, og så måtte vi sleide dem inn med taljer. De veide 20-25 tonn, men vi fikk dem da inn. Jeg var ung og sprek og orka litt.

Vi var avhengige av kraner i arbeidet vårt. Det var mange flinke kranførere. Det var Kjell Mathisen og Vidar Jensen. De var flinke til å kjøre kraner. Det samme gjaldt Oskar Sørensen og Johan Evensen.

Nede i Burmaveien holdt Karl Kristiansen, Karl i krana til. Vi kalte det Burmaveien, for det lå helt i utkanten av Værste-området. Karl i krana brukte vi mye når vi hev ned tankene. Karl Kristiansen var en flink kranfører og fæl til å lese innimellom jobbene. Han pleide alltid å ha med seg en bok opp i krana.

Ingeniørene var forskjellige typer. En gang kom en ingeniør da vi satt på pulllertene og venta på at krana skulle bli klar. – Dere kan ikke sitte her, sa han, gå og få dere en jobb. – Er det så gærnt at vi sitter? sa jeg. – Greit, sa jeg og gikk til formann. Så kommer Jørgensen og sier til ingeniøren: -Du har ingenting med mine gutter å gjøre. Her er det jeg som bestemmer. Ingeniøren måtte be om pent vær. Han ble kamerat etterpå.

På sykkel. Direktør Wilhelmsen var hver eneste dag i terrenget. Han hadde skalk og grå gabardinfrakk og sykla med sykkelklemmer rundt buksebena. Når han passerte hovedinngangen, ringte de opp: – Nå er’n i rute. Så gikk jungeltelegrafen fra avdeling til avdeling. De sa at han var etter folk i kjeledresser. Det mener jeg ikke er riktig. Etter at kona hans døde, besøkte han grava hennes hver eneste dag. Han var et menneske, han også.

Konkurranse. Sjefen i maskinverkstedet var ikke av de beste. Det er kaldt nede ved elva i tjue, femogtjue grader og nordasno. Vi gikk inn i maskinverkstedet. Vi skulle bruke den store krana som løfta hundrefemogtjue tonn som tok hovedmotoren. Så kommer sjefen. – Hva gjør dere her? – Vi venter på kranene, sa Karsten. – Dere kan gå utafor og vente, sa han. Han skulle vise autoriteten sin. Vi hadde ikke stort å stille opp med.

Ikke sjelden var det konkurranse om å få tak i en kran. Vi holdt på tvers overfor Porselen. Vi skulle sjakle sammen ankerkjettinger, åtte, ni lengder, femten favner på hver. Vi måtte henge opp hver lengde og sjakla sammen med blyklumper. Vi brukte slegge til arbeidet. Så kom en ellers grei kar og sa: – Slepp krana, for den skal jeg ha. – Nei, sa jeg, det vi holder på med, trenger vi krana til. – Da går jeg og henter Leegaard, sa han. – Bare gå, sa jeg. Leegaard var utstyrssjef og øverste sjefen vår. Jeg fløy opp på kontoret til Jørgensen. – Nå må du komme. Så kom også Leegaard og sa at dette får formannen avgjøre. Vi fikk krana.

Sykmeldt. Vi skulle laste om bord fundamentet til en container til et nøytralgassanlegg. Kneplatene på fundamentet var ikke ferdig sveisa, bare nesta. Vi hadde en ukjent kranfører og litt vanskelig kran å kjøre. Den slang. Da han skulle styre, slo fundamentet bort i noe så kneplatene datt av. Den ene traff meg på stortåa og kløvde tåa mi. Det var fælt, jeg kunne ikke gå med sko på tre uker.

En annen gang skulle broren min, Karsten, og jeg fortøye en båt. Det var ikke strøm om bord, så vinsjene gikk ikke. Vi brukte krana til å hive teit fortøyningene. Jeg skulle stå framme på bakken og stoppe opp med kjettingstopper. Så røk kjettingen i krana, og jeg fikk handa mellom vaieren og kjettingstopperen. Jeg ødela fingrene og gikk sykemeldt i sju uker. Du kan se arrene den dag i dag.

Det hendte at folk mista livet. To stykker ble forbrent og døde. En døde da han datt ned i rommet. Det er rart å tenke på. Om morran sa han adjø til kona og ungene, og utpå dagen kom bud fra verkstedet at pappa var omkommet.

I 1988 gikk jeg for siste gang inn porten til arbeidsplassen min. På den tiden sang det på siste verset for Værste. De tråla jorda rundt etter ordre, men andre steder bygget de billigere båter. Av og til tenker jeg tilbake på de tredve årene.

På den ene sida var vi en gjeng gode kamerater og hadde en rimelig formann. På den andre sida: en arbeidsplass preget av slit i rust og møkk i all slags vær. Hadde jeg kunnet velge på nytt, hadde jeg nok funnet annet arbeid.

Trykt i Fredriksstad Blad 2006
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling