Et verksted i medgang og motgang

Femten og et halvt år gammel gikk Ottar Johansen for første gang inn porten på værste. I 1988 var det slutt. FMV var blitt historie.

Jeg kaller meg ekte Langøygutt. Vi var ti i klassen, sju jenter og tre gutter. Det var ikke tradisjon for å gå skoler etter folkeskolen. Jeg gikk på yrkesskolen på mekanisk linje. Vi var 24 gutter. Lærerne Olsen og Martinsen var strenge og holdt god kustus. Jeg fortsatte på lærlingskolen i to år til etter at jeg hadde begynt i lære.

Jeg undersøkte om jeg kunne komme inn på værste’. Var du inne der, hadde du jobb for livet, tenkte folk den gangen. Femten måneders læretid ble godkjent siden jeg hadde gått på yrkesskolen.

Første gang jeg gikk inn porten, var jeg femten og et halvt år. Det var hundrevis av sykkelstativ utenfor. Arbeidsfolk hadde verken moped eller bil den gangen. De fleste kom over med løija. Det var slepebåten Truls som dro over, tre, fire vendinger med utrolig mange folk. I dag hadde det ikke blitt godkjent.

Først var det legesjekk. Værste’ hadde egen bedriftslege. Det var doktor Martens. En gang sydde han på en finger jeg hadde mista, inne på kontoret sitt.

Den gang jeg begynte var det tolvhundre mann på verkstedet. Jeg ble plassert på læreguttloftet. Formann var flink, dessuten var han bryter og hadde vært i Amerika. Han het aldri annet enn Amerikaneren.

Aldri utlært. Formennene syntes i terrenget. De brukte onsøybevis med blank skjerm og hadde slips. Direktøren sjøl gikk med skalk og ankom i sort limousin. Det gikk et sus gjennom bedriften når han var ute og gikk.

Jeg lærte å dreie og borre og frese og lærte slåtting og sjepping og å bruke fila. Timelønna for læregutt var en krone og åtte øre. I og med at jeg fikk godskrevet tid fra skolen, fikk jeg en krone og seksogtredve øre. Det syntes jeg var ganske mange penger den gangen. Som fagmann med bevis fikk vi hundre kroner i gave av bedriften, og minste fagmannslønn var tre kroner og ti øre i timen.

En fagarbeider kan aldri kalle seg utlært. Jeg begynte å arbeide med skipsdieselmotorer. Jobben var tung og krevende. Dimensjonene var voldsomme. Stempelet på en dieselmotor kunne være opptil en meter i diameter. Motoren var ti meter høy, målt fra bånnramma til toppen. Vi bygde Götaverkets dieselmotorer. Når de var ferdige, prøvekjørte vi dem i verkstedet.

Det var et bra arbeidsmiljø, noe andre også har fremheva. Jeg husker spesielt Arnt Dahl. Mobbing var det lite av. Vi hadde ordna arbeidsforhold, stempla inn og ut arbeidstiden, i alt 48 timer fra sju til kvart over fire hver dag med tre kvarters spisepause. På lørdager jobba vi fra sju til ett. Vi hadde likevel tid til å fiske makrell fra lørdag til søndag på Søster. Vi hadde bra spiselokaler og dusjanlegg.

Største smie. Det var nesten ikke et yrke som ikke var representert på værste’. Det var sveisere, det var støperiarbeidere, det var kjelesmeder og kobberslagere, det var malere, seilsyere, elektrikere, det var tømmermenn. Det var rørleggere, modellsnekkere, møbelsnekkere, sjåfører, kranførere og riggere.

FMV hadde Norges største smie. Den største pressa klarte to tusen tonn. De store stålemnene lå inne i ovnene og ble oppvarma til de var rødglødende. Smia gikk for fullt også om vinteren. En tanklekter med 800 tonn olje kom hver tiende dag. Den gang var råolja billig, like over 100 kroner tonnet.

Videre var det skipsbyggeriet der man gjorde klar deler til seksjoner. Det var brenneverksted og spanteplan hvor de bøyde og lagde spanter. Det var kjeleverksted og dreieverksted. Det var støperi og flytedokk hvor vi tok imot mindre skip og reparasjoner, for å ta det grøvste.

Rederne trippa. I den tidlige Wilhelmsenperioden var det et stort behov å bygge opp flåten etter krigen. Rederne formelig sto og trippa og spurte hvor mange båter kan vi få? Det var kontinuerlig drift i alle avdelinger. På det meste var 2 400 mann i sving.

Jeg hadde lyst til å se meg om i verden, tok maskinistskolen på kveldstid, og dro til sjøs et par års tid. Jeg hadde ikke hatt permisjon fra jobben, men da jeg var kommet hjem igjen, traff jeg Dahl. Jeg spurte: – Har du noen jobb til meg? – Har du med deg kjeledressen? sa Dahl. -Nei, sa jeg. – Kom igjen i morra, sa Dahl.

Da jeg begynte på værste’, var det satt i gang kurs for tekniske assistenter på yrkesskolen: to ganger i uka og hver lørdag. Jeg tenkte: Skal jeg sette meg på skolebenken igjen? På den annen side: skole måtte man ha for å komme videre. Jeg søkte på stilling som teknisk assistent. Jeg fikk jobben og hadde ansvaret for blant annet maskiner, kraner, trykkluftanlegg og kjeleanlegg.

Opp som en dupp. Vedlikeholdsavdelingen var en gjeng på seksti mann. Sjefen het Oddvar J. Olsen. Vi jobba bra sammen. Produksjonsutstyret skulle være i orden til enhver tid. Når noe røk, måtte reservedelene være tilgjengelig på bedriften.

Jeg har bestandig likt å jobbe og levde med værste’ mange timer i døgnet. Det hendte at jeg ikke fikk sove om natta. Jeg visste at 40-50 mann venta på en kran som ikke fungerte. Kraner kan være kompliserte. Av og til følte jeg meg opprådd og gikk gjennom tegninger og prosedyrer og lette etter feilen.

Ved utdokning mista vi en gang dokkporten som var hengsla nede. Porten skulle stenges. Det var oppdrift i den, og den gikk av hengslene og falt av. Den veide opp mot 400 tonn og lå på bånn. Vi brukte dykker og blåste ut vannet med trykkluft, og plutselig kom den opp som en dupp. Løfteører ble sveisa på, og kraner løfta porten på land. Den ble overhalt og reparert midt på vinteren. Porten ble trædd ned igjen. Prosedyren var hårfin. Den måtte stå i en spesiell vinkel for å komme på plass.

Tap. Det var ingen sak så lenge det gikk oppover med bedriften. Oljekrisa i – 74 gjorde sitt. Få båter ble kontrahert.

Koreanere og kinesere hadde lært leksa si og hadde en helt annen timelønn enn oss. Jeg pleier å si at det finnes ingenting i Norge som man ikke kan produsere billigere et annet sted.

I den siste perioden under August Wilhelmsen tapte vi en masse penger. Det var spesielt vanskelig for oss som hadde så mange faggrupper inne, å engasjere og utnytte arbeidskraften. Det kom en tung periode med den ene nedbemanningen etter den andre. Mange mennesker fikk det vondt. Jeg vet at noen tok sin død av det.

Vi hadde en kar som het Karl. Han hadde en egen sjaueravdeling. Han hadde evnen til å ta seg av mennesker som ellers hadde falt utafor. Han gjorde en kjempejobb. De menneskene han tok seg av er det ikke plass til i dag. Der har samfunnet tapt noe. De hadde fått sin lønn som andre, og følte seg som andre i et samfunn.

Selv var jeg priviligert og fikk fortsette. Jeg ble spurt om jeg ville ha driftslederjobb i Kværner. Vi hadde sekretær og forvaltningssjef og drev med alt fra utleie til å skrive kontrakter. Det var noe helt annet enn det arbeidet jeg hadde hatt før. Det var en morsom tid. Likevel: det var rart å se vernepleiere, sykepleiere, bioingeniører og barnevernspedagoger rykke inn i lokalene hvor de tidligere hadde tegnet maskiner og skipsskrog.

Respekt. Når gamle verkstedfolk møtes, kommer historiene: En kar spurte etter en viss tid om mer lønn. Formannen svarte: – Nei, det kan jeg ikke gi deg, på grunn av konsekvensen. Mannen gikk opp på kontoret, banka på døra og spurte etter Konsekvensen.

Doktor Roaldsnes overtok som bedriftslege etter doktor Martens. Han het aldri noe annet enn doktor Daktari. Han fikk høre om kallenavnet. – Klart jeg er Daktari, så mange apekatter som holder til her, sa Roaldsnes.

En båt lå i utrustningskai. Vi hadde stillas foran baugen på båten der det ble sveisa. Stillasene tok fyr. Brannmennene våre skulle ta seg av sånne situasjoner. En med brannhjelm på hodet dukka opp. Jeg spurte: – Kan du ikke slukke der det brenner? Han retta seg opp: – Jeg er brannmann bak på båten.

Folk hadde respekt for verksmester Jørgensen. Når han var ute og gikk, gikk det fra munn til munn: -Nå kommer’n! Han pirka borti en dreier som sto og plystra: – Du kan ikke plystre og arbeide på en gang. En lørdag sto vi i kjeledressene bak en svær dieselmotor vi hadde jobba med da Jørgensen kom forbi. Vi skulle slutte klokka ett. Da roper han: – Gutter, det er tre minutter igjen!

– Gi meg vann. En gang var det en som hadde rigga seg til i en mørk avkrok. Da kom gamle direktør Wilhelmsen og pirka borti’n. Han slår opp øya og ser rett opp i ansiktet til direktøren. Så jamrer han i: -Vann, å, gi meg vann! Direktøren springer i full fart for å få tak i vann. Da han kom tilbake, var karen vekk som ei sviske.

Til slutt en av egen oppskrift. En dag drev jeg og et par til å målte ute på plassen. Et par av karene kom forbi og var nysgjerrige. – Har dere ikke hørt det, sier jeg. – Det skal bli kortflyplass her, og NATO er inne i bildet.

Det gikk en dag eller to. Så banka det på døra mi. Døra går opp og en andpusten kar sier: – Du, Ottar, har du hørt at vi skal få flyplass her?

Trykt i Fredriksstad Blad 2006
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling