En barndoms elv
Med kølasekker til seil ble kursen satt for Sannesund. Edvard Andersen forteller.

Jeg er født i 1922, så nå er jeg svært gammel. Jeg kom til verden i huset rett overfor Folkvang på Kråkerøy. Bestefar bygde huset i 1875. Far overtok det i 1917. Nå bor jeg der. Jeg håper neste generasjon holder fast ved tradisjonen.
Jeg er yngstemann og attpåklatt. Alt i alt var vi ti barn. Far min arbeidet først på Bjørneby bruk, senere i svovelproduksjonen på Jan fabrikker ute på Øra. Mor hadde nok med å telle opp ungene.
Det første jeg husker er oppsangen: – Hei, å hå, hei, å hå. Far og en nabo gravde grøft for en vannledning. Jeg minnes også godt min seksårsdag. Det var så høytidelig at jeg ikke kunne være med og leke med de andre. Høytidsstemt stilte jeg meg opp ved veggen og beskuet den gemene hop.
Min eldste bror var født i -99. Han og kona kom alltid hjem på ferie en fjorten dagers tid hvert år. Det var høytidelig da de kom, og jeg brisket meg overfor lekekameratene som aldri hadde besøk fra Oslo.
På skøyter. Far skjemte meg bort, men han sa: – Edvard, blant guttene får du klare deg sjøl og ikke komme hjem og sladre. Det gjorde jeg heller ikke. Ofte hørte jeg hjemme: – Nå får dere komme dere ut og leke. Vi lekte på jordene etter bruket. Det sto igjen hus der de hadde tørket høvellasten, deler av maskinhuset og sagapipa, som vi sa.
En dag skulle sagapipa rives. En stenhogger fra Trolldalen som vi kalte for Kølåsen, hadde tatt på seg jobben. Kølåsen var ikke hans virkelige navn, det var Brynildsen. Han laget et hull i pipa og puttet inn dynamitt. Så ropte han: – Varsku her! Fyr var det her! Og pipa gikk overende med et brak.
Vi drev mye med å sette opp drager som vi lagde sjøl av gråpapir med klister av mel og vann. Høyest kom naboguttens drage, for han hadde rekt opp et sengeteppe til dragesnor. Om høsten blåste det kaldt på jordene. Mor sa: – Dere får leke i skauen nå. Jeg skjønte det ikke. Jeg var så liten at jeg trodde at vinden ble skapt av trærne og skogen. Men vi gjorde som hun sa likevel.
Ved Fuglevikbukta, rett ved Fuglevik, var vi mye om sommeren. Vi gikk på skøyter der om vinteren. Da het det Bauen. Det skifta navn mellom vinter og sommer, og det var jo litt eiendommelig. Vi gikk med snabelskøyter. Noen få hadde lengdeløpskøyter med støvler på, men det var ikke for alminnelige mennesker. Det gikk bra å gå på skøyter helt til Kalleraodden. Vi gikk også på skøyter på veiene. Bøndene kjørte melk til kjøpmennene med slede. Veivokteren strødde bare på den ene sida av veien for at sleder og sparkstøttinger skulle få god glid på den andre siden.
Svømming. Om sommeren nærmest levde vi av og ved elva. Det hendte vi gikk en tur til Enhuskilen for å åpne badesesongen og kjenne hvordan det var å få vann på kroppen. Men etter den tida var det elva. Jeg lærte å svømme i ei grunn bukt. En av jentene i flokken vår hadde en gang besøk av ei venninne fra Torp. Jenta tok noen drabelige svømmetak. Da kom det fra torpejenta: – Se ‘a, ho krabbær på bønn!
Fra der vi holdt til og bort til Isegran var det en tre hundre meter. Vi stupte ofte uti. Det lå et gammelt vrak der som var intakt med dekk, men lukekarmer og luker var borte. I forluka hadde vi stukket inn ei diger planke som vi brukte som stupebrett. Så stupte vi planken og kom opp, og kunne drive med oppevja, for det er oppevje helt til Isegranodden. Der kunne vi nærmest bare stå og trå vannet og komme opp til odden. Da vi var kommet til odden, gjorde vi en tre, fire svømmetak, så var vi ute i strømmen og drev med den tilbake til utgangspunktet. Så en tre, fire svømmetak til, og vi kom tilbake til badestedet.
Utette kanoer. Vi lagde oss kanoer. De hadde fasong som et strykejern. På Isegran var det prambyggere på den tida. På sørsiden av tårnet i ei bukt reparerte og bygde de prammer. Prammene var store og firkanta med flatt dekk til trelast og litt av hvert ellers. Der knabba vi planker. Vi slo ned noen stokker i jorda slik at vi kunne bende plankene. Bånn lagde vi av bord på tvers. Vi måtte være nøye med gode kanter. Vi tetta med stry som vi fikk fra prambyggeriet. Strykejerna ble aldri helt tette, så vi måtte ha med fiskebollboks hver gang vi gikk til sjøs. Vi rodde på elva i disse skrøpelige affærene, men aldri langt.
Bestekameraten min, Bjarne, hadde fått ei gammel lensesjekte av faren sin. Når vi var på lengre utflukter, brukte vi sjekta. Vi brukte oretrær som mast, tynne og elendige som bare det og sydde sammen fire alminnelige kølasekker til seil med hyssing. Faktum var at vi seilte med den redskapen helt opp til Pæddekummen i Sannesund. Og det var langt.
Elvevannet var rent den gangen. Når vi seilte oppover, så vi ikke sjelden koner på kne på flytebryggene som Trippebåtene brukte når de tråkla seg oppover til Sarpsborg og nedover til Fredrikstad. Konene lå på flåtene og gned og gnudde klær og skylla dem i elva. Når vi kom så høyt opp som til Torpeberget, var det også en badeplass der. Det krydde av unger som svømte i elva. Aberet med hele utflukten vår var at når det blåste opp sønnavind, var det tungt å komme tilbake igjen. Dessuten holdt vi på å sulte i hjel, for vi hadde ikke spist siden frokost.
Trafikkert. Det var tømmerfløting i elva på den tiden. Ofte kom det flytende en to, tre tømmerstokker. Vi rodde ut. Vi hadde laget små kroker som vi slo fast med en hammer i stokken. Så slo vi rundt et snøre og slepte stokken etter oss og rodde til Møllerodden. Der bodde tømmerbærjern. Den siste het Thøgersen og var i familie med ordfører Thøgersen. Han hadde giftet seg inn i tømmerbærjeriet. Tømmerdireksjonen betalte ham for å samle opp drivtømmer. Til å begynne med fikk vi 15 øre stokken, men prisen økte til 20 øre før vi var så store at vi slutta med å bærje tømmer.
Det var mye mer trafikk på elva enn det er i dag. Det kom ofte danskejakter som kjøpte ved. Det var frakteskøyter med teglsten fra brukene. Det kom båter opp og ned fra Greåker, Sannesund og Melløs. Fra England kom kølabåtene. De leverte køl blant annet til Aksel Johansen som hadde den gamle kølabua rett nedenfor oss.
Hvert bruk hadde sin slepebåt. Det var Lyr og Lom og Letten og Furu og Kvikken og Oscarsborg og Torpen. Jeg husker spesielt godt skipperen ombord på Torp som vi aldri kalte annet enn Johan Torpen. Torp hadde motor som gikk litt stakkato, og jeg kan huske at noen ganger begynte vinduene hjemme å klirre når Torpen var i elva. Den kom med lange, lange tømmerslep, og det tok timevis å gå opp mot strømmen.
Farlig lek. Utenfor Prestelandet lå det to store bøyer der de store fartøyene fortøyde. Bøyene lå såpass langt fra land at båtene kunne ta inn last fra to sider. Dit kom de små slepebåtene med prammer med trelast for å laste dem om bord i de svære, pene Wilhelmsenbåtene. Prammene lå etter hverandre. Vi lekte ofte på dem. Karstykket var å hoppe fra den ene prammen til den andre. Det var livsfarlig. Falt en nedi var det lett å bli most i hjel.
Det var masse båter som sverma rundt Wilhelmsenbåtene når de tok inn trelast. Sjauerne brukte bordstumper og vrakgods som mellomlag når plankene ble lagt i skift. De lempa bordstumpene og plankebitene over bord, og folk sanka ved til vinterbruk. Det var familier som aldri kjøpte så mye som en vedkubbe, men brente drivgods i ovnen på vinterstid.
Jeg går ofte ned til elva. Det er jo kort vei. Forbi duver en plastcabincruiser i tre etasjer. Av sted freser en fartsbåt med hundre hestekrefter i motoren. Slik var ikke min barndoms elv.
Trykt i Fredriksstad Blad 2006
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling