Bruket brant, kællæne tok en knert og Mikkmakk kritta tøyskoene for Vårsesongen. Tidligere overingeniør i E-verket Erik Andersen forteller.

Morgenen 9. april kom vi på skolen, og lærer Rønning som vi hadde i gymnastikk, sa at han måtte av gårde. Han var offiser og skulle møte ved Greåker fort. – Dere får bare gå hjem, sa han.

Bomber. Hjemme var de nervøse. Det hadde falt bomber over stallene på Brakkesletta, og en hest var visst blitt drept. Vi sto i gata og det kom et fly. Vi visste at de hadde sluppet bomber, og flyet kom rett over oss. Jeg ble så redd at jeg sprang inn.

Mor og jeg evakuerte til Torsnes i en lastebil full med kjerringer og unger. Vi lå i annen etasje i et hus i Grimstad. En religiøs dame sto på kne og anropte Gud og bad og bælja så ingen fikk sove.
Da dette hendte, var jeg elleve år gammel.

Mor mi Tony kom fra Kapellfjellet og far Otto fra Nordby. De sto begge i kor og sang seg sammen. Det ble noen turer i eka over elva før det ble lyst til bryllup.
Jeg kom til verden 1929. Noen brødre eller søstre har jeg ikke.

Vi bodde i Galtungveien i et hus sammen med fire andre familier. Huseieren bodde selv i huset. Vi hadde bare kjøkken og stue og gang, og det ble temmelig trangt.

Arbeiderboliger. Da jeg var seks år gammel, flyttet vi til Sorgenfri. Der bodde vi i et av de husene som ble kalt Sarpestuene. Navnet kommer av at i 1860-årene satte Hafslund opp en rekke like hus til arbeidsfolkene sine. Det var etter måten ganske store hus med små forhaver. De åtte husene var helt like. I første etasje var gang, kjøkken, stue og et soverom. På loftet var det et rom til.

Til å begynne med måtte vi hente vann i en spring ute i gata. Senere fikk vi innlagt vann. Huset hadde en svær bakerovn, men den brukte vi aldri. Først hadde vi vedkomfyr, og så fikk vi elektrisk. Vi hadde strøm på vippe. Brukte vi for mye, blunket lyset.

I Sarpestuene bodde vanlige arbeidsfolk. Enten jobba de på verket, Narnte eller Sorgenfri, eller på bruket. En hadde arbeid på Øra, på Jern og Blikk, en annen, Strømnes, var graver på kirkegården.

Alle kjente alle på Sorgenfri. Ingen låste dørene for naboene. Vi handlet i kolonialbutikken til Edvardsen. Butikken var i det eneste murhuset på Sorgenfri. Edvardsens var litt finere folk, litt over det vanlige.

Brann. Hjemme hos oss var det litt spesielt. Han som eide huset, onkelen vår, Erik Jensen, bodde i det ene rommet i bryggerhuset. I det andre rommet vaska vi klær. Bestefar Marius flytta inn sammen med oss, så mor hadde nok å stå i med de to eldre karene.

Far jobba på bruket, helt til det brant. Den brannen glemmer jeg aldri. Mor sto bak disken i kjøttforretningen i Gamlebyen på lørdagene. Jeg pleide å møte henne. Da vi kom fra Gamlebyen, så vi at det røk fra Sorgenfri. Det var fæle greier, hele bruket brant på en gang. Folk var helt fra seg, og to eldre søstere begynte å bære møbler ut i gata. Etter at bruket var brent ned, gikk faren min arbeidsledig en stund. Så fikk han arbeid på Selbak bruk, og to, tre år før han var sytti, var det slutt der.

Han begynte på tremølla på Nabbetorp. Det skulle aldri ha skjedd. Det var flere gamle gubber som lempa tunge sekker på seksti, sytti kilo. Det tok ikke minst på hjertet, og det var hjertefeil far døde av.

Fotball. Det krydde av unger på Sorgenfri. Vi gutta drev med det som gutter flest pleier å drive med. Vi slo kokk står, vi kniksa med pinne, vi sparka fotball på løkka opp mot Nordby og lå tidlig og sent nedved elva og fiska og bada.

De eldre karene fortalte at før krigen hadde Sorgenfri en egen fotballklubb, Skeid. På Nordby het klubben Storm. På en kamp slo Skeid Storm femten-to. Skeid spilte kamper flere steder, blant annet på Lisleby. For å komme dit måtte de ro over elva. Hadde Skeid slått Lisleby, kastet Lislebygutta sten etter eka når den var kommet midtveis i elva.

Noe fiendskap mot Nordby på den ene siden, eller Nabbetorp på den andre, kan jeg ikke huske det var. Derimot var det en viss motsetning mellom gutta fra nord og syd på Sorgenfri. Nordsida kalte de andre møkk og dritt og slikt, og fikk: – Dritt kan du være sjøl, din ape, til svar. Litt knuffing ble det nok, men det utarta aldri til noe skikkelig slagsmål.

Annerledes mat. Vi samlet oss ofte i Kristoffersens sigarforretning på Nordby. Fru Kristoffersen var alle tiders. I forretningen hadde de et spill som vi guttene konkurrerte med. Hadde vi en femogtyveøring, gikk vi etterpå på Selbak kino. Vi så svenske kjærlighetsfilmer med Tor Modén og morofilmer med Åke Söderblom. Tyske filmer gikk vi ikke på. Såpass skjønte vi.

Krigen merket vi mest når det gjaldt maten. Vi sultet aldri, men vi spiste mye rar mat. Stekt, salt sild i tran var det rene marerittet. Vi fikk en tønne poteter av bonden Jens Jensen, søskenbarnet til far. Vi holdt kaniner og hadde parsell. Naboen vår hadde både gris og høner. Det hendte at en høne fløy ut i veien og ble overkjørt. Før jul slaktet de grisen. Vi så på når de helte kokende vann på grisebusta og samlet opp blodet.

Loffere. Vinteren –41 og –42 var spesielt kalde. Sønnavinden kom og isen pakka seg, og hele elva frøs så vi kunne gå over. Folk som jobba ute på Øra og skulle hjem om kvelden, trakk over seg en papirsekk. I sekken hadde de skjært huller til øynene. Vi hadde iallfall klær på kroppen, for mor sydde litt. Skotøyet var elendige saker, og jeg frøs mye på bena.

Endelig kom våren med holkeis og kjelkeføre. Vi hadde en lang kjelke med plass til fire, fem stykker. Da starta vi gjerne på toppen hos Danielsen på Nabbetorp. Hadde vi god fart og medvind, akte vi nesten helt til Sorgenfri.

Loffere dukka ofte opp. Bestefar var veldig snill mot dem. De kom inn på kjøkkenet om kvelden, slo opp frakken der de hadde de sikkerhetsnåler å selge. De fikk en skive brød, og de hadde alltid mye rart å fortelle. Oppe på brennerovnene på Narnte og Sorgenfri samlet disse gjøkene seg. En kalte de Gandhi. Han gikk med en bredbremmet hatt og var helt spesiell. Vi gutta pleide å vanke der oppe om vinteren og fikk høre mange drøye parabler. Lofferne vred tørrspriten i et lommetørkle og var helt harmløse.

Omvendelse. Originalen på Sorgenfri het Martinsen, men aldri kalt annet enn Mikkmakk. Han ville ikke hete Arne. Hvis noen kalte ham Arne, ble han sinna, og det ble han hvis han ble kalt Mikkmakk også. Om våren gikk han med hvite tennissko og hvit jakke og var veldig fin og skulle ned i Gamlebyen og ha seg en dram.

Skoletida begynte med søndagsskole på Ebenezer. Mor og far var religiøse til husbruk og krevde stjerner i søndagsskoleboka. Etter søndagsskolen fulgte noe som het Yngres. På Yngres ville de omvende oss. Vi var tjue stykker på en ungdomsleir i Sauevika. Lederne lå nesten oppe i køyene våre og ba: – Ta imot Jesus i ditt hjerte. De var så innpåslitne at de fleste guttene ga blaffen. Vi måtte spise størje, tunfisk, og det fikk vi fem dager etter hverandre. Jeg var så lei det og ble sjuk da jeg kom hjem.

Vanskelig. På Nabbetorpskolen hadde jeg først frøken Wille. Hun var allright hun, men veldig streng. Hun tok meg kraftig en gang. Jeg hadde prata i timen, og hun renska etter meg. Frøken Schmidt hadde vi i religion. Hun hadde vært misjonær på Madagaskar og lært de sorte om lyset fra oven. Jeg gikk i den eldste delen av skolen der det var tømmervegger. På slutten av krigen var det ofte flyalarm. Da måtte vi ned i kjelleren, hvor veggene var av svære kampestener.

I skomakerskolen hadde vi lærer Tangen. Skolen holdt til tvers overfor der hvor kontoret til teglverket var. Jeg kom hjem med den første halvsålingen og viste bestefar. Han nikka: – Godkjent.

Brøkregning var vanskelig. Lærer Gretland var en grei kar, men ergerlig for at jeg ikke kunne forstå det. Jeg sto framme ved tavla og slet med teller og nevner. Først i syvende klasse løsna det litt. Det jeg var interessert i var kjemi og ting som hadde med elektrisitet å gjøre. Jeg prøvde å lage små elektromotorer. Hadde jeg fått tak i et batteri, surra og gikk det.

Melk til lønn. I skoleferien gjette vi kuer på Byens marker, ved Katrineborg og i Rakkestadsvingen. Det var kuer fra Jensen, fra Søbye, fra Thorbjørnsen og to Lundheim-gårder, Lilleby og Petter Eriksen. Vi var tre gutter i følge som gjette over 200 kuer. Det var en grei jobb, kuene stelte seg stort sett sjøl, og når klokka nærmet seg fire, samlet kuene seg, og alle sammen gikk dit de hørte hjemme. Noen fant til og med båsene sine. Som lønn fikk hver av oss tjue kroner uka og en flaske melk.

En gang var vi ute og plukka medisinske planter ved teglverket. Hvilke planter det var, vet jeg ikke. Om høsten tok vi opp poteter rundt om på gårdene. Vi var hos Arthur Lundheim og bror Eugen tvers over veien. Alle ville til Arthur, for der var maten god. Eugen var mer påholdende, og havregrøten var kokt på vann. Det merka vi oss.

Spennende fred. Jeg husker veldig godt da krigen var slutt. Da lå jeg oppe på loftet og pirka på et krystallapparat jeg hadde laget. På det kunne jeg i hvert fall høre Fredrikstad kringkaster. Jeg fløy ned til foreldra mine som holdt på i parsellen, og fortalte dem at Tyskland har kapitulert.

Det var en spennende tid. Vi dro til Gamlebyen og så på nazistene som ble kjørt inn, og tyskerjenter som ble hundsa og klipt håret av. Senere var det folketog og veldig jubel. Vi var slitne etter all gapingen og skrikingen. Det var moro alt sammen.

Nå kunne vi gå på kino og se amerikansk film. Vi hørte at i Sarpsborg skulle de vise en slik en. Jeg ville dit, men hadde ikke ordentlige sko. Jeg lånte lakkskoa, det var danseskoa til far. Jeg kunne nesten ikke gå med dem, men fram kom jeg, og filmen var fin.

Trykt i Fredriksstad Blad 2006
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling