Sonja på stadion

og Josephine Baker i Arbeiderforeningen. Elsa Madsen, født Kjøge, erindrer fjerne Fredrikstadår.

Vi bodde i Brochsgate 13. I dag står Stabburet på tomta. Det var et trehus med flere leiligheter. Inngangen til gården var gjennom en liten, grønn port. En dag kom en gutteskokk løpende og skulle ta storebroren min. Jeg dyttet ham inn porten og sa: – Gå inn, du Jolf, jeg skal ta dem, jeg! Det ble senere et munnhell i familien.

Lekestue. Innenfor porten var det til venstre utedo og skjul, og over inngangsdøren var det nydelige utskjæringer. Bigum som eide gården, var treskjærer. Vi bodde i annen etasje. I leiligheten til høyre bodde Ørebech som var sjef på arbeidskontoret og hadde to gutter. Til venstre bodde vi. I inngangsdøren var der forskjellig farget glass. Når jeg så gjennom det røde glasset, var oppgangen helt annerledes enn når jeg så gjennom det grønne.

Familien vår var mor Martha, Sverre faren min og Rolf. Far var sjømann og seilte på Østen og var borte tre år av gangen. Så var han hjemme i et halvt år.

Snille, hyggelige pappaen min.

Vi lekte bestandig, vi lekte inne og vi lekte ute. Vi lekte Stokken peker, Mitt skip er lastet med og mimeleken. Aller morsomst var når vi fikk lov å ha lekestue. Da holdt vi til på soverommet. Vi måtte få tak i noe som var billig som vi kunne selge og kjøpe. Det billigste vi visste om, var salt. Vi dro ned til Hans Nilsen på hjørnet og kjøpte der.

Skummelt. Ikke langt fra oss var Samvirkelaget. Man skulle liksom ikke handle der, men vi kjøpte brød der likevel. Melk kjøpte vi hos Mina som hadde sin lille forretning i huset ved siden av kafé Duval.

Tilbake til lekestua. Vi ordnet stolene så vi hadde en disk. Vi laget kremmerhus av avispapir og lot som vi solgte mel, sukker og havregryn og la sammen på en lapp: – Det blir 1,45, frue!

Gatene var lekeplassen vår, for det fantes så å si ingen biler. Jenter og gutter lekte sammen. Vi slo ball, kappet land, kastet på stikka og lekte gjemsel.

Lenger opp i Brochsgate var et trelastopplag der det var fint å gjemme seg. Bortsett fra på fredagene, for da holdt noen karer med øl og sterkere saker til der, og da holdt vi oss på god avstand.

Vi lekte også gjemsel bak stenene på kirkegården. Så kom kvelden, og gravstenene kastet lange skygger, det blåste litt, og vi tydde sammen i en flokk. Midt i flokken sto Ella, datter av politi Fjeld, som var stor og sint. Ella kunne grufulle spøkelseshistorier. Plutselig sier en: – Se, hva er det som rører på seg borte ved Blomsterberget? Den sorte dame?! Vi pilte hjem, hver til vårt.

Vågal. Sanglekene hørte mest til skolegården. Det var Slå på ring, slå på ring, slå på kjæresten min, og Jomfru, jomfru, jomfru kjær eller Sett deg opp i kørja og la ballongen gå eller Hvem skal havne i den sorte gryte eller Lang, lang rekke, Elsa ut av rekka går!

Fra leiligheten vår kunne vi se rett inn i Tivolihaven. Det var en vakker have med trær og busker og nydelige blomsterbed og med en scene. På syttende mai gikk toget alltid til Tivolihaven, og der var det tale for dagen, hornmusikk og rødbrus. Da jeg ble litt eldre, var jeg også flere ganger i Arbeiderforeningen. Josephine Baker satte byen på ende. Hun vrikket over scenen med en klase bananer rundt hoftene og ellers ingenting, hadde illrød trut og satte nesa i været. Halve byen var begeistret, resten var forarget.

Risikofylt aking. Så kom vinteren. Vi gikk med liv og hadde strømper. Det var alltid en kald stripe mellom strømpene og livet. Moren min var hendig, og hun strikket noe som svarer til stillongs som jeg kunne ha på meg når jeg var ute og lekte.

De sprøytet alltid plassen foran skolen der brannstasjonen er nå. Vi hadde snabelskøyter med remmer, og satt på snøkanten og spente på oss skøytene. Så svingte vi av gårde og håpet at det var en gutt som dyttet oss eller som vi kunne henge i jakka på.

Vi akte i Daniel Leegaardsgate ned mot byen. Jeg hadde fått en egen liten kjelke og satte utfor. Jeg kom bort i noen gutter, veltet og slo meg i tinningen så blodet fløt. Jeg løp ned til mormor, som hadde en liten kafé som lå der hvor Bardagården ligger i dag.

På et skilt i vinduet sto «We speak english» og «Hier spricht mann Deutsch» for mormor hadde tidligere i sitt liv vært en tur i England. Jeg snakket verken tysk eller engelsk, men hylte, og mormor tok meg opp til doktor Arntzen. Vi banket på døren og fikk gå inn før de andre, og snille doktor Arntzen sydde meg pent igjen.

Nye venner. Da jeg var ti år gammel flyttet vi. Far hadde lagt seg opp en del penger, slik at vi kunne kjøpe eget hus. Adressen vår var Stadion 4, eller som det het den gangen, Seutgaten 4.

Huset hadde mansardtak. På loftet var det en loftsluke. Rett under luken sto en kiste, og på den en margarinkasse av tre. Stakk jeg hodet ut av loftsluken, kunne jeg se den ene langsiden og begge målene på Fredrikstad Stadion. Loftsluken ble populær. Det var femten minutter av gangen, så måtte tilskueren vike plassen for neste publikummer. Moe-guttene var favorittene: Sten og Kjell og Sverre som var yngst. Det het i en sang fra –27:

Heia for guttane fra Fredrikstad
Men det skal være sagt at innertrioen den var god
Med Børre, Karl og lille Sten Moe
Han er god!

Sverre hørte til gjengen vår i gata.

Jeg fikk nye bestevenninner, Lill og Karin. Vi pleide å treffe hverandre på trappen til en melkebutikk på hjørnet av Onsøygaten og Oslogaten. Så planla vi hva vi skulle leke. På fredager måtte Karin og jeg først gå med handlekurv med liste og penger i en pung til Greta Hansens kolonialforretning i Borggaten. Når kurven var full, fikk vi sukkertøy i kremmerhus på kjøpet.

Aktive. Det var blitt mer konkurranse i leken: Å løpe fortest, hoppe lengst, være best. I gaten som går mot kirkegården, skrittet vi opp 60 meter. Så spurtet vi i vei. Det gjaldt å være førstemann som greide å hoppe over Veumbekken. Tove tok sats, men gled i grønska og havnet i bekken. Den dag i dag kan se for meg foldeskjørtet hennes som la seg oppå vannet.

Fredrikstad brødbakeri hadde to meter høyt gjerde. Det måtte vi kunne klatre over. Én gutt sto bøyd, vi opp på ryggen hans og svingte oss over. To gutter på den andre siden sto og tok imot.

Var det badevær, syklet Lill, Karin og jeg av gårde med saftflasken tullet inn i badedrakten. Først til Faratangen, senere utover mot Foten. Så hoppet vi i sjøen fra knausene. Å svømme kom liksom av seg selv. På veien hjemover stanset vi og nappet en nepe eller to i en nepeåker, skrellet den og syklet videre. Vi holdt i styret med den ene hånden og gnog i oss nepen med den andre.

Sonja Henie. Om vinteren var den innerste delen av Stadion for de som gikk på hockey- og vanlige skøyter, mens banen rundt var for de med lengdeløp. Jeg hadde fått lengdeløp, men fikk beskjed av mor og far at skulle jeg ha kalosjer, måtte jeg spare. Det dannet seg ofte en lang, lang slange på isen av ungdom som holdt i kalosjen til den som gikk foran. Så gjaldt det å få tak i kalosjen til sistemann, og så seilte jeg med rundt og rundt og rundt.

En dag i 1927 skulle Sonja Henie ha oppvisning på Stadion. Halve byen sto i kø for å få billetter. Dagen før slo det om og det ble mildvær. De dekket isen med presenninger og hadde sagmøle oppå. Neste dag sprøytet de isen på nytt, og været var blitt litt bedre.

Pappa Henie, stor og tykk i pelsfrakk og pelslue gikk inn og kjente på isen. Så kom Sonja, hvitkledd og blid. Mange år senere så jeg henne på Jordal Amfi i hermelin og alt annet fint. Hun kunne ikke måle seg med den Sonja som danset over isen på Fredrikstad stadion i 1927.

Uforglemmelig. Var det skiføre, var det hjem etter skolen, dunke veska i kjøkkenbenken og få skiene på bena. Så gikk vi, langs kirkegården og Stadion over Kniple, Christianslund, Oredalen bort til Renna. Der lå en liten hytte, speiderne hadde den. Nå er den for lengst brent ned. Vi hadde med oss stearin i lomma og gned inn skiene og pigget hjemover. Da vi ble større, gikk vi helt opp til Skihytta.

Solbærsaften kostet 15 øre. Vi ventet og så hvor mange som kom. Så skramlet vi sammen penger og kjøpte fakler. Med stavene i den ene hånden og faklene i den andre satte vi av sted i en lang rekke.

Etter en bratt bakke var det en liten bro. Det gjaldt å treffe broa, for falt en, ødela man for de andre. Blåste det mye, gikk vi Borredalen. Når det var pent vær, gikk vi fjellryggen i måneskinn og fakkelskjær. Jeg glemmer det aldri.

Trykt i Fredriksstad Blad 2006
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling