Blant nonnene på St. Joseph

– St. Joseph var en god skole, sier Karin Løkke

Vi bodde i annen etasje i Schultz hotell til jeg var fire år. Deretter flyttet vi til Kråkerøy. Jeg gikk på Rød skole på Glombo og på framhaldsskolen på Smertu. Så tok jeg et år på yrkesskolen, som det het den gangen, på sømlinjen.

Jeg hadde en tante som vasket på kontoret på St. Joseph. Jeg hadde også en kusine som jobbet der. En dag i 1960 sa tanten min:

– Gå bort dit og spør, så får du sikkert en sommerjobb. Det skulle være en sommerjobb, men siden har jeg ikke gjort noe annet enn å arbeide i helsevesenet. Det var der jeg hørte til.

Cardigansett. Første gang jeg gikk inn dørene på St. Joseph, var jeg femten og et halvt år. I begynnelsen var jeg på kjøkkenet. Jeg vasket opp og ryddet.

Etter noen uker spurte de om jeg kunne hjelpe til på barnestua og på gynekologisk og kirurgisk avdeling for kvinner. Jeg sa ja takk, og fikk hvit søsteruniform med belte rundt livet og hvit hette på hodet.

Nonnene begynte dagen klokken seks med morgenmesse i kapellet i Fjerde etasje. Selv begynte jeg klokka sju med å servere den røde havregrynssuppa som mange tidligere St. Joseph-pasienter nok har i minnet. Ofte hadde jeg delte vakter og arbeidet frem til klokken elleve. Jeg hadde pause noen timer midt på dagen før jeg gikk på jobb klokken tre og arbeidet til ni om kvelden.

– I dag ser du virkelig sliten ut, Karin, sa en gang sjåføren på Kråkerøybussen. Så kjørte han meg rett hjem til stuedøra.

Den første lønningen min tror jeg var på tre hundre kroner måneden. På veien til sykehuset gikk jeg forbi en forretning. I vinduet hang et pent cardigansett som jeg lenge hadde hatt lyst på. Settet kostet tre hundre kroner. Jeg fikk det på avbetaling.

Ikke engangsutstyr. Jeg bie lært opp av nonnene. Var det noe å spørre om, var de rundt oss hele tiden. Jeg ble spesielt glad søster Stefanie og søster Ann Sofie. De to var sjefene mine.

Søster Ann Sofie var hovedsjefen og søster Stefanie var under henne igjen. Søster Stefanie var vakker. Hun hadde honninggult hår. Jeg kunne ikke skjønne at hun hadde blitt nonne. Hun hadde et varmt hjerte. Av og til drømte jeg om å bli nonne selv.

Etter havresuppa vasket og stelte jeg pasientene. Mange av dem som lå på gynekologisk avdeling, hadde hatt utskrapninger. I dag har vi bleier i alle størrelser og fasonger. Den gang brukte vi noe vi kalte «flygere». De var laget av et linaktig stoff som ikke trakk til seg så mye. Det ble en masse søl. Det brukte la vi i en dunk. Dagen etter ble det hentet til vaskeriet og vasket på nytt. Det var helt utrolig hva de fikk ned på vaskeriet, men rent ble det.

Det fantes ikke engangsutstyr. Sprøytene vi brukte ble sterilisert i en kjele som putret på en kokeplate i bøttekottet.

Når vi skiftet på sengene, måtte det være ordentlig strekk på lakenene, uten en eneste krøll. Vi brukte oljelerret oppå lakenet, og oppå det igjen harde stikklaken, og til slutt dyne med kanaler i med lakenet brettet over dyna.

«Bedre forpleining». Når vi var ferdig med stellet, serverte vi frokosten. I dag bruker vi traller hvor vi setter fra oss dekketøyet og slipper å bære. Det var to stuer med seks pasienter. Det ene rommet lå helt øverst i gangen, det andre rett utenfor anretningskjøkkenet.

Når vi serverte frokost, hadde vi store, grønne, ovale brett. Oppå det skulle det være seks kopper, seks skåler, seks asjetter, seks glass, seks teskjeer og mat og drikke. Alt dette bar vi nedover gangen, inn på stua og satte det fra oss på et bord og serverte pasientene. Det hendte at vi knuste en kopp. Det ble trukket fra i lønna.

Den ene fløyen av sykehuset hadde tre eller fire rom med det som ble kalt «bedre forpleining». De som lå der, betalte ekstra.

På sengene var det puter med hekla mellomverk, og det var det også på lakenet. Det var ikke bare maten som var forskjellig, også serveringsbrettene var det. De lignet de blanke som vi bruker nå. Frokosten var nesten lik den som andre pasienter fikk, men kaffen fikk de i kanne og melken i mugge. Til middag kom maten opp i små runde kantiner med lokk til å holde den varm. Pasientene kunne forsyne seg selv. Serviset var også finere enn på den vanlige avdelingen.

Til ettermiddagskaffen fikk alle den berømte halve loffskiva med syltetøy på.

Jobb uten pauser. Jeg måtte jobbe hele tiden. Vi hadde ingen pauser. Satte jeg meg ned i ti minutter, fikk jeg bestandig beskjed om noe som måtte gjøres. Enten pusset jeg sølv eller laget tupfere, slike små gasbindruller. Jeg vet ikke hvor mange kilo jeg har laget av dem. Ellers ble jeg sendt inn på lintøylageret og ordnet slik at alt lintøy lå med tellekanter.

Når visitten kom, måtte det være rolig og ryddig på sykestua. Til og med kanalene i dynene måtte være snorrette, mens pasientene lå i givakt. Doktor Amundsen var en høy, alvorlig mann. Legefrakken hans var alltid knappet helt igjen. Doktor Otnes var en annen type. Frakken flagret alltid rundt ham. Søster Ann Sofie og søster Stefanie og en og annen turnuslege var også med på visitten. Legene sto ved sengene, så på feberkurven som hang over senga og pratet med pasientene. Det var alltid De og etternavn. Vi sa også De til nonnene.

Doktor Otnes røkte pipe. Når han satt på kontoret og røkte, kom det svære skyer ut gjennom døra. Legen på barneavdelingen var doktor Harnæs. Han var en slik stor bamse som likte barna og som ingen barn var redd for.

Ute på gangen sto det stoler på rad og rekke. Der satt de som skulle legges inn på sykehuset. – Fru Olsen, ropte en nonne med men ikke nonner. En gang var det en uringlass i den ene hånden og barberhøvel i den andre. De forsvant inn på badet.

Solstråle på barnestua. Operasjonsstua lå i annen etasje. Ulla og Barbro var operasjonssøstre. De var tyske, men ikke nonner. En gang var det en gammel dame som skulle fjerne det ene brystet. Damen var svært overvektig, men nå skulle hun under kniven. Så spurte doktor Otnes om jeg ville være med og se på. Jeg var interessert, Otnes opererte. Operasjonssøstrene spurte etterpå: – Synes du det var ille, Karin? Det syntes jeg.

Det var triste skjebner iblant. Jeg husker en liten jente på barnestua. Hun hadde langt, krøllete, lyst hår og var som en solstråle. Hun hadde en diagnose som det ikke var mulig å gjøre noe med. Hun lå der i ukevis. Av og til tok jeg henne med ut og trillet henne i vogna i Kirkeparken. Spesielt søster Stefanie som ofte satt på barnestua og leste for barna, ble glad i den jenta. Den dagen hun døde, gikk det fryktelig inn på oss alle sammen.

Tåle mye. En annen pasient var svært gammel og alene og hadde ikke familie. Hun led av kreft som ikke kunne helbredes. Hun var også en pasient som jeg la på hjertet. Hun ble utskrevet og skulle reise hjem. Jeg sa til søster Ann Sofie: – Vi må bli med henne hjem, vi kan ikke bare sende henne fra oss. Så fikk jeg bli med henne. Hun var så stakkarslig, en gammel dame man måtte bli glad i. Drosjen var fremme der hun bodde og hun skulle gå inn.

Det er helt sant: vi klatret rett og slett opp en hønsetrapp for å komme opp i tredje etasje. Der bodde den gamle kroken på et rom og kjøkken. Sånn var det, og jeg måtte gå fra henne. Jeg besøkte den gamle damen flere ganger. En gang jeg kom tilbake på jobben igjen, sa jeg til søster Ann Sofie:

– Vi kan ikke la henne bo alene sånn. Jeg gråt og gråt. Søster Stefanie kom til meg og sa: – Du, Karin, hvis du tar med jobben hjem og tar det sånn som du gjør det, så må du slutte her hos oss. Du må tenke på deg selv og ikke ta alt innover deg.

Det husker jeg godt og det lærte jeg av. Jeg kunne ikke være så sippete og bløthjerta. Jeg måtte tåle å se en del.

Trykt i Fredriksstad Blad 2007
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling