Ilden er løs!
ropte de gamle vekterne. I dag har man mer enn brannspann og håndpumper å rå seg med når den røde hane galer. Brannsjef Henning Olsen forteller.
Det brenner! Slår du 110, svarer en sentral i Moss. Fra Moss blir den lokale brannstasjonen varslet. Alarmen går. Karene glir ned på stengene fra vaktrommet i annen etasje. Målet er å være ute fra stasjonen på ca. ett minutt. Vanligvis kjører først brannmesteren i kommandobilen, så mannskapsvogna, stigebilen og til slutt vannvogna. Stigebilen brukes mest i slukningsarbeidet. Det er bare på vitsetegninger at barske brannmenn bærer lettpåkledd dame ned trinnene. Brannsjefen rykker ofte ut som sistemann til brannstedet, tar kontakt med brannmesteren og sammen planlegger de det videre slukningsarbeidet.
Jeg er Glemmengutt fra Stenhammerveien på Lahellemoen. Jeg husker en brann i guttedagene i en villa i Bydalen ikke langt fra losje Arbeidernes venn. Som de fleste gutter, har jeg vel en eller annen gang drømt om å bli brannmann.
Etter Lahellemoen skole ble det gymnas og etter gymnaset tok jeg praksisen på Fredrikstad Mekaniske Verksted. Jeg var hjelpearbeider til platearbeider Birger Kristiansen fra Nabbetorp. Jeg lurte på hva jeg skulle fortsette med. Jeg tenkte et øyeblikk på kjemistudiet, men det var litt for pirkete.
Jeg endte opp over there, i University of Idaho, og etter fire år tok jeg ingeniøreksamen. Amerikanerne var både formelle og uformelle. – Allow me to introduce Mr. Henning Olsen. Dagen etter kunne jeg bli invitert til frokost.
Da jeg kom tilbake til Norge, ble jeg assistentingeniør i Vei, vann og kloakk. Selv ble jeg tilknyttet brannvesenet med bistilling som såkalt overbefal eller teknisk person. Vi var tre stykker, senere fire. Stadsingeniør Thomas Dannevig var formelt brannsjef. Vi andre gikk i en vaktordning. Brannteknisk utdannelse fikk jeg på hovedbrannstasjonen i Oslo. Deretter ble jeg fast tilknyttet brannvesenet. I 1984 ble jeg utnevnt til brannsjef.
Gamlebyen. En av de første branner jeg fikk å gjøre med som brannsjef, var da det brant i Gamlebyen. Årsaken var tragisk. En psykisk syk person hadde gått opp i en svalgang, funnet frem til et kott og tent på. Senere tilsto han at han var skyld i brannen. Det var ingen skiller på loftene mellom bygningene og det knusktørre treverket brant godt. I løpet av en times tid gikk fire hus med.
Jeg snakket med Tendal som hadde brukt mange år på å restaurere huset sitt. Det lå i grus på under en time. Gamlebyen er i det hele tatt et brannmessig følsomt område. Det er tiltak for å sikre husene, blant annet med brannvarslere og brannskiller mellom loftene.
En annen voldsom brann var da fettlageret på Denofa gikk opp i lys lue, ikke å forveksle med brannen i ekstraksjonsverket til fabrikken. Fettet fløt og fettet brant og røken steg.
Fra Kongsberg brannstasjon så de røksøylen og lurte på hva det var. Brannen var vanskelig å slukke. Vi pøste på vann. Fjernsynet var selvfølgelig på plass. En av de høyere funksjonærer skulle intervjues. Han gned seg godt inn med sot før han kom på skjermen. Det var den samme mannen som syntes at brannmennene var så fæle til å spise og drikke. Det er klart at når du står timevis i varmen, trenger du påfyll.
Det er alltid tragisk når menneskeliv går tapt under en brann. Det har skjedd et par ganger i min tid som brannsjef. Jeg liker ikke å snakke om det. En gang var det en kvinne som brant inne på Lisleby. En annen gang var det en av våre egne det gikk ut over. Det var på Selbak. Et hus sto i flammer og brannmannen gikk inn. Inne i huset var det en blanding av branngasser og luft. Dette eksploderte. Det var umulig å få ut kameraten vår. Det er klart at det gjorde et dypt inntrykk blant gutta på stasjonen.
Til de gode minnene hører da en røkdykker under en brann greide å få ut et lite barn i live. Barnet hadde gjemt seg under senga.
Bedre utstyr. I min tid har også utstyret blitt bedre. Vi har fått en enhet for redning av restverdier. Vi har fått frigjøringsutstyr til å skjære løs mennesker som sitter fast etter en bilulykke. Vi har oljevern og kjemikalievemutstyr. Vi har to dykkere i døgnvakt på stasjonen. Vi har fått visir foran hjelmene og beskyttelsesdrakter som isolerer mye bedre mot varmen enn de gamle klæme våre gjorde. Til sist en liten, men viktig detalj. Vi leier ut redningsvester. Pengene går uavkortet til brannvesenet i San Martin i Guatemala. Slik bidrar vi til å redde liv både ute og hjemme.
Det mest dramatiske jeg har opplevd i min tid som brannsjef var brannen på ekstraksjonsverket på Denofa. Først det rent tekniske. Denofa brukte et stoff som heter heksan. Det er like brennbart og eksplosjonsfarlig som bensin. Heksanen ble brukt til å trekke oljen ut av soyabønnene. Det var dette som foregikk i ekstraksjonsverket. I Danmark eksploderte et slikt ekstraksjonsverk, og da ble et helt kvartal nærmest rasert.
Denofa-brannen. En oktoberdag i 1992 gikk alarmen fra Denofa. Da jeg kom ned til fabrikken, hadde det allerede brent en tid. Det hadde vært en rekke små eksplosjoner. De hadde kuttet strømmen så alt var mørklagt. Jeg kjente lukten av brent soya. Politimesteren hadde allerede beordret beboerne i Vaterland og på Kongsten til å evakuere.
De ble samlet til et orienteringsmøte i Kongstenhallen før de ble innkvartert på hotell City eller hjemme hos venner og bekjente. Ekstraksjonsverket hadde sitt eget lettskumanlegg. Problemet var at folkene hadde vært i ferd med å gjøre vedlikeholdsarbeid, og noen porter og dører sto åpne. Lettskummet fosset ut gjennom alle åpninger. Når vi sto på toppen av stigen, kunne vi ikke se blålyset gjennom skummet som dekket stigebilen. Vår første oppgave var å skumlegge på nytt. Vi opprettet et hovedkvarter i velferdsbygningen og hadde flott samarbeid både med Denofas eget brannvesen, lokalkjente på arbeidsplassen og brannvesenet i Sarpsborg som kom nedover. Vi sendte også bud på en spesiell skumleggerbil fra Rygge flyplass. Den kom ut på natta og var i beredskap hele tiden.
Media var på plass. Alle avisene dukket opp, både lokalpressen og riksavisene, likeledes NRK og tv 2. Helikoptre svirret over fabrikken og tok bilder. Et av disse bildene var faktisk oss til hjelp. Bildet viste ventilasjonsåpningene på toppen av ekstraksjonsverket. Bedriftens folk pekte ut i hvilken åpning vi kunne komme ned med brannslangen.
Tok pressebilder. Journalistene var etter oss hele tiden. Det var kanskje ikke noe å si på, det var jo jobben deres. Alle ville ha bilder. Å slippe journalistene og fotografene inn på området var det ikke tale om. Jeg sa: – Gi meg kameraet, jeg tror det var Fredriksstad Blad, og så gikk jeg inn og knipset bilder. Selv leste jeg ikke aviser eller så på tv mens det hele pågikk. Det mener jeg var taktisk riktig av meg.
Vi fikk låne et apparat som kunne påvise temperaturforskjeller. Det var for å finne ut hvor varmen var. Plutselig fikk vi utslag på apparatet på et sted vi ikke ante at det var noen varme. Heldigvis viste det seg at det var en varmtvannsbereder som hadde slått igjennom.
Fra Tyskland kom en ekspert. Han og jeg gikk mot bygningen. Vi var veldig forsiktige. Vi tittet inn gjennom et vindu og så ikke tegn på brann. Så gikk jeg innmed noen av de mest erfarne folkene, blant andre Thorbjørn Tangen og Svein Olsen. De pøste på vann til alt var kaldt. Nå var tiden inne for brannsjefen til å erklære: – Brannen er slukket. Da var vi kommet frem til tirsdag, og hvis jeg ikke husker helt feil, fikk folk beskjed på onsdag at de kunne dra tilbake til hjemmene sine og mate undulaten og finne igjen kattepusen, hvis den hadde holdt seg hjemme.
Applaus fra salen. I alt bie det holdt tre pressekonferanser. Den siste husker jeg spesielt godt. En journalist sa at den skulle være på hotell City. Der bodde mange av dem som var evakuert. Da journalisten intervjuet meg, kom jeg inn i salen. Plutselig begynner folk å klappe. Jeg synes det var direkte flaut. Hvis man skulle klappe for noen, så var det ikke for meg, men for alle gutta, de fra Sarpsborg og de fra Fredrikstad og for de fra fabrikken som hadde stått bokstavelig talt midt i røken og sørget for at katastrofen var avverget. Det ble sagt at det var journalisten selv som hadde satt i gang klappingen som en slags gimmick. Det var ikke riktig. Jeg snakket senere med en dame fra Vaterland. Hun sa til meg: – Du, Henning, det var jeg som begynte å klappe.
Trykt i Fredriksstad Blad 2006
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling