Knudsens «callgirls» på Gamlebybrosten

Oberst Hals’ gjenferd i Feiergården, Benny Motzfelts glasskunst i Glasshytta. Med gamlebyguide Gunvor Jensen (78) i byen bak vollene.

Jeg er opprinnelig fra Kongsvinger. Etter endt skolegang flyttet jeg til Oslo. Jeg hadde flere jobber. Den mest interessante var kanskje arbeidet med å ordne landssvikarkivet. Det kom stadig henvendelser fra politikamre og lensmannskontorer om å få oversendt medlemspapirene i forbindelse med rettsoppgjøret. En del av arkivkortene var brunsvidde. Nazistene hadde forsøkt å tenne på.

I 1950-årene var jeg første gang i den byen hvor jeg kom til å bo. Det var ingen som fortalte meg at det fantes en perle der, nemlig Gamlebyen. Ikke tror jeg man visste det heller. Heldigvis var det kloke folk som tok initiativet for å bevare og utvikle Gamlebyen slik den fremstår i dag.

I bakevja? I 1957 ble Fredrikstadbroa ferdig. Det var en fare for at Gamlebyen skulle bli liggende i bakevja, men snart åpnet turistsjef Sigurd Knudsen sitt turistkontor på Østsiden av broa. Knudsen gjorde en masse for å lose turistene inn i byen bak vollene, og det var han som tok initiativet til guideomvisningene i Gamlebyen.

Andre var også klar over verdien av Gamlebyen og festningen. Vi hadde noe som het Foreningen til vollenes forskjønnelse. Det var spesielt brødrene Dahl som var ildsjelene der. Det var på høy tid, for etter krigen var det planer om å slette vollene, fylle igjen vollgravene og på den måten skaffe nye tomter for eneboliger.

Foreningen med det kronglete navnet eksisterer den dag i dag, men heter nå Gamle Fredrikstad og har 250 medlemmer.

Organisasjonen Plus økte også interessen for Gamlebyen. Plus var grunnlagt av direktør Per Tanum og Plus skulle være et kreativt sentrum for norsk formgivning og kunstindustri.

Fargerike guider. Selv hadde jeg også et privat forhold til Gamlebyen. Min mann er offiser og ble beordret til Fredrikstad. I en tid bodde vi i en noe falmet skjønnhet, nemlig Vollmestergården.

Omvisninger hadde foregått i flere år før jeg kom inn i bildet. Mange guider kom og forsvant igjen etter et par sesonger til fortsatt skolegang og studier. Av mine kolleger husker jeg blant andre Ragnhild Unger, Eilin Løchen, Tove Jensen og Randi Alshus.

Husker jeg ikke feil, så var det Sigurd Knudsen som ansatte meg som guide. Sammen med tre, fire andre guider ble jeg lønnet av Plus. Arbeidsantrekket var en kjole som var laget av stoff fra tekstiltrykkeriet. Min var grønn, andre hadde blå, og noen oransje, og sammen var vi et fargerikt skue. Antrekket var sydd på systuen, og fra sølvsmia fikk vi kuleringen og øreslyngene og en nål til å ha på kjolen. Kjolen var ettersittende med stor krave, gikk til kneet og hadde vide ermer med linning til mansjettknapper som også var fra sølvsmien.

Flinke historielærere. Som historielærere hadde vi Sigurd Knudsen og byfogd Apenes. Vi hørte om Gamlebyen i krig og fred. Om oberst Hals som heiste det hvite flagget i 1814 og fremdeles vandrer hvileløst omkring i Feiergården. Vi hørte om sykdommer, om koleraen som herjet.

Til å begynne med ble likene begravd rundt kirken, men de omvandrende grisene forstyrret gravfreden så kirkegården ble flyttet utenfor vollene. Grisene var også et problem når de beitet på vollene og formerte seg slik at man til slutt måtte gi fyr mot løsgjengerne.

Vi hørte om trange kår for innbyggerne i Gamlebyen som ofte måtte innlosjere soldater hos seg. Om slavene, voldsforbrytere som bar jern rundt benet slik at det ble store, åpne sår. Noen av dem arbeidet for innbyggerne, og en gjorde det såpass bra at han ble kelner i sosietetsforeningen Vennehåbet. Vi hørte om konflikt mellom byfogd og kommandant, hvor kommandanten rev ned huset som byfogden bodde i. Huset var bygd i tre, og etter de stadige brannene var det murtvang, men det var det få i byen bak vollene som hadde råd til. Og mye, mye mer.

Det var gjerne tre guideomvisninger om dagen. Om vinteren guidet vi på bestilling og kalte oss for spøk Knudsens «callgirls». Før vi startet omvisningene, holdt vi «stabsmøter» om ruten slik at vi ikke gikk og tråkket i hælene på hverandre.

Vi måtte også vurdere: Hvor mye skal vi konsentrere oss om det historiske stoffet, og hvor mye skal vi ta med om Plus’ daglige virksomhet. Det var også stor forskjell mellom å vise om en skoleklasse og en pensjonistforening. Vi startet som regel omvisningene på torvet med en kort orientering om Fredrikstad og Gamlebyen.

Sju busser. Før Plus kom var det ikke så veldig mange turister, men ettersom Plus ble kjent, kom de i flokk og følge med reiseselskaper fra Norge og enda lenger fra. En gang talte jeg syv store busser på torvet. Spesielt interessant var kunsthåndverket. Folk spurte: – Hvor er Plus?
De trodde at Plus var ett sted og ble alltid overrasket over å måtte gå fra det ene verkstedet til det andre. Etterhånden som guidingen ble mer og mer profesjonell, var det synd at vi fikk så liten tid for Gamlebyens historie. Vi skulle besøke keramikkverkstedet, glasshytta, tekstiltrykk og sølvsmia. I alle fall skulle vi være innom fire verksteder. Det betydde at en gruppe på tyve, tredve mennesker skulle inn i rommet hvor kunsthåndverkerne drev på med sitt.

Vi besøkte gjerne keramikerne først. For at vi ikke skulle forstyrre altfor mye, pleide jeg på forhånd å fortelle om gangen i arbeidet, fra lere og til den ferdige gjenstanden. Deretter gikk vi inn i Donkejongården, i annen etasje der Richard og Tone Duborgh hadde arbeidsstedet sitt. Etter dem kom Vegard Hanve og Pille Sæverud.

Populært silketrykk. Deretter gikk ferden til sølvsmia. Erling Christoffersen var sjef der og hadde med seg en utdannet gullsmed som skulle hjelpe til når elevene skulle lage forskjellige gjenstander.

En av elevene var Tone Vigeland. Vi tok turistene inn i sølvsmia. Der demonstrerte en av sølvsmedene hvordan man smidde en armring, fortalte om emaljering, og så fikk de gå gjennom smia. Til å begynne med tenkte jeg for meg selv: Jeg håper de ikke tar med seg noe herfra. Gjenstandene lå rundt omkring. Etter hvert ble det slutt med det, turistene kom inn i et spesielt rom hvor en satt og smidde. Sølvsmia holder til på samme sted den dag i dag.

Tekstiltrykkverkstedet flyttet litt rundt. Jeg husker at det var først i annen etasje i det huset hvor Majorstuen ligger i første. Så flyttet det til hjørnegården rett overfor Betesda. Det var flere designere, Kari Fronth, Turid Holter, og en vi kalte «Vesla».

Å lage silketrykk er en lang prosess som det er moro å følge. Designet ble overført til rammer med duk på, én ramme for hver farge. Karlsen og fru Jørns arbeidet med rammene, og så skulle hver farge trykkes for seg. Det var så fascinerende å se på at det ble vanskelig for oss guider å få folk ut igjen. De ville vente og se hvordan trykket ble når det var ferdig.

Samleobjekter. Det var ikke alltid det passet for de som arbeidet i glasshytta, men de syntes jo det var morsomt at folk stakk innom. Vi kunne ikke ha så mange om gangen inn der. Noe av det første de produserte, var gjenstandene i blått glass, askebegre og blomstervaser. Min mann kaller det «apotekerfarge». Duborgh designet mange av gjenstandene i blått glass. Det var før Benny Motzfelt kom. Hun var designeren, og hun rettledet ofte glassblåserne når de tryllet frem hennes vakre gjenstander. Vi fikk ofte spørsmålet: – Hvor lang tid tar det å bli glassblåser? Da hendte det at svaret var: – Det kan ta opptil ti år.

Nå er ting som ble laget på Plus blitt samlerobjekter. Her om dagen så jeg et avertissement i avisen. Det var en som ville kjøpe ting laget av Tone Vigeland og Benny Motzfelt.

Rare spørsmål. Det er klart vi har hatt morsomme opplevelser. Når jeg for eksempel guider et selskap med kinesere med en liten tolk som snakker dårlig engelsk, da har vi det bare moro og ler. Vi får spørsmål som: – Er det glasserte hollandske taksten på det huset? Eller: – Hva heter hunden til han i glasshytta? Vi prøvde å svare så godt vi kunne.

Et amerikansk selskap og jeg sto på Vindebroa. De var opptatt av kaiene, de svarte fuglene de trodde var ravner. Jeg fikk spørsmålet: – Hva heter de på engelsk? Det visste jeg altså ikke. Jeg spurte den amerikanske reiselederen, men hun visste det heller ikke. Det første jeg gjorde da jeg kom hjem, var å slå opp ordet ”kaie” i ordboka. Det heter «jackdaw».

Ofte er det slik at hver gang du får et spørsmål du ikke kan svare på, sier du at det skal jeg undersøke, og så finner du det i et leksikon eller i notatene dine. Men du får aldri det samme spørsmålet om igjen.

Plus-utsalget var i Rosinggården. Det var ikke noen avtale, men kanskje underforstått at vi skulle en tur inn der. Mange kjøpte nok en eller annen Plus-gjenstand. Hvis det var interesse for det, gikk vi opp trappen til annen etasje. Der var den svære klesrulla med stener og kavler. Første gang jeg så den, så jeg at den var nøyaktig lik den jeg hadde sett hjemme når jeg hjalp min mor med å rulle.

Trykt i Fredriksstad Blad 2007
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling