Finnmark i flammer
– Vi får stå han av, sier de nordpå. Liv Baumann satt ved årene i stiv kuling, i bomberegnet over Vadsø, i tunnelen ved Bjørnevatn. Liv Baumann har i en årrekke bodd her i byen.

Jeg er født i Vardø for 83 år siden. Mammaen min, Sofie Jonassen, var sydame. Far min, Gotthardt Jonassen, var i fyrvesenet. Faren min var også en veldig flink byggmester og han satte opp flere hus. Jeg hadde tre søstre over og tre søstre under meg, og en gutt på hver side. I alt var vi ni barn. Som barn flyttet vi til et sted som het Kariel. Der hadde vi et småbruk med åker og eng, to kyr på båsen og gris og høner, som jo hørte til.
Melking. Vi ungene måtte hjelpe til. Jeg begynte å melke da jeg var tolv år. Jeg kan det den dag i dag, hvis bare fingrene holder. Bake brød, gjorde jeg også fra jeg var tolv. I havet gikk fisken. En gang skulle vi sette ut liner med agn på. Det blåste opp til stiv kuling mens jeg satt ved årene i den to og et halvt roms båten.
I Kariel var det mest finsktalende folk. Foreldrene måtte sende barna til norsktalende familier for at de skulle klare skolen. Mamma var en god lærer og en dyktig dame. Både mor og far var ivrige Arbeiderpartifolk, og mor skrev ofte avisinnlegg i Finnmarken.
Det var mye fattigdom i Finnmark den gangen. De heldige hadde jobb på AS Sydvaranger, men altfor mange gikk arbeidsledig i måneder og år. Vi kunne se det på klærne og maten som sto på bordet rundt om.
Så kom tyskerne. Vi merket ikke så veldig stor forandring med det samme tyskerne kom. Jeg var sytten år den gangen. Etter hvert ble det bare flere og flere tyskere. De skyssa jo rundt overalt. Utenfor Vadsø satte de opp et stort batteri. Mange arbeidsløse fikk nå noe å leve av.
Like ved Bjørnevatn var en fangeleir med russiske krigsfanger. Russerne var kledd i filler og fryktelig underernærte. Når de var på utekommando, la vi mat til dem under trappa vår.
Da jeg var blitt atten, møtte jeg Rolf Baumann, han som ble mannen min. Da vi var blitt gift, bodde vi i Bjørnevatn i et hus som vi satte opp. Mellom Kirkenes og Bjørnevatn er det tolv kilometer.
Mannen min ville ikke jobbe for tyskerne. I stedet tok han hyre i D/S Tanahorn. Tanahorn lå ved kai i Harstad da allierte fly bombet båten. Den la seg over på siden mens mannen min rodde folka i land. Han greide å få med seg trekkspillet sitt og to venstre fotens sko. Så sank båten. Mannen min skrev et dikt om forliset.
Det hendte en aften da klokken var syv
At syrenerne hviner og skriker
De jagende fugler de kom som en tyv
Fra sitt bytte de aldri fraviker
De ned drysset bomber og skuten vår sank
Vi reddet oss alle i land
Kom i fra redslene med mindre skavank
Alle, hver eneste mann…
Vadsø i flammer. Tyskerne kalte byen Festung Kirkenes. I løpet av krigen ble Kirkenes fullstendig rasert. Ikke ett hus sto igjen. Alt var bare sotede ruiner. Den 23. august i 1944 var det Vadsøs tur. Jeg var på vei til Bjørnevatn og hadde jentungen i vogna. Jeg gikk opp en bakke og pratet med to jenter fra bygda. Hadde jeg stått der fem minutter lenger, hadde jeg ikke vært her. Et fly skrev SOS med røk på himmelen. Så gikk flyalarmen og jentene gikk ned i en kjeller. Jeg begynte isteden å gå oppover bakken. Begge jentene ble drept i kjelleren.
Jeg havnet i et bygg som telegrafen hadde hatt. Der satt jeg i en kjellergang. Det var et slags bomberom, og det var en masse folk der, Huset ble ikke truffet, men ellers gikk nesten hele byen med. Den brant fra den ene ytterkanten til den andre.
Jeg måtte komme meg hjem til foreldrene mine med jentungen. Jeg fikk kjøre med en som jeg kjente som hadde lastebil. Da jeg kom hjem, hadde jeg ingen håndveske. Jeg ante ikke hvor det var blitt av den. Det eneste jeg holdt i fingrene mine, var en stor nøkkel. Jeg måtte tilbake til byen og finne veska mi, for der hadde jeg passet mitt. Tyskerne ville jo se passet hvor vi enn ferdedes. Det viste seg at de jeg hadde vært sammen i bomberommet var to venninner. De satt i Forsyningsnemnda som holdt til rett over der vi satt i kjelleren. Folk fra nemnda hadde vært der og berget ut arkiver og greier. Nøkkelen hadde havnet hos meg. Så måtte jeg lete etter de jeg hadde vært sammen med. Jeg fant dem, de hadde tatt vare på veska, og jeg fikk levert fra meg nøkkelen.
Kuraut og barnegråt. Den tyske Lapplands-arméen trakk seg tilbake gjennom Nord-Finland. De drev befolkningen foran seg og brente eller sprengte hvert eneste hus. Nå kom fronten nærmere, og vi kunne høre skytingen og eksplosjonene.
Mange reddet seg inn i en lang tunnel som lå snaue to kilometer fra hjemmet mitt i Bjørnevatn. Folk hadde med seg geiter og kuer inn i tunnelen. Alt i alt var vi to tusen mennesker der inne. Så dukka Jonas Lie opp. Han holdt en tale og skulle ha oss med sørover. Hvis vi ikke ble med, sa han, ville vi havne bak jernteppet. Han skulle liksom være en pådriver, den vesle kjeltringen han var, men ingen ble med.
Tyskerne hadde også forberedt seg. Like innenfor tunnelåpningen sto to lavetter. Det var svære vogner fylt med ammunisjon. Hvis tyskerne fikk tid, skulle de sprenges, slik at de som var i tunnelen ble stengt inne.
Noen hadde forberedt tunnelen som et slags digert bomberom. De hadde spikret et slags gulv og satt opp køyer i fire etasjer. Det var lite mat for to tusen mennesker. Vi måtte dele det vi hadde og hjelpe hverandre så godt vi kunne. Hjemmet vårt var jo like bortenfor, så jeg kunne gå hjem og vaske bleier og bake brød, mens mannen min passet barnet vårt.
– Gitler kaputt! Det var et stort bygg før man kom til hjemmet mitt. Det het Kompressoren. Tyskerne sprengte det, og huset vårt gikk med i samme slengen. Plata til salongbordet fant vi ute på bakken.
Folk tok livet i tunnelen på forskjellig måter. Kuene rautet og geitene brekte. Noen fikk nervesammenbrudd. De bare satt og så tomt foran seg. Andre lå på kne og bad til Gud. Mange gråt av sult, og mange gråt av frykt. Noen spilte muntre sanger på gitar. I et avlukke for seg tok jordmor Nelly Lund imot nye mennesker til verden. Alt i alt ble ti barn født i de tre ukene som vi holdt til i tunnelen.
Noen hadde satt opp telt for det dryppet fra taket. Fra taket hang også noen enslige, elektriske pærer. Ellers måtte vi bruke stearinlys.
Over tunneltaket hylte bomber og granater. Maskingeværene knitret, og splintene føk. Utenfor døde unge russere og tyskere. Nyheter om det som skjedde, var det dårlig med.
En kveld hadde våpenlarmen stilnet av. Klokken to om natta den 25. oktober dukket de første russiske soldatene opp ved tunnelinngangen. Vi kunne ikke russisk, og russerne kunne heller ikke norsk. En russer gjorde en håndbevegelse over strupen: – Gitler kaputt! Det var håndtrykk og omfavnelser og «Dobri! Dobri!». Noen hadde fått opp et norsk flagg som de hadde hatt med seg. Vi sang Ja, vil elsker og Internasjonalen.
Etter hvert kom det flere russiske soldater. Vi skjønte at nå var vi fri. Så gikk veien vår videre i et Finnmark som lå i ruiner.
Trykt i Fredriksstad Blad 2007
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling