Fra Olav Duun-land til Lisleby

Barndommen var en lykkelig tid, sier Olav Storaas (81)

Jeg er født på Værøy i Lofoten. Da jeg var to og et halvt år gammel, flyttet vi. Jeg ville ikke og kastet den nye lua mi i havet.

Ny prestegård. Vi kom til Fosnes på Oterøya hvor min far, Alfred Storaas, var sogneprest og senere prost. Det var Olav Duun-land i Nord-Trøndelag. Der levde vi Herrens glade dager. Vi var fem søsken, to gutter og tre jenter, og jeg var nummer to. Jeg gikk på skole i fjorten dager, og så hadde vi fri i fjorten dager. Læreren var glad i sjokolade og hadde den i bukselomma. Når han så strøk seg over ansiktet ble han brunstripet som en indianer på krigsstien.

Prestegården var ny, men kirken var gammel, uten elektrisk lys. På julaften skulle det ringes en time. Klokkeren satt i mørket og kimte. Med fjøslykt i handa gikk mor min, Henriette, opp med kake til ham.

Det hørte et svært gårdsbruk til prestegården. Førti kuer i fjøset, tjue melkekyr på den ene siden og ungdyr på den andre. Okse hadde vi også til å greie saker og ting. Den var snill som dagen var lang.

Fiske. Forpakteren drev gårdsbruket. Overskuddet av driften gikk til Opplysningsvesenets fond som eide prestegårdene. Det var ikke gjerder mellom gårdene den gangen så det var en fast gjeter, en ung gutt, som passet på dyra. Sammen med ham hadde vi det fritt og fint.

Vi hadde jorder på vestsiden av en fjordarm. På høsten, når de hadde slått og hesja høyet, skulle kuene dit på beite. En kar rodde foran, bjøllekua svømte etter med resten av bølingen i en lang rekke bak seg.

Vi hadde roeke og fisket hvitting og torsk og kveite i Namsfjorden. Salt sild fra tønna på stabburet var agn.

Det var fire hester på gården. Den roligste skyssa far. I prestegjeldet var det to annekskirker og et bedehus å betjene. Far dro av gårde i karjol med to store hjul og sete. Bak var det kuskesete, men far kjørte som regel sjøl. Av og til fikk vi være med. Det var stas med bare en om gangen. Var vi to, ble vi urolige og begynte å plukke på hverandre.

Med far på kirkeferd. En gang var jeg med til Salsnes, og da kjørte vi med hest et stykke, og så var det presteskyssen, en fast skøyte. Ute på Folla ble det skikkelig sjøgang. Jeg sto i førerhuset, for skipperen hadde sagt at der kunne vi stå for ikke å bli syke. Far satt i kahytten sammen med en dame som het Ingeborg. Hun ble sjøsyk og så gikk gebisset hennes i bøtta, og far måtte ta det opp. Da spydde han også.

Far var etterspurt i religiøse sammenhenger. Det var prestemøter hos oss med alle prestene i prostiet. Det var tre dagers møter, og det var veldig livlig, og veldig gøy hadde de, prestene. Vi ungene var stadig på døra og lyttet. En av prestene, Trygve Lavik, ble senere prest i Gamlebyen i Fredrikstad.

Far var ganske frisynt. Hos en kar som het Johan, hadde de så fint tun med kort gress. Mor og far var der ofte om kveldene og spilte krokket. Men når far var hjemme, havnet kortstokken i skuffen.

Vi barna likte oss best hos forpakteren, for der fikk vi svære brødskiver med smør og ost på. Hjemme var det mer nøysomt. Vi lekte mye med forpakterens barn og andre barn i bygda. Vi holdt ofte til på det svære loftet på prestegården. En gang skulle jeg være prest og broren min brudgom. Bruden var datteren til distriktslegen. Alteret var en klesrulle, og så sa jeg med så dyp og høytidelig stemme som jeg kunne klare: – Hermed erklærer jeg Eder for rette ektefolk å være.

Vi skiftet språk. En dag i 1937 kom en svær pram som la til nede ved land i flo sjø. På prammen sto alle sakene våre. Far hadde fått et nytt kall. Det var et sted som het Lisleby, ikke langt ifra Fredrikstad. Vi reiste først med båt og så med tog. En dag rullet toget inn på Lisleby stasjon. Vi ungene snakket kav trøndersk. Etter fjorten dager hadde vi slått om til ekte Lislebyspråk.

Prestegården på Lisleby var også stor og romslig med en stor frukthave rundt. På Fosen var de fleste bønder. På Lisleby arbeidet mesteparten av mannfolkene på brukene. Kameratene mine var sønner og døtre av bruksarbeidere. At far var prest, ga meg aldri noen spesiell status i gutteflokken.

Lekeplassen var elva, og det var fjellet og åsen og det som lå i mellom. Ved elvekanten lå konene på en flytebrygge og skylte tøyet sitt. Mesterprøven for oss gutter var å svømme over Glomma og tilbake igjen. Båt hadde vi ikke, men vi pleide å fiske hvitting fra møleprammene i elva.

Kustus på skolen. Vi var mye nede på bruket. Der hadde vi ikke lov å være etter at det var stengt om kvelden. En kveld kom vaktmannen og han hadde schæfer. Så snublet jeg, og schæferen kom og tok meg i mollskinnsbuksa. Den holdt meg bare i buksebaken. Det het jo «prestens barn er ikke de beste», og det fikk vi høre enkelte ganger.

I vognskjulet lekte vi sirkus og hadde sprettbrett, løp og tok salto og inngangspenger. En jente datt og brakk armen.

Krigen hadde kommet og med den matmangel. Vi måtte ut av vognskjulet, og inn kom høner, kaniner og gris. Det var gråt og tenners gnissel da grisen fikk kula.

Det var mer kustus på skolen her enn det hadde vært på Oterøya. På Oterøya ringte læreren med bjelle. Her stilte vi opp på rekke og rad i skolegården. Når den elektriske klokka ringte, marsjerte vi inn.

Læreren het Emil Holthe. Han er død nå. Han var liten og streng, men ikke urimelig streng. Min mor var lærerinne fra Stord lærerskole. Vi hadde henne i tegning.

Med lodder i hatten. Under krigen dannet vi en ungdomsforening. Vi hadde møter hver søndag på Traralokalet, like ved Mølla. Far hadde hatt som vi brukte ved loddtrekningen. Vi la loddene i hatten og satte den på hylla. Far skulle opp til gravlunden en tur, og tok hatten på. Der traff han en dame, og da han hilste drysset loddene utover Herrens tjener.

Det var knapt for mange arbeidsfolk på den tiden. Menighetspleien delte ut matbonger. Prosten var der og far var der, de satt inne i stua og vurderte folks evne til å kjøpe mat. Folk fikk ikke penger, men matlapp, ti kroner, fem kroner, som de kunne gå til den ene og den andre kjøpmannen og få mat for. Det var for at pengene ikke skulle havne på Polet.

Oppe ved losjen i furuskogen ved Falchåsen lå det noen store, firkanta stener. Voksne folk tok drammer av flaska og spilte om penger. Vi lurte oss til å se, men ble jaga. De sto når de spilte og klasket kortene på stenbordene.

Tjue øre for femti meter. Jeg hadde mange venner, og en veldig god venn, Erling Helgesen. Han var hjemme hos oss, og jeg var hjemme hos ham. Av og til var vi barnevakt for den yngre søsteren hans. Vi sto ofte på ski og laget bakke borte ved losje Glymheim. Der hadde vi hopprenn. Jeg klarte en tolv, femten meter. Senere hoppet vi i Bjørnerødbakken sammen med Birger Ruud. Han vant jo han, da.

Det var mer snø før. Jeg arrangerte langrenn fra kontorvinduet til far for noen småunger. Jeg pleide å gjøre lekser der når far var ute. Rennet startet rett utenfor vinduet, og så gikk de på ski bortover. Førstepremien var et halvt viskelær.

Jeg var også mye sammen med Rolf Larsen fra Nøkleby. Han og jeg jobbet på gartneri om sommeren. Vi vannet tomater. Det var en saktegående jobb for hver plante måtte ha mye vann. Vi fikk spise så mange tomater vi ville. Jeg forspiste meg så nå klarer jeg bare en skive tomat om gangen. Vi hadde svære bladhauger som vi hadde gjødsel i, og så skulle haugene snus. Vi hadde fem kroner for jobben. Hos gartner Ørmen luket vi og tynnet gulrot. Der fikk vi tjue øre for femti meter.

Til Leie pleiehjem hørte en svær gård med mange kuer og fire, fem hester. Grunnen til at jeg ville ha jobb på pleiehjemmet, var at der fikk jeg kosten. Den var bedre enn hva vi ellers fikk på den tiden. Der hvor Lisleby stadion ligger i dag, pløyde jeg med to hester. Det var viktig å få det første sporet rett, for da gikk den ene hesten i det sporet.

Møkkalukt etter klokka ti. På pleiehjemmet fikk jeg låne hest om kvelden og reiste rundt blant privatfolk og tømte dasser. Den gangen var det utedasser nesten overalt. Jeg var sammen med Leif, gårdsgutten. Han var eldre enn meg og en svær, kraftig kar. Vi hadde møkkabrigger og tok opp bestillinger. Vi tok ti kroner lasset, og da tok vi bøtta nedi og opp. Hvis vi måtte gå helt nedi møkka, tok vi femten kroner, for det var ikke noe særlig. Vi fikk lov til å tømme briggene ut på jordene til pleiehjemmet. Det var jo gjødsel, og det luktet noe forferdelig. Før klokka ti om kvelden fikk vi ikke lov til å kjøre ut.

På pleiehjemmet var det mange rare tilfeller av pleietrengende. Det var kummerlige forhold mot hva det er i dag. De hadde matsal og rom i tre etasjer. Det var ikke mange pleiere. Folk satt rundt omkring og sov, men de fikk jo stell og mat og pleie. Egil fra Lahellemoen bodde også på pleiehjemmet. Han spilte med Lislebymusikken, han kjente jeg, og vi hilste på hverandre. Han var med på alt.

En dag jekka faren min ned den brune Chevroleten som i fem år hadde stått på bukker i garasjen. Nå var krigen slutt.

Trykt i Fredriksstad Blad 2007
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling