Fredrikstadgutter på tvangsarbeid

«Det nye Norge» skulle bygges. Nazistene truet ungdom til å være med. Fra Fredrikstad dro en flokk. En av dem var Alf Hauge (83).

Jeg er Selbakgutt. Da jeg var fjorten år, var jeg visergutt hos Kjell Gundersen i Borge elektriske og gikk rundt til folk med regninger. Det var den gang da folk kjøpte radioapparatene sine på avbetaling og betalte en og to kroner uka til apparatet var betalt. Læretiden min hadde jeg i Østlandske elektriske. Min siste arbeidsplass var Fredrikstad Kringkaster. Der jobbet jeg i nesten 40 år.

Nordover. En dag lå det et brev i postkassa hjemme. Der sto at jeg var innkalt til noe som het Norsk arbeidsinnsats. Det sto ikke hva slags arbeid det dreide seg om, men jeg skjønte det var noen nazigreier. Hvis jeg ikke møtte, ville jeg bli strengt straffet.

13. april stilte vi på Grünerløkka skole. Da vi ikke ante om hvor vi skulle, hadde vi ikke noe mat med oss. Det eneste jeg hadde med meg var en liten koffert med tannbørste, kam og speil. Jeg var kledd i nikkers, vindjakke og skjorte og hadde skjermlue på hodet. Bestefaren min hadde sagt: – Ta med deg votter, for det er kaldt nordpå. Det gikk nemlig rykter om at vi skulle nordover.

Mange fra distriktet. Vi tok et gammelt skrangletog fra Loenga til Trondheim. Der venta vi på et skip som skulle ta oss videre. Vi fikk vite at vi skulle være underlagt Todt, «totterane». Organisasjon Todt besto av tyskere som på en eller annen måte var blitt ødelagt under krigen, men som kunne brukes som arbeidsledere. Det var folk blant dem som hadde vært i hardt vær og lidd mye. Det ble sagt at noen av dem hadde vært med på Blücher.

Vi var en hel flokk fra distriktet. Jeg kan jo nevne Ralph Frantzen først. Så var det Ragnar Kristiansen, Egil Sten Hansen, Willy Kristiansen og Sverre Jensen som senere ble likningssjef. Videre fulgte Anker Børstad på Torp samvirkelag og Kristian Johannessen som hadde arbeid i Oslo. Kristian var forlovet med søskenbarnet mitt så vi kjente hverandre fra før. Av oss er det bare, foruten meg sjøl, Ralph Frantzen og Sverre Jensen som lever.

Engstelig. Troppetransportskipet la til. Vi venta på kaia i regnvær i lang, lang rekke. Tyskere med gevær passa på. Da hendte det noe rart. En mann som sto foran meg med koffert sier: – Det kommer noen reisende fra hurtigruta. Passasjerene går på kaia innover. I det øyeblikk den tyske vakten snur ryggen til, hopper mannen med kofferten ut og går sammen med de reisende fra hurtigruta. Han stakk av. Hvordan det gikk med ham etterpå, vet jeg ikke.

Transportskipet var hollandsk. Det var forskjellige nasjoner, fanger og alt mulig, hester og diverse krigsmateriell. Vi ble stabla på forskjellige dekk. Jeg lå på tredje dekk med stige oppover. Vi satte kursen mot nord. Jeg var engstelig. Jeg hadde hørt om ubåter og miner, og det var krig. Jeg var ikke mer enn nitten år, men vi var unge og klarte å sove.

Kort hjem. Vi fikk ikke gå fra borde i Bodø. Vi ble lufta i puljer på dekk. Vi hadde med oss kort og blyant og skrev hilsener hjem. Kjølbergpresten Lars Larsen hadde vært hos oss i fem år. Så ble han flytta til Bodø i -41. Dermed ringte den nye presten, Ole Årvoll, og sa at det kommer en båt med gutter hjemmefra. Vi så Lars Larsen stå på brygga, og vi var så nære at vi fikk slengt korta til ham. Jeg hadde skrevet at turen gikk sånn passe, og at vi dro videre nordover.

Rydde vei. Båten la til i Narvik. Mange hus lå i ruiner, bare de svarte pipene stakk opp. I Narvik ble vi delt opp i grupper. «Tottene» på overdekket talte opp. Så og så mange skulle til et sted som het Trelldal i Ofoten. Den siste de stoppa, var Kristian Johannessen.

De frakta oss med fiskeskøyte fra Narvik til Trelldal. Vi kom til en tom brakke. Det var ikke madrasser der og dårlig med senger. Vi fant ut at vi kunne klare det. Det lå noen gamle, skitne ulltepper i en krok. Vi la oss på gulvet tett inntil hverandre og varma hverandre. Dagen etter kom en «totter» med madrasser og senger.

Jobben var å rydde veiene. Det lå materiell etter vinteren der, og nå var vi i april. Hakker og slegger og spader lå slengt utover.

Radmagre krigsfanger. Etter at vi var ferdig der, ble vi flytta til Fagernes ved Narvik. Der skulle vi være med og lage trebro fra Narvik til Ankenes over Beisfjorden. Nå fikk vi krigen tett innpå oss. Innerst i Beisfjorden lå fangeleiren med jugoslaver og en leir med russiske krigsfanger.

Russerne og jugoslavene hadde det stritt. Det var så trist å se dem. De var kledd i striesekker som gikk helt ned til bakken med tau rundt livet. Vi skjønte jo at de trengte mat. De var radmagre. De hadde sydd lommer på innsiden av frakken. Så hadde vi en plass der vi gjemte matpakkene vi hadde laget. Vi la dem under noen busker og pakka dem godt inn så de ikke ble våte. Dit kom da disse stakkarene og fikk lurt med seg pakkene. Kanskje redda vi noen liv.

Det gikk et piggtrådgjerde rundt leiren. På kveldene spilte russerne balalaika og sang.

Vi fortsatte videre nordover, til Kvænangsfjellet, langt nord for Alta. Der var det ennå vinter. Vi overtok en leir etter tyske desertører. De hadde hatt det hardt. Sengene så ikke ut. De var så tilgriset at folk ikke kunne ligge på noe slikt. De ble frakta derfra før vi kom. Mange av dem ble sikkert skutt.

Et gammelt Fredriksstad Blad. På fjellet drev vi og rydda. Det var bælkaldt, men vi hadde nok å fyre med. Vi kom i snakk med en ung jente som hjalp oss på kjøkkenet. Hun var søster av Signe Angell som ble drept i Fredrikstad rett før krigen. Hun tok oss med til øya Skorpa hvor familien bodde. Ralph og jeg ble med dit. Vi ble godt mottatt, fikk middag og var på grava til Signe Angell. Det underlige var at de hadde et gammelt Fredriksstad Blad. Der sto det en liste hvor folk kunne gi penger til familien. Der fant vi navnene til mødrene våre.

Da vi reiste derfra, fikk vi votter og strømper som gamlemor hadde strikket, og nykjernet smør. Da tenkte vi at der kom velsignelsen tilbake til oss.

Sabotasje. Fra Kvænangsfjellet ble vi flyttet til Sappen i Nordreisadalen. Det var et vakkert sted. Vi lå i et skoleinternat som tyskerne hadde beslaglagt og arbeidet på et sagbruk.

Tyskerne holdt på å bygge tretunnel over Kvænangsfjellet. Den skulle skjerme mot snøen. Vi var med og kløyvde tømmer som skulle brukes til tunnelen. Vi slet oss ikke ut, for å si det på den måten. Etterpå fikk vi rede på at tunnelen de bygde, klappet sammen som et korthus når snøen kom. Noen som jobba der, saboterte og skar snitt i hver eneste overligger.

Vi fikk en pakke tobakk i uka og fire sigaretter om dagen. Vi som ikke røkte bytta tobakk mot mat fra bøndene. Ragnar Kristiansen og Egil Sten Hansen var veldig flinke kokker.

«Gud bevare deg!» På brakka om kvelden fant vi på forskjellige ting for å få tiden til å gå. Vi hadde brytekamper og la madrassene på gulvet. Så satt vi andre, som ikke ville bryte, og heia. I den ene brakka hadde vi noen fra Sarpsborg. Der var det en kraftkar som vi regna med ville vinne. Sverre Jensen var liten av vekst, men sterk som en bjørn. De to gikk til finalen. – Kjære vene, sa vi til hverandre, det kommer ikke til å gå bra med han Sverre nå. Men det var bare et par tak og så lå den store bjønnen på gulvet. Vi spilte ofte kinasjakk. Ingen slo Kristian Johannessen i det spillet.

Fra Kvænangsfjellet ble vi flyttet til Tomasjordet ved Tromsø. Der var en tysk marinebase og vi fikk jobbe i sjauen. Vanligvis hadde vi fått gå der vi ville, men nå måtte vi ha «schein» for å gå ut fra leiren. På søndager gikk Kristian Johannessen og jeg i Metodistkirken. Vi sang med i koret. Siste gang vi var der sang menigheten for oss:

«Vær ikke bange, hva enn som skjer.
Gud skal bevare deg!
Kjærlig hans øye deg alltid ser;
Gud skal bevare deg!»

På kafé. Etter gudstjenesten gikk vi på kafé. Jeg spiste noe som het sildegrynsuppe. Det er noe av de beste jeg har smakt. Jeg skulle ønske jeg hadde oppskriften på den retten.

Vi var utskrevet for seks måneder, men tiden ble forlenga med to for oss. Kristian fikk to måneder til, hvorfor vet jeg ikke. Vi hadde ikke mulighet til å følge med hvordan krigen gikk, men hørte om slaget ved Stalingrad. Etter det synes jeg at mange av tyskerne så molefonkne ut.

Vi hadde fått ukebetaling i den tiden vi jobba der. Hvor stor betalingen var, husker jeg ikke, men en av oss hadde spart så mye at han kunne koste på seg handelsskolen da han kom hjem.

Endelig hjemme. 16. desember 1943 reiste vi hjem med Lofoten. Det var en hurtigrutebåt. Folla var forferdelig. Vi hadde alle en stri tørn. Toget fra Trondheim stoppa på Røros. Det var nydelig vintervær med tredve kuldegrader. Vi gikk der og nøt friheten. Vi hadde jo ikke vært fanger, men det var en rar frihet da vi nærma oss hjemmet.

Da vi kom hjem, begynte jeg å tenke over hvordan arbeidsinnsatsen vår hadde vært. Det viktigste var nok det vi fikk gjort for fangene.

Trykt i Fredriksstad Blad 2007
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling