Gutteliv i Gropa
– Nede ved Baltzerbrygga hvor kloakken gikk ut, kom det mye rart, og der lå det mye ål. Det hendte vi kunne dra opp åler på nesten på to meter. De var svære og gule, og ikke engang kattene ville ha dem.
Gunnar Øivin Karlsen var en av gutta.

Jeg er født i 1944, to år før far begynte å bygge huset i Terrasseveien på Selbak. Han fikk hjelp av brødrene sine og bestefar som var murer. De grov ut kjelleren for hånd og støpte bankett. Faren min jobba på Borge teglverk og fikk mursten der nede, som han kjørte hjem med trillebukk.
Rampestreker. Faren min het Rudolf Mathias Karlsen, men ble kalt for Rude. Moren min het Marta Elisabeth og var født av svenske foreldre som kom til Norge i slutten av 1800-tallet. Det var dårlige tider i Sverige. De skulle egentlig emigrere til Amerika, men da de kom til Sarpsborg, ble en i familien syk, og de ble boende der.
Da vi skulle flytte inn i det nye huset, var jeg en uke hos tante og onkel på Lande i Sarpsborg. Jeg ble solbrent og fikk en banan til trøst. Da far og mor kom og henta meg, satt jeg bak på sykkelen til faren min og sang for full hals.
Far var med i indremisjonen. De holdt til på et bedehus på Selbak som het Borgehall. Der var han formann for søndagsskolen i førti år. Han sykla mye rundt og besøkte gamle. Han prata med folk på gamlehjem. En gang sykla han midt på vinteren helt ut i Skjærviken til et pleiehjem der.
Jeg gikk på søndagsskolen til jeg var seksten år. Jeg fikk stjerne i boka for hver gang, og da jeg hadde fått fem stjerner, fikk jeg et kort.
I jula var det juletrefest i søndagsskolen. Far var oppe i skauen og snakka med bøndene og fikk tak i et juletre som var fire, fem meter høyt. Når det var juletrefest, fikk vi godtepose før vi gikk hjem, og brus og julekake.
Jeg gikk på Kjølberg skole. De siste to årene hadde vi en lærer som het Dahl. Dahl var en eldre kar med små, runde briller og svært, grått hår. Han hadde en fiolin som han spilte på hver morgen. Da sto vi rett og sang Vår Gud han er så fast en borg og Mot i brystet, vett i pannen.
En morgen hadde vi smurt inn fela hans med geitost. Da han skulle spille, kom det ikke en lyd fra instrumentet.
Bilde i Bla’ Et sted på Selbak het Gropa. Der hadde Borge teglverk gravd ut lere. I Gropa lekte vi både på vinteren og om sommeren. Da jeg var fem, seks år, fikk jeg mine første ski som kosta ti kroner. De var kjøpt hos Larsen i Selbak jernvareforretning. De var furutopper, og om sommeren måtte de settes i varmt vann og i spenn så det ble bøy på dem.
Det var også et par store vanndammer i Gropa. De kunne være halvannen meter dype. De første skøytene jeg fikk var snabelskøyter, bøya jern med lærremmer som jeg måtte spenne fast. Første gang jeg prøvde meg på isen var en søndag med kaldt og pent vær. Jeg gikk rett på baken så det sang.
På sommeren lagde vi flåter av noe treverk vi fant og staka oss ut på dammene. Eller vi lekte cowboy og indianer. Vi laga pil og bue sjøl og gikk i skauen og fant enerbusker. Ener var det beste i buene, og pilene tølja vi til selv. Så delte vi oss i to lag, tok hverandre til fange og pina hverandre litt. Det var ikke alvorlig og ingen gråt.
Vi sparka også fotball i Gropa. Vi hadde en egen fotballplass der. Det var til og med en fra Fredriksstad Blad som kom og tok bilde av oss. Det var Kai, Kjell, Reidar og Egil. Knut, Øyvind, Roger, Jan Olav, Ottar og Harald. Vi lekte Fri og frels og delte oss i to partier. Det ene skulle gjemme seg, og det andre få tak i dem og slå på ryggen. Da var’n tatt. Da måtte’n stå i en runding som vi hadde laga, helt til en fra samme laget kom inn og befridde ham. Da kunne han stikke av gårde. Det var om å gjøre å fange alle på det andre laget. Vi holdt på hele kvelden. Det var moro.
Vi lekte Kyss, klapp og klem. Det var både gutter og jenter med, det måtte det jo være. En sto med ryggen til og skulle velge. En annen spurte: – Kyss, klapp eller klem? Hvis svaret var «klem», måtte man klemme den som var plukket ut. Da var det om å gjøre å huske hvor jentene sto.
Elva. Jeg er tålmodig av natur og satt mye nede ved elva og fiska. Fiskeredskapen lagde jeg sjøl. Jeg kjøpte sene og blysekke og kork og krok i Selbak jernvareforretning. Jeg fikk tak i en lang stang og hev ut. Jeg lagde deig av mel og vann til agn eller jeg brukte metemark som jeg grov opp. Vi brukte metemarken hvis vi skulle fiske ål.
Nede ved Baltzerbrygga hvor kloakken gikk ut, kom det mye rart, og der lå det mye ål. Det hendte vi kunne dra opp åler på nesten på to meter. De var svære og gule, og ikke engang kattene ville ha dem.
Sverre Halvorsens kassefabrikk hadde lagra en del materialer nede ved elva. Mye var stabla på en gammel pram som lå på grunna. Vi satt på prammen og fiska. Da fikk vi mørt og brasme og stamme, på opptil femti, seksti centimeter. Det hendte at de dro av både sene og krok.
Kameraten min, Reidar Kristiansen, bodde i Bergersensvei. Nå er han kemner i Fredrikstad, men vi vokste opp sammen og gikk på skole sammen. Faren hans hadde en gammel eke. Hver gang det blåste, ville vi ut og ro. Jo mer det blåste, desto moroere var det. Vi rodde ned til Selbak ferjested, satte opp en åre og segla oppover strømmen. Bølgene hadde hvite topper, så det var ganske høy sjø.
Synkende kano. Vi laga kano av «lånte» materialer fra Halvorsens kassefabrikk. Halvorsen var onkel til en av kameratene mine, så guttungen tok seg visse friheter. Vi spikra sammen en kano og gikk til farvehandleren på Selbak og kjøpte kitt og kitta igjen de største sprekkene. Vi var fem, seks mann om bord, og da var det ikke mye bordgang igjen. Vi satte kurs for Lisleby. Vi var nesten over da det kom en stor båt og laga bølger, og kanoen sank, og vi måtte svømme og vasse i land. Vi måtte ta ferja tilbake, det kosta ti øre, og vi var klissvåte alle sammen.
Det var en fylling der hvor båthavna er nå. Søpla til selbakfolk havna der. Vi samla mye rart og gikk til en skraphandler på Nordby som het Angell. Han tok imot gamle brennevinsflasker og kobber og annet forskjellig. En vi kalte for Leife var oppsynsmann for fyllinga. Han likte ikke at vi fløy der og rota, og han kom og skulle jage oss. Han sprang etter oss, og vi narra ham, og han fikk aldri tak i oss.
Lisleby. Selbak og Lisleby fotballag sparka mot hverandre på fotballplassen på Lisleby. Ferja gikk i skytteltrafikk. Vi måtte over og heie på våre: Torolf Berntsen, Per Mathisen, Kjell og Odd Jensen og de andre gutta. Da gikk det unna. Det var aldri noe voldelig, vi hadde det bare i kjeften.
På vinteren sprøyta de fotballplassen. Vi tok ferja dit om kvelden selv om det var en tolv, femten kuldegrader. Der var det runder med snøkanter, musikk og lyskastere, og bu til å skifte i. Nå hadde jeg fått lengdeløpsskøyter, og forbildet mitt var Ballangrud. Vi ble ganske gode til å gå. Lisleby hadde en god skøytegruppe den gangen. Jeg holdt sånn noenlunde følge med dem, men var aldri med på noe lag.
Kinoen. Politi Karlsen ordna køen på kino på barneforestillingene på fredager klokka sju. Det kostet 75 øre for barn å komme inn på kino. Han som tok imot billettene het John. Den aller første filmen jeg så, het Marianne på sykehus. Den var om ei lita jente som hadde svelga ei sikkerhetsnål. Vi så røntgenbildet, og at nåla satt i brøstbenet på henne. Så var hun på sykehuset og fikk ut nåla.
Etter hvert ble det Hopalong Cassidy og Zorro og indianerfilmer og Roy Rogers. Når de viste lange filmer som Tatt av vinden, var det et kvarters pause mens de bytta ruller. Da gikk vi ut i bakgården på en liten plass med et pæretre. Der satt vi og spiste pærer. Så surra det og gikk igjen, til en ropte: -Trekk opp bena! Det var rottene som gikk løs på peanøttskæla som hadde havna på golvet.
Teglverket. På Borge teglverk brente de taksten og mursten og dreneringsrør. Det var en svær rund ovn med en mindre ovn inni. Der var det godt og varmt om vinteren og der lå lofferne. En het Harald Feieren. Han hadde langt, rødt skjegg og en gammel, svær frakk. Han var mye sammen med Wennersten som bare hadde en arm, den andre var kappa ved albuen. Lofferne var snille som lam, og vi var kamerater med dem. Vi erta dem litt også, og på nyttårsaften kjøpte vi lilleputtere og hev inn i ovnen.
En gang traff jeg Harald på Selbak. Han spurte om jeg kunne be mora mi om noe mat. Hun smurte matpakke, og han var så blid og fornøyd. Lofferne klarte ikke å tilpasse seg samfunnet. De levde sitt eget liv. Var originaler.
Da var jeg fjorten år, fikk jeg jobb på teglverket i ferien. Det var første gang jeg tjente egne penger. Vi begynte klokka seks om morran og holdt på til fire om kvelden. Jeg ble satt til å romme. Å romme var ikke det letteste arbeidet. Jeg skulle være med og kjøre den tørka murstenen inn i tørkehuset. Det var en hundre meter å kjøre trillebukken på smale jernskinner. Vi hadde over hundre og femogtjue sten på bukken. Det var om å gjøre å få bukken på vippepunktet og holde balansen. Da gikk den nesten av seg sjøl. Det hendte at det hele velta, det skjedde det og.
Den første lønninga jeg fikk, var i lønningspose med lønnsslipp. Jeg gikk nok til kafeen til Berg på Selbak.
Da følte jeg meg nesten voksen.
Trykt i Fredriksstad Blad 2007
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling