Døgnet rundt med Demokraten

Løse tøyler. Hardt arbeid. Olav Begby (61) forteller.

Jeg vokste opp i et kunstnerhjem i en – på den tid – Arbeiderpartistyrt kommune, som Borge til de grader var.

Så langt tilbake som jeg kan huske har jeg vært gæren etter bøker. Jeg leste alt fra GGG – Gyldendals Gode Guttebøker – til Hamsun og Hemingway. Og Dostojevski, selvsagt. Det var slik det var i de tider.

«Apekatter». På Den gule anstalt var det strengt forbudt å sitte inne i frikvarteret. En dag regnet det fælt. Jeg gjemte meg i en avsides krok. Inspektør Emil Holmesland oppdaget synderen. Han rakte hån den frem etter boken jeg satt med. Han kikker over brilleglassene: – Pusjkin?
Så gikk inspektøren videre.

Gymnasiesamfunnet Fram hadde invitert Anders Lange på besøk. Det sto en æresvakt av gymnasiaster fra jernbanestasjonen og til Den gule anstalt. Så kom Anders Lange og slengte ut av seg den ene rasistiske bemerkningen etter den andre fulgt av klappsalver fra gymnasiastene.

Det ble tent en liten flamme i meg. Selv om jeg var, og for den saks skyld fremdeles er en veldig sjenert person, reiste jeg meg i fullt sinne mot denne merkverdige skapningen som omtalte medmennesker som apekatter. For det gjorde han. Det var vel den første følelsen av virkelig å stå overfor noe som for en hver pris måtte bekjempes: rasismen. Det var i den forhatte apartheidstatens tid.

Politikk. Jeg var med i AUF på den tiden. På et tidspunkt var jeg formann i Fredrikstad. Jeg satt også i Fredrikstad Arbeiderpartis styre. Johan Johansen, Kongen, var formann. Han er et av de fineste mennesker jeg har truffet. Han hadde en genuin interesse for å oppdra unge mennesker politisk. En annen som gjorde inntrykk på meg, var styreformannen i Demokraten, Kai B. Gjerløw.

Kai B. var en typisk gressviking, han kunne være litt sleivet i munnen, men det fantes ikke noe vondt i ham. Som Johan Johansen ønsket han at ungdommen skulle ta over på en skikkelig måte. Det grodde ikke akkurat friskt i underskogen i Fredrikstad Arbeiderparti på den tiden. Uansett hadde nok Johan Johansen en del av æren for at for eksempel Tom Thoresen kom på Stortinget og at Jens Olav Simensen kom med i bystyret.

700 i demonstrasjon. Hendelsene i verden gjorde inntrykk. Stikkord er Vietnam og Chile. I fjernsynet så vi krigen og undertrykkelsen for åpen scene. Vi så en fange med pistolen mot tinningen bli skutt ned på åpen gate.

Dokumentarfilmen som ble laget umiddelbart etter kuppet i Chile, var rystende. Nasjonalsangeren Victor Jaras skjebne gjorde et kolossalt inntrykk. Han ble et av min tids politiske ikoner på venstresiden.

Amerikanerne bombet Hanoi. Det ble en svær Vietnamdemonstrasjon en vinterdag. Den endte i Biblioteket. Det satt rundt sju hundre mennesker i salen. Jostein Nyhamar holdt tale, og Simon Walther Hauge og Darlén Bakke spilte gratis. Jeg satt i arrangementskomiteen og brukte Demokraten for alt den var verdt: mobilisere, mobilisere, mobilisere.

Angell Simensen var verdens snilleste menneske. Hans politiske overbevisning var blant annet basert på personlige erfaringer fra torturkammeret til Gestapo i Ferjestedsveien. På et av Chile-møtene som ble arrangert på Folkets Hus, fikk vi møte en chilensk ballettdanser. Hun var blitt tatt av juntaens håndtlangere og mishandlet på det grusomste. Så reiste røslige Angell Simensen seg og tok om dette lille, vevre mennesket. Så fortalte han ved hjelp av tolken hva han selv hadde opplevd. Det øyeblikket glemmer jeg ikke.

Oppdrag av alle slag. I 1967 begynte jeg som lærling i Demokraten. Jeg løp rundt, fra misjonsårsmøter i Torsnes til Santalmisjonens julebasar. Enkle, ydmykende oppdrag. Tilbake i redaksjonen var det å hakke løs på en skrivemaskin av den høye typen vi ser i amerikanske tredvetallsfilmer. Filosofien i Demokraten var å se om man hadde tålmodighet til dette. Man skulle slite seg gjennom alle banalitetene og lese korrektur om man hadde tid til det, i det hele å holde ut.
Det gjorde jeg.

Birger Madsen var min oppnevnte læremester. Madsen hadde en herlig latter. En gang gjorde de om i Demokraten, og deler av stubbloftfyllet av halm og lere mellom første og annen etasje datt ned i hodet på ham. Vi så bare en sigarettsneip og to øyer bak brillene. Resten var svart. Ingen våget å le men han begynte å le sjøl.

Jeg var svak for dem av Madsen-brødrene jeg fikk æren av å kjenne; Eugen, Sverre, Haakon og – altså Birger. Sistnevnte ble som en onkel – en oppmuntrende og overbærende onkel. Overbærenhet får du aldri nok av i livet. Det skjønner en mer og mer etter hvert som en blir eldre selv. Begravelsen ble en veldig tung opplevelse, husker jeg.

Blomstret i redaksjonen. Erling B. Kvaale var redaktør da jeg begynte. Kvaale var en fremragende formann i sosialstyret. Han brukte nesten all sin tid på det, men hentet lønnen sin i Demokraten.

«Hompetitten», Odd Moe Johansen, var redaksjonssekretær. Han ofret helsen sin for avisen. Det var ikke måte på hva han la ned av arbeid der. Jeg har inntrykk av at han til tider bodde i avisen.

I 1972 kom Charlie Jansson fra nattredaktørjobb i Stavanger til Demokraten. I Charlie Janssons tid var det ikke mye kontroll i negativ forstand. Den skal han ha. Vi fikk gjøre som vi ville, vi fikk blomstre som vi kunne.

Charlie hadde temperament, og det hendte at vi gjorde noe han ikke likte. Jeg fikk vel sparken, iallfall to ganger, og sa opp to ganger i sinne. Det gjaldt en nyansettelse. Jeg sa: – Hvis det ikke går som jeg vil, henter jeg sakene mine og går. Adjø! Det var et språk som redaktøren forsto.

Han presset det beste ut av oss. Det var ikke snakk om overtid, men vær så god og jobb deg i hjel.

Fin gjeng. Det hendte at vi fikk oppdragene ropt ut gjennom vinduet når vi var på vei til bussen hjem. Etter hvert utviklet Demokraten et veldig godt team.

Vi var litt av en gjeng: det var Svein Roald Hansen, Sturle Lyberg, Jens Olav Simensen og fotograf Tor Andersen. Politiske mennesker i høyeste grad.

Over fra østsida kom Hans Jørgen Olsen som var en helt annen type journalist. Han var folkelig, det har han alltid vært. Det var av stor verdi blant sånne mer eller mindre halvforvirrede politikuser som svimet rundt i redaksjonen til Demokraten. Kvinneprofiler var Turid Larsen og – noe senere – Brit Tangen.

Om Ole Haug ble det sagt at han hadde vært med Peder Furubotns kommunistpartisaner under krigen, og at han måtte klareres av Haakon Lie for å kunne jobbe i A-pressen. Han var et utrolig menneske, en uhyre sammensatt person. Jeg hadde aldri helt oversikten.

Haug var en entusiast. Hvis jeg hadde skrevet en filmanmeldelse, fikk jeg høre det hvis den var bra. Han la heller ikke fingrene imellom hvis han syntes den var dårlig. Han døde altfor tidlig. Haug skrev mye om landbruk. Jeg vet ikke hvor interessert han var i stoffet. Noen av oss lurte: Skulle gamle kommunister holdes unna det mer politiske?

Haakon Lie i løvens hule. Charlie Jansson var den eneste redaktør i A-pressen som ikke gikk inn for Ja til EEC i lederartiklene. Det ble sagt at han var utsatt for hardt press. Jeg satt i Fredrikstad Arbeiderpartis styre og kan ikke huske at noen prøvde å organisere sanksjoner mot ham. Jeg vet at Ronald Bye og Haakon Lie følte seg frem litt rundt omkring. Jeg prøvde siden å fritte ut Bye om dette, men uten resultat.

Jeg var medlem av Nei til EEC-komiteen i Østfold og styremedlem i AIK. Vi drev på og produserte Nei til EEC-aviser ved siden av jobben vår. Jens Olav Simensen og jeg satt på Fredskontoret i annen etasje i tregården ved siden av Blå Grotte. Vi spiste sardiner og drakk kaffe mens vi jobba.

Råde Bondelag arrangerte et stort møte. Det var smekkfullt hus. Det må man si om Haakon Lie at han var ikke skvetten. Han stilte opp i løvens hule, og Bøndenes Hus var løvens hule. Han sa at hvis Norge ikke blir medlem i EEC, blir landet kastet tilbake til stenalderen. Jeg refererte og sendte artikkelen rundt i A-pressens nettverk. Han forsøkte å nekte, Lie, men det var litt for mange andre som hadde hørt det samme.

Etter det traff jeg Haakon Lie to ganger. Han skjelte meg grundig ut begge gangene. Den ene gangen var i Bibliotekets aula, mens mange mennesker hørte på. Han tilga det nok ikke, han husker godt, Haakon Lie. For alt jeg vet, kan han huske meg ennå selv om han er 102 år gammel.

Trykt i Fredriksstad Blad 2007
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling