Eva fra Lahelle

– Vi bada mye i Glomma. Et sted ble kalt for Lensa, det lå høyere opp, og det var et sagbruk der også.
Jenteliv ved Glomma. Eva Irene Larsen forteller.

Jeg er født i 1929. Jordmor Hamborg hjalp meg inn i verden. Først bodde vi i Hannibalveien. Så flyttet vi opp til Elvestien. Da var jeg syv, åtte år gammel.

Det var bare bolighus i Hannibalveien. I den ene enden var en grønnmalt vannpost. Den sto akkurat utenfor huset til læreren min, Thorleif Westby. Vi hadde sommerledning og innlagt vann i Hannibalveien. I Elvestien måtte vi hente vannet. Det var lang vei og bakker med fulle vannbøtter.

Moren min, Randi, var i arbeid på Seiersborg spinneri. Det hendte jeg besøkte henne der. Da jeg var liten, hadde de så moro av meg, for jeg skulle liksom finne ut hvem som var penest av dem som jobbet i spinneriet. Det gjorde jeg. De kunne ikke skjønne hvorfor jeg valgte ut akkurat henne. – Jo, for hun har skjørt. De andre gikk i bukser. Det var hyggelige mennesker alle sammen.

Far min, Arve, var smed. Han hadde gått arbeidsløs i fem år. Han hadde en slektning som var smed og som lærte ham faget. Nå var han grovsmed på Fredrikstad mekaniske verksted. Han var også finsmed. Han smidde lamper og rekkverk og alt mulig for folk.

Jeg var veldig lei meg da vi flyttet fra Hannibalveien. Jeg likte meg så godt der vi bodde og hadde Irene og Rigmor og Olav og Tor som lekekamerater. I Elvestien fikk vi bedre plass. Det var nok derfor vi flyttet. Det tok tid før jeg fikk nye venner der.

Ti øre for en knekk. Jeg var enebarn til jeg var elleve. Så ble det to jenter til. Etter at jeg hadde begynt på skolen og kom hjem, måtte jeg gå i butikken og handle, re opp og rydde og vaske gulv og gjøre forskjellig. Venninnene mine spurte om lov å få være barnepike. Jeg gjorde aldri det. De som passet barn i noen timer, fikk en krone.

Vi handlet hos Rolf Johansen i Glemmen handel. Det var en liten, gammeldags forretning med disk. Johansen hadde både datter og sønn som sto der. Ved siden av var det et lite bakeri. Han som drev det het Karlsen. Der kjøpte vi napoleonskake som hadde gått over tiden, og kremmerhus med kakesmuler.

Rolf Johansen hadde også en liten melkebutikk. Det var en egenarta, koselig lukt der. Vi hadde melka i et spann med lokk, og fløte i et lite spann. I en familie var det gamlefarfar som kjøpte melk i en bøtte. Jeg syntes så synd på ham. Han var gammel og bøyd og gikk og tuslet. Det var tretten barn i den familien. Barn fra hjem der de ikke hadde så mye å rutte med, ble sendt på bondegårder om sommeren.

Vi satt mye på trappa til Glemmen handel. Hadde vi noen øre, gikk vi til Knekke-Laura. Hun bodde oppover mot Lahellemoen. Hun lagde sjokoladeknekk og sirupsknekk og knekk med kokos. Jeg tror hun tok ti øre for en knekk.

Oscar «Løddæne». Da jeg var ganske liten, lagde jeg fluehus, innredet med rare stener, glassbiter og patronhylser. Der skulle fluene bo. Jeg hadde en venninne, Berit Billington, i nærheten. Vi hadde dukkene våre i en skoeske. Vi bandt fast en hyssing i esken og dro den etter oss. Da var vi på tur. Vi var mye sammen. Dessverre døde moren til Berit, og hun fikk bo hos en tante på Kråkerøy. Det var veldig lang vei dit. Det hendte at vi var hos hverandre. Vennskapet vårt har holdt.

Da jeg ble større, snekret jeg et helt et dukkehus med gardiner og kjøkken. Vi brukte alt mulig, tomme bokser og istykkerslåtte kopper. Var vi heldige, fikk vi en hel. Etter hvert ble det andre leker: gjemsel og grønt skjørt og post og røver. På høstkvelder gned vi med harpiks på vinduene. Det ble en fæl lyd. Da åpna de vinduet og kjeftet på oss.

Det var flere særprega typer i miljøet. Oscar «Løddæne» hadde svart pannelugg og skjermlue og kjørte skyller til grisemat. Han gikk der og prata, han må ha vært veldig ensom. Vi hadde Leif. Han var vel psykisk utviklingshemma. Han hadde to brødre. Han var snill og vi erta han aldri. Det var en Leif til. Han gikk rundt på dørene til folk med en tine og solgte smultringer. Jeg kan se tina for meg. Han var ikke helt med, men han klarte seg.

På Lahelle var det to sager. Den ene ble kalt Kaspersaga. Den andre som lå i Hannibalveien, husker jeg ikke navnet på. Den brant ned og Kaspersaga ble revet noen år etter. Vi barna var fascinerte av brannen.

Vi bada mye i Glomma. Et sted ble kalt for Lensa, det lå høyere opp, og det var et sagbruk der også. Det bodde en kone der, og hun ble aldri kalt for noe annet enn Gunda i Lensa. En gang tok Gunda Trippebåten til byen, og da hun kom hjem, hadde guttungen hennes drukna.

Far lærte meg å svømme. Jeg hadde snøre rundt livet og et gammelt livbelte av kork. Jeg har svømt over elva og tatt ferga tilbake. Det var strøm i elva. Jeg var så redd ut på der at jeg drømte om det om natta. Fergemannen het Lie. Senere overtok sønnen Thorbjørn. Billetten kosta vel en fem øre, eller noe sånt.

Mustalainen. Faren min var flink til å spille trekkspill. Han spilte iblant til dans på Fagen. Hjemme tok han frem spillet og spilte Mustalainen. Jeg gråt så puta ble våt. Far og jeg var mye ute på ski. Vi gikk i Ulabakken. Vi tok av fra Rolvsøyveien og opp Ulabakken og gikk inn i skauen. Det gjorde vi ofte. Da var jeg alene med faren min. Faren min hadde veldig fantasi. Vi snakka sammen hele tida.

En vinter hadde jeg fått snabelskøyter. Vi gikk mye på veiene, men det hendte også at vi gikk på skøytebanen på Trara. Det var bælkaldt på den tida. Vi akte på kjelke. Det var veldig moro. Vi akte i Mobakken, oppe på Lahellemoen. Der var det to bakker med avstand mellom. Det var ikke så bra, for det var biler på nedsiden av Mobakken. Der kjørte også Drøbakbussen. Guttene hang bak på helt til byen. Fru Drøbak kjørte en av bussene. En dame bak rattet var et sjeldent syn.

– Pass dere for jernbanen, sa de alltid hjemme. En jente hadde kommet under toget og mista det ene benet. Så var det hun som la seg på jernbanelinja og ble overkjørt. Hun hadde en slik slem mann. Snart etter gifta han seg på nytt og fikk en datter.

I 1942 fikk jeg difteri og lå på lasarettet i Gamlebyen, der kringkastingen er nå. Faren min gikk over elva for å besøke meg. Jeg hadde det bra der, men det var stadig prøver, og det var jeg ikke glad i. De skulle undersøke og gikk gjennom nesa og ned i halsen. Sprøyter var heller ikke moro. Doktor Schie var lege der. Difteri er smittefarlig. Mor og far og søstrene mine kunne ikke komme inn, men måtte stå utenfor vinduet. Vi fikk prata sammen på et vis.

Den svarte dame gikk. Hvert år. Moren min skulle hente Fredriksstad Blad, og så fikk hun øye på den svarte dame. Hun ble så redd. Hun kom seg inn til venninna si som bodde like ved, men klarte nesten ikke å snakke. Så måtte venninna følge henne hjem. Så kom onkelen min, svær og høy: -Du Randi,jeg må si det, det var meg. – Nei, det tror jeg ikke på, sa mor. – Joda, det var meg, sa onkel, og tok frem noen klesplagg. Da ble mor sinna.

Respekt. Jeg husker første dagen på skolen. Jeg gledet meg. Jeg kjente noen fra før. Det gikk bra. Vi hadde frøken Jansen, og hun var ikke streng. Vi hadde respekt, men frøken var snill. Jeg fikk sånn godhet for henne. Lærer Westby var også grei, det var de to jeg hadde. Jeg likte bibelhistorie, fortellinger om Jødeland og alt sånt. Jeg var ikke glad i geografi og regning. Vi måtte stå ved pulten når læreren kom om morgenen. Så sang vi Småsporven gjeng i tunet.

En gang ble jeg sendt på gangen. Jeg hadde en tyggegummi i munnen. Merkelig at læreren ble så sinna for det. Det var så urettferdig, for det var en til som hadde det. Det var heller sjelden å komme på gangen. I frikvarteret lekte vi, og i store frikvarteret gikk jeg til bestemor på Lahelle. Det var tjue minutter.

Bestefaren min var med i en religiøs forening som het Bien. Jeg sto av og til utenfor misjonshuset og hørte beste fars stemme over alle de andre. Bestemor var ikke med der.

Trykt i Fredriksstad Blad 2008
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling