Da far dro i krigen

– Det hele var noe ordentlig rot, sier Jens Dilling, 93, om tilstanden ved grensen etter okkupasjonen av Norge.

Jeg kommer fra Labråten på Trosvik. Der er jeg født, og der vokste jeg opp. Jeg gikk på Trosvik skole. Første jobben var hos en møbelsnekker i Glemmengata. Senere var jeg gartner på Brønnerød. Jeg traff Gudrun, kona mi, på en dansefest på Fagen på Lahellemoen. Først fikk vi Jorunn. Senere kom begge guttene.
En dag jeg sykla på jobb, var lufta full av svarte fly. Da skjønte jeg at noe var gærent.

Jeg ble innkalt til mitraljøsekompaniet og havna på Hafslund hovedgård. Der fikk jeg uniform og dødsmerke og en Krag-karabin, og jeg tror jeg hadde fire hundre skudd i patrontaska, for de hang langt nedpå lårene. Jeg tok avskjed med kona mi.
– Du får skrive snart, sa hun. Hun visste ikke hva krig var, og det visste ikke jeg heller.

Kaptein Holter fra Gamlebyen ga ordre.
– Du må opp på Hafslundsøya og plukke ut de hestene du trenger.

Jeg gikk rundt på gårdene og plukket ut tjue hester og sa: – Kjør ned på Hafslund hovedgård og meld dere der.

Det gjorde de alle sammen. Sjøl tok jeg ut en svær gamp som kaptein Holter skulle ha. Han brukte aldri den hesten. Den red jeg på fra Hafslund, rundt hele Østfold, og inn i Årjäng i Sverige. Jeg hadde ikke sal, men la et hestedekken dobbelt over og spente sammen et tau som jeg laget stigbøyle av.

Syv hundre skudd i minuttet. Fra Hafslund dro vi til Ise, for vi hadde hørt at tyskerne prøvde å komme over Trøsken bro. Kolstad het sersjanten som skulle ha ansvaret for oss. Jeg så ikke mye til ham. Hestene var spent for kjerrer som bøndene kom med. Oppi kjerrene lå mitraljøsene i trekasser. Noen kjerrer hadde blitt byttet ut i Gamlebyen med mitraljøsevogner.

Jeg traff Aksel, broren min, på Ise. Han slo seg ifølge med oss. Til å begynne med gikk han i sivile klær. Bror min var litt redd av seg. Noen ganger måtte jeg true han, andre ganger måtte jeg trøste’n.
Vi fortsatte i en lang kolonne med hester og vogner og kom til Slitu. Der var det stille. Vi tok av og kjørte til Mysen og kom helt ned til Glomma. Der henta de et par av mitraljøsene våre. Det var slaget ved Fossum bru som foregikk. De skjøt en rutebil helt i stykker på den andre siden av Glomma. Mitraljøsene kunne skyte syv hundre skudd i minuttet, så det gikk veldig for seg. Vi hørte skuddene og kanondundringa fra Trøgstad fort. Vi lå i et skauholt på oversida av broen. Kolstad var nervøs. Vi var på vei over et lite fjell da det smalt et skudd. Kolstad gikk på den ene siden av hesten, og da bråfløy han rundt til den andre siden.
Han var nok skuddredd.

Hester er kloke. Hestene var også redde når det smalt. Jeg husker spesielt den hesten jeg red på. Det var en i Fredrikstad som eide den. Han het Åneby og kjørte med vogn og leverte parafin. Det hendte jeg satt oppe i vogna til broren min. Så holdt jeg armen ut og leide hesten. Hvis jeg ikke snakket til hesten, nøp han meg med tennene. Hvis jeg fremdeles ikke snakka me’n, klemte’n litt hardere. Hester er kloke som bare det.

Jeg var ordonnans og var ute og red den natta. Jeg skulle til Trøgstadfortet og melde fra til kaptein Holter hvor vi hadde slått oss ned. Da jeg kom frem og spurte etter kapteinen, ble jeg vist inn i en hytte. Der var det helt mørkt.

– Vent litt til jeg får tent lyset, sa en. Du verden, for et syn. Der sov de, befal og menig om hverandre. Dødstrette, fillete og elendige. Det var gutter som hadde vært med i slaget om Fossumbrua. Jeg fikk en lommelykt av ham som snakket til meg og gikk bort for å se om kapteinen sov. Jeg ville ikke vekke ham og ga beskjed til ham som hadde tatt imot meg.

Langt om lenge kom jeg tilbake til de andre. De hadde plassert seg på en bondegård. Der fikk jeg kaffe og mat. Senere ble jeg vist ut i et spiltau som de hadde lagt halm i. Der sov jeg fra klokka halv seks til klokka halv elleve om kvelden. På veien videre måtte vi dra med oss hester og vogner inn i skogen, for det kretset stadig fly over oss. Nå kunne vi se at de slapp bomber over Askim, og at det begynte å brenne i byen.

– Ta det dere vil ha! En gutt fra Gressvik kom kjørende. Han så helt oppgitt ut, og med det samme jeg red forbi han, ropte han: – Det her er noe annet enn å være på Trandum, det, Jens.
Og det hadde han inderlig rett i. Nå var det alvor, og det tok svært på guttene. Det gjorde det forresten på meg også, men jeg viste det ikke så ille som mange andre. Jeg tenkte mye på hvordan Gudrun, kona mi, og Jorunn hadde det. En oslokar så tyskere bak hver busk. Han ville hoppe fra høyloftet og fire meter ned i det tomme forloftet på en gård. Vi greide å holde ham igjen.

Ved åttetiden 11. april kom vi frem til en stor herregård. Det var meningen at vi skulle overnatte der. Folkene på gården holdt på å tømme huset. De bar ut mat og klær og mye annet. Til slutt kom fire mann med et pengeskap mellom seg. De lesset alt på en slede, for de skulle dra til en hytte som bonden hadde en mils vei inn i skogen. Bonden sa at han overga gården med alt som var der, til oss.

Det var mat for et halvt år i kjelleren. Der hang det skinker og kjøtt under taket. Da bonden dro, gikk det kaldt nedover ryggen på oss. Han gråt som en unge. Vi kunne høre ham lang vei, for han ulte som en hund. En av gårdsguttene sa at han hadde grublet og blitt helt gåen. Han hadde befalt at guttene på gården skulle skyte alle dyrene.
– Men det nektet vi, sa gårdsgutten.

Jeg og en til hadde fått et pent rom som vi skulle sove i. Dette hadde vi sett frem til etter all den gode maten vi hadde fått. Jeg og to til hadde dratt av oss støvlene, vi skulle virkelig kose oss. Men jaggu sa jeg kos. Det kom en ny ordre om at vi skulle dra videre. Vi måtte legge igjen det vi hadde tatt i ryggsekken og dra på oss tøvlene igjen. Vi hadde ikke hatt støvlene av bena på flere dager.

Deilig befal. Vi startet ved titiden om kvelden og holdt det gående hele natta. Ved firetiden om morgenen kom vi til Ørje. Der var det helt mørkt og tomt for mennesker.
De hadde flyktet, alle sammen. På den neste gården vi kom var det noen tverre husbondfolk. De unte oss ikke noe mat en gang, men vi bare tok oss til rette. Vi lempa bort en privatbil så vi kunne få hestene inn og fora dem. Vi fikk folkene til å sette frem kaffe og brød. Så ryddet vi plass i stua og la oss på gulvet. Vi sov et par timer før vi dro videre, forbi tollstasjonen og videre gjennom skogen, til vi var fem hundre meter fra grensen.

Vi hadde fått beskjed om å sette ut vakter som skulle stoppe alle dem som ville over til Sverige. Den ene bilen etter den andre kom kjørende og ville over. Plutselig fikk vi motsatt beskjed, for befalet hadde sagt adjø til guttene og sagt at nå visste de ikke noen råd. Nå fikk hver og en gjøre hva han hadde lyst til. Det var noe ordentlig rot og noen deilige befal.

Vi ble innlosjert i et bedehus der vi skulle spise og sove. Jeg hadde tatt av meg på bena, hengt strømpene til tørk ved ovnen og skulle til å spise. Så kom det melding om at vi øyeblikkelig skulle dra over til Sverige, for nå kom tyskerne. Vi kjørte tilbake mot grensen.
Det var en lang kolonne med hester og vogner og personbiler og lastebiler. Bak i køen begynte de å rope: -Kjør på, kjør på.

Ropet kom stadig nærmere. Da ropte han som kjørte bak meg det samme. Det gikk i full fart både oppover og nedover bakke. I oppoverbakke måtte vi springe ved siden av hesten. Vi som kjørte først, trodde at tyskerne hadde fulgt etter oss over grensen. Han som kjørte etter Aksel og meg, var helt vill slik han piska på hesten sin.

Etter en mil traff vi på svensk militær. Det var gutter som hadde redskap. Der sto det svære panserbiler og kanoner og luftskyts. De stanset oss og tok i fra oss alt vi hadde av våpen og ammunisjon, så vi hadde bare uniformen og bandolæret på oss da vi dro videre. De spurte hva vi skulle med alle de møkkakjerrene vi kjørte i. Vi forklarte så godt vi kunne. Vi var jo litt flaue for å ha dratt ut i krigen i en hel del møkkakjerrer. Det var latterlig.

Første stopp i Sverige var på Årjäng. Vi fora og stelte hestene. Du verden, hvor snille svenskene var mot oss. Vi fikk havregrynsgrøt och smörgås. Jeg var så trøtt at jeg sovna og våkna med ansiktet i grøttallerkenen. Det var det første måltidet i Sverige. Om morgenen spiste vi på en skole. Det siste måltidet var rent rørende. Det var blitt 13. april og presten sang før oss På solen jeg ser. Mange av guttene gråt.

Trykt i Fredriksstad Blad 2008
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling