Karl fra Nabbetorp
En arbeidergutt i krig og fred. Karl Arthur Kristiansen (85) forteller.
Det var stor arbeidsledighet i 1911. Tre brødre dro sammen til Amerika for å søke arbeid. Anton, en av dem, var faren min. Så var det Johan og onkel Karl, som jeg er oppkalt etter. Det var sterke, kraftige gutter som holdt sammen.
Pappa hadde hender som begge mine til sammen. Far var innredningssnekker på jernbanevogner i Amerika. Det krevde nøyaktighet i arbeidet. Han ble med i en sosialistisk forening. Jeg har et bilde hvor han sitter sammen med andre i foreningen. Etter seks år kom far hjem til Norge.
Moren min, Sigfrida, hadde vært alene hjemme med fire barn. Far sendte penger, det var ordna forhold mellom dem. Da far kom hjem fra Amerika, begynte han på Kiærebruket igjen. Han var i lensa. De henta tømmeret ved Eidet i svære moser som var surra sammen med wire. Slepebåten Oter dro mosene ned til Kiærebruket. En gang i skoleferien fikk jeg være med på en slik tur. Det var veldig moro.
Far var med i hovedstyret til Høvleriarbeiderforbundet, var medlem av Arbeiderpartiet og styremedlem i kooperasjonen da jeg ble født i 1923.
Da jeg var femten år, gikk jeg inn i Arbeiderungdomslaget. Der var alle Tangen-guttene, Harald Hansen, Eilif Graarud, Arne Molteberg og Angell Simensen. I medlemsboka var det å lese: «I kraft av sin eiendomsrett over produksjonsmidlene tilvender kapitalklassen seg det overskuddet det arbeidende folk skaper.» Dette ble oppfattet og har siden fulgt meg resten av livet.
Et tungt slag. Far døde i 1939, bare 53 år gammel. Det var et tungt slag for oss alle. Far var streng, men veldig snill. Det fantes ingen trygd eller offentlig hjelp å få. Mor fikk endene til å møtes fordi to av barna hadde arbeid og hun kunne snu på skillingen. Dessuten var det på Nabbetorp en gjeng som holdt veldig godt sammen. En kunne gå inn i et hus og låne en bolle mel eller en kopp kaffe som ikke var malt, for mor malte jo sjøl i kverna.
Vi handla alltid på Samvirkelaget som lå tvers overfor Nabbetorp skole. Ved årets slutt fikk vi én prosent av det vi hadde handlet for. Skarpeste konkurrenten til Samvirkelaget var kjøpmann Gulliksen. Han var alltid i godt humør og hadde en egen evne å prate med konene. Der kunne en skrive på bok. Det var ikke populært i Samvirkelaget.
Jeg gikk på søndagsskolen på Effata. Mens jeg gikk på folkeskolen gikk jeg også to år på skomakerskole. Det var bespisning på skolen for de som hadde arbeidsledige foreldre. Jeg var første suppleant til bespisningen. Jeg gikk hjemmefra Nabbetorpveien 113 for å møte klokka åtte, for hvis noen var sjuke eller borte fra skolen, rykka vi suppleanter opp og fikk mat.
Etter folkeskolen gikk jeg et år på framhaldsskolen. Hvis far hadde levd lenger, hadde jeg kunnet gå middelskolen. Søstrene mine fikk huspost etter folkeskolen. En av jentene var hushjelp hos en familie på Cicignon. Hun var veldig striks, den frua, pertentlig og et ordensmenneske, men søsteren min lærte å lage mat der. Det var en lang arbeidsdag for hushjelpen.
Båtsmann for Isaksen. Første gang jeg tjente egne penger var som visergutt hos Leif Sørensen i Gamlebyen. Han drev der hvor Thoresen sport kom senere. Jeg ble kalt inn og kunne tjene noen kroner når den faste visergutten var syk. Jeg tråkka på en svær viserguttsykkel med kørj bak og foran og sykla helt ut til Pernes med varer.
Etterpå ble jeg visergutt hos Stene Isaksen. Det var en av de store butikkene i byen. Vi hadde Lund og Tallaksen, vi hadde Brenna, Hoyer og Stene Isaksen. Jeg trivdes veldig godt der for jeg ble båtsmannen til Isaksen til de to båtene han hadde. Han var alle tiders mot meg. Jeg var med’n utpå. Han sendte meg bort og sa: – Kan du ikke kjøre bort i båten, jeg skal ut og fiske. Du kan lage ferdig tre, fire fiskesnører til meg. Han var i godt hold, flott kar med bart og grått hår. Det var en skikkelig stilig sjef.
En dag kom krigen. Jeg var ute og kjørte med regninger. Da smalt det. Først var jeg nede i kjelleren og så opp på sykkelen og dro hjem til Nabbetorp for å se etter mor. På Nabbetorp fantes ikke et menneske. Alle hadde flykta til gårdene rundt omkring.
Nazibrev. En dag spurte Johannes Gulliksen som drev Gulliksens trevarefabrikk: – Har du lyst å begynne hos meg? Jeg sa ja, for det var bedre betalt arbeid. Det var første gang jeg organiserte meg faglig, i Treindustriarbeiderforbundet. Jeg begynte å betale merker, men så kom en illegal beskjed at vi ikke skulle løse kontingent. Snart kom det et trusselbrev: «Alle som ikke betaler kontingent til fagforeningen blir dratt til ansvar for vedkommende tyske rettsinstans. Ved å ordne Deres forhold unngår De at saken blir oversendt til det tyske sikkerhetspolitiet.» Jeg løste ikke inn noen merker.
Hos Gulliksen sto jeg ved en pussemaskin og pussa rullegardinstokker. En som het Anker Kristiansen var sjefen der. Han lærte meg en knute på et tau som han brukte rundt eskene med stokker. Den knuten kan jeg den dag i dag. Gulliksen produserte også årer. De gikk til tyskerne.
Jeg ble innkalt til arbeidskontoret. Det var en K. A. Holm som drev og tvangssendte folk nordover. Han var jeg gæren på. Jeg kom til Ørlandet. Der blåste det støtt, fra øst og vest og nord og sør samtidig. Jeg bodde på en arbeidsbrakke. Vi var 16 mann på rommet. Det var flere fra Fredrikstad der. Når lørdagen kom var det noen som drakk seg dritings.
Men det var mange fine gutter der også, arbeidskamerater, flinke snekkere og jeg lærte en hel del. Jeg lærte blant annet å forskale. Jeg lærte å sette opp forskalinger til en trapp. Det var veldig interessant. Vi drev på og skulle bygge en diger flyplass og bunkere rundt omkring. En del av gutta jeg jobba sammen med var ordentlige anleggsarbeidere. De kunne svinge en slegge og stå for en dram.
Sild i verktøykassa. Jeg trivdes nok på en måte, men tenkte tidlig: her blir jeg ikke, dette rømmer jeg fra. Jeg kjøpte tre spann salt sild hos en fisker. Så lagde jeg en kasse til silda som så ut som en verktøykasse. Det var krem da jeg kom hjem med silda.
Snart lå det post i kassa. I brevet sto det: «…i tilfelle De ikke innen den 12. februar 1943 personlig har meldt Dem ved Bauleitung, blir De anmeldt til tysk sikkerhetspoliti og på det strengeste straffet». Så gikk jeg og studerte. Jeg hadde et lite brokk, og doktor Otnes la meg inn på St. Joseph og opererte. Jeg fikk med meg en skrivelse der Otnes skrev at jeg var blitt operert og: «… pasienter som har hatt brokkoperasjoner tilråder jeg å unngå tungt arbeid i de tre første månedene etter operasjonen. Jeg anser ham derfor foreløpig ikke skikket til tungt kroppsarbeid.»
Nå var jeg klar Ørlandet, men ble innkalt til arbeidstjeneste. Denne var også slike tyskergreier. Tjenesten skulle brøyte land for Det nye Norge. Jeg havna i Våler der vi ble kommandert av en nazitulling til å eksersere: – Gevær på aksel, presenter spade, ved foten spade! Det var noe tull og tøys, alt sammen.
Jeg hadde en kamerat, Arne Tangen, bror til Kristoffer. Han var med i Hjemmefronten og sa at jeg skulle gå til doktor Bjelke i Moss. Han attesterte at jeg hadde hjertefeil og var udyktig til arbeid.
På slutten av krigen var jeg gårdsgutt på Brokkhaug gard oppe i Svinndalen. Jeg var ingen bonde, jeg var ingen gårdsgutt, men lærte dyra å kjenne. Men bonden var sånn som tok imot unge gutter på slutten av krigen. Dette var i 1944 og jeg var der til krigen var slutt. Jeg hadde det veldig godt, bonden var jo snill og jeg fikk med meg mat hjem til mamma. Jeg lærte meg til: grisehuset skulle jeg ordne med, og jeg skulle ta meg av hestene. Kuene og melkingen fikk jeg ikke sleng på. Jeg lærte nok å melke, men jeg var og ble en bygutt.
En dag var krigen slutt. Rettsoppgjøret på Nabbetorp gikk greit. Det fantes ingen nazister der. Vi var gærne på tyskerne og nazistene, alle mann. Noen jenter hadde flydd med tyskerne, men de fikk beholde håret. I Arbeiderungdomslaget ble det enstemmig vedtatt å gå over fra AUF til Norges kommunistiske ungdomsforbund.
Trykt i Fredriksstad Blad 2008
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling