Til Tyskland for freden

– Første juli 1946 ble jeg innkalt for å gjøre et års militærtjeneste. Norge skulle være med i okkupasjonen av Tyskland.
Med Lee Enfield på skulderen og preventiver i kitbagen dro Per Gullord (82) av sted.

Vi fikk beskjed om at vi var uttatt til Tysklandsbrigaden. Vi kunne søke om å slippe. De fleste av oss sa ja. De som ikke ville, ble sendt til Finnmark. Å komme til Tyskland var spennende. Utlandet hadde i beste fall vært en tur til Strömstad.

Kvinnelige Soldater. På Jørstadmoen hadde vi vanlig rekruttskole med høyre om og venstre om og støvelpuss og tellekant. Mange av befalet hadde vært med i det sagnomsuste Kompani Linge. Vi så opp til dem, det var flotte karer, men de hadde kanskje vansker med å håndtere oss på det nivået vi var.
Sjåførene skulle ta seg av de nye kjøretøyene. Det gikk over stokk og sten før en kar kom tilbake med mesteparten av en høyhesje på panseret av jeepen.

Vi kunne se gjennom brakkeveggene på Jørstadmoen. Under krigen hadde det vært russerleir der. De fastboende kunne fortelle at mange russere frøs og sultet i hjel. Det var tretten hundre graver med russere, og de lå begravd ovenpå hverandre.

En dag dukket kvinnelige soldater opp. De skulle være instruktører for K-soldatene. Det var masse diskusjon, både i avisen og i Stortinget, om det var riktig å ha med kvinner i brigaden. Det endte visst med at såkalte modne kvinner fikk lov til å dra. Jeg tror aldersgrensen nedad lå på førti år.

Beskyttelse. En annen sak vakte også oppstyr i Stortinget: Var det riktig å utstyre soldatene med preventiver? Kristelig Folkeparti stemte hardnakket imot, men det hjalp lite. En dag etter idrettstrening, marsjerte vi en og en inn i rommet der en kvinnelig soldat med fenrikstjerne på kragen delte ut de omdiskuterte sakene. Det var veldig flaut, og jeg husker at jeg rødmet opp til hårrøttene. Senere brukte vi preventivene på skytebanen. Vi blåste dem opp og plaffet løs.

Etter Jørstadmoen dro vi i slutten av januar 1947 mot Tyskland. Vinteren var bitende kald, og vi ble kjørt tjue kilometer på åpne lastebiler til Lillehammer. Videre med tog til Oslo og til fots fra Østbanen til Vestbanen. Vi var lastet som kameler med kitbager på brystet og den digre, fullpakka ryggsekken og det tunge Lee Enfieldgeværet.

Toget stanset i Porsgrunn hvor transportskipet Svalbard ventet på oss i havnen. I lasterommet var det spikret opp senger med tre i høyden, og jeg måtte gjøre meg smal for å komme inn på madrassen. Vi gikk i issørpe hele veien til Tyskland. Vi nærmet oss Cuxhaven der det ennå lå minefelt, og skipperen måtte styre først styrbord og så babord og så styrbord igjen for å komme klar minene.

Alt i alt var vi ni hundre mann som skulle være en del av The British Army on the Rhine. På skulderen hadde vi Y’en og brigademerket som viste hvor vi hørte hjemme.

Svømmebasseng. Fra Cuxhaven dro vi sørover med tog. Vi kjørte gjennom byer som lå havveis i ruiner. Bare de sotete pipene stakk opp. Av og til stanset toget. Barn kom løpende og strakte ut hendene. Vi kastet ut kjeks og annet spiselig. Vi hadde ikke visst at det var så ille. Om kvelden nådde vi Nordheim i Harz, sør for Hannover.

Der var hovedkvarteret for den norske brigaden. Brigadesjef Alfred Hauge var godt likt. Vi ble innkvartert i fire store murkasernermed spisesal og vaskerom. På Jørstadmoen hadde vi bodd på åttemanns rom. Nå var vi fire på rommet.

Det var tidligere displaced persons som hadde holdt til der. De hadde tatt med seg alt, til og med de elektriske bryterne. Til anlegget hørte et alle tiders femti meters svømmebasseng. Det var visstnok bygget til olympiaden i -36 for de tyske svømmerne. Nå var det bare vi som fikk bruke det. Jeg hørte til sambandskompaniet. Stabskompaniet og transportkompaniet holdt også til i Nordheim.

Verdig opptreden. Tyskerne som hadde arbeid inne i leiren, så ikke direkte fiendtlig på oss, men de var reserverte. Vi for vår del var pålagt å opptre verdig og ikke provosere. På den annen side skulle vi ikke tåle at tyskerne viste forakt for oss. Vi skulle ikke la oss knipse på nesen, men reagere. Det ble en konflikt mellom de tyske myndighetene i byen og brigaden. Det ble oppstilling og så marsjerte ni hundre mann ett, to, ett, to i rettet marsj gjennom hovedgaten, Langestrasse. Vi ville vise at vi hadde makten.

Sambandskompaniet drev en dispatch service seksten mil lang til norske avdelinger i sju, åtte byer. Vi kjørte jeep og det var alltid to mann med våpen i bilen. Vi hadde fått beskjed: aldri vike for tyskerne.

Det var vinter og snø, og foran oss lå en tysk lastebil med ved. Sjåføren tutet og tutet, men tyskeren kjørte ikke til side. Etter noen minutter kjørte vi jeepen helt inn under lastelemmen på lastebilen. En kar som het Andersen, klatret opp på lemmen og krøp fremover på vedlasset. Han satte seg ved siden av sjåføren og pirket på ham med stengunen og sa: – Stopp og ut av veien! Det gjorde tyskeren.

Fristelser. Det var strengt forbudt å fraternisere med tyskerne, og vi ble advart mot det. Det hadde vært en veldig diskusjon i Norge om det skulle opprettes kantine for oss med ølsalg. Kantinen kom, og det gjorde også ølet og bak disken sto norske damer. Det var de modne kvinnene vi hadde hørt om tidligere.

Likevel forekom fraternisering. Millioner av tyskere hadde falt og millioner satt i fangenskap. Det var mange enker også i Nordheim hvor den norske brigaden lå. Selv om det var forbudt, var det nok en og annen norsk gutt som lot seg friste. Vi skulle stille opp hver morgen klokka sju sammen med transportkompaniet. Transportgutta var nok mer ute om natta enn vi var. Refselsesordrene kom: – Larsen, Gran og Pettersen til vaktarresten!

Hos oss hadde vi Harry Jensen som var en god fotballspiller og satt ofte i kakebu. Når vi skulle spille, måtte vi få ut Jensen for å redde kompaniets ære.

Engelske venner. Til tider dro vi til Göttingen. Byen var uskadet og vakker. I Göttingen hadde engelskmennene en stor kantine. Vi var ikke så verst til å drikke øl, men i forhold til engelskmennene var vi smågutter.

I kantina var det et tysk orkester som spilte Alte Kameraden. Den likte engelskmennene. Ferme damer bar fem pils på den ene armen og fem på den andre. Det var riktig tysk Gemutlichkeit og forbrødring over en lav sko.

Det var mange vervede soldater blant engelskmennene. De ble sendt til oss for at vi skulle være sammen med dem en fjorten dagers tid, og lære av dem. Engelskmennene hadde vært med i åttende armé og jult opp Rommel i Nord-Afrika. Vi beundret dem. De vasket seg både for og bak og sa: – No wash, no shave, no food.

Blant dem var sersjantmajorer. Sersjantmajoren kunne stå i givakt foran en general og si: – Sir, knappen på jakken er uknappet.

Sigaretter som valuta. Vi fikk femti engelske sigaretter om gangen i runde bokser. Kastet vi sneipen på gata, var det straks en tysker som plukket den opp. Sigaretter var ellers byttemiddel. For ti sigaretter fikk man en flaske vin. Jeg bytta til meg en fyllepenn som jeg sendte til broren min. Noen av gutta skaffet seg fotografiapparater.

Jeg var sambandsskriver. Vi satt i hovedkvarteret og sendte og mottok meldinger fra de engelske og de norske styrkene. Det satt sambandsfolk i telefonsentralene nordover i Tyskland.

Slik var vi privilegerte når det gjaldt å ha forbindelse hjemover. Pakkene kom. Mødre sendte kaker og Møllers tran. Tranflasken var knust, og kakene gjennomtrukket, men de gled ned.

Bordell. Vi dro på kirkegang til en stavkirke som den tyske keiseren hadde flyttet fra Norge og ned. Vi kjørte dit med lastebil. – Se der, sa en, der bak oss kommer en merkelig doning. Den så ut som en stor, svart bille. Det var en Volkswagen. Hitler hadde lovet at alle tyskere skulle få en slik.

Vi fikk ti dagers perm og dro til Brussel. Der var butikkene breddfulle av slike varer som vi husket fra før krigen. Vi var og så på Manneken Pis. Noen av guttene var også på bordell. De kom skuffet tilbake.

Den største manøveren hadde vi på Lüneburgerheden. Tanksene rullet, og kanonene dundret og vi dro hit og dit. Vi var ikke noe særlig seige til å løpe, men engelskmennene sa at vi var flinke. Vi sov seksten mann i svensketelt med vedovn i midten. Vi sørget for å få med oss ved når vi hadde flyttet til et nytt sted. Mange varmet seg i teltet vårt.

Stridsdommerne føk omkring og bestemte hvem som var døde og hvem som var levende. Etter ti dager var det «ild opphør», og både døde og levende dro tilbake til kvarterene sine.

Nye dresser. Vi dro hjemover med gode, gamle Svalbard. Vi avsluttet med parade i Oslo. Vi hadde fått nye, kanadiske dresser. De var lysere og finere i tøyet enn battledressen. Kong Olav var der sammen med militære dignitærer

Det første vi gjorde etter paraden, var å gå på Møllhausen og drikke melk og spise bløtkake. På Jørstadmoen skiftet vi til sivile klær. Da kjente vi ikke hverandre igjen.

Trykt i Fredriksstad Blad 2008
faksimile: Nasjonalbiliotekets avissamling